Forsiden

Den uunngåelige reformen

Verden står overfor et globalt narkotikapolitisk skifte, og krigen mot narkotika er for lengst erklært tapt. Likevel velger norske myndigheter å tviholde på egne overbevisninger. Når skal de gi seg?

Verden står overfor et globalt narkotikapolitisk skifte, og krigen mot narkotika er for lengst erklært tapt. Likevel velger norske myndigheter å tviholde på egne overbevisninger. Når skal de gi seg?

Møt Janne Svensson, kunstner og professor i matematikk.

Janne vokste opp i det hun selv beskriver som en typisk norsk kjernefamilie i Stjørdalen utenfor Trondheim. I oppveksten var hun over gjennomsnittet aktiv og skoleflink, men samtidig nysgjerrig på hva som rørte seg utenfor den lille, lukkede bygda. Som 19-åring flyttet hun til Trondheim for å studere, og møtte for første gang jevnaldrende fra hele landet.

«På universitetet ble jeg raskt kjent med norsk ungdoms drikkekultur, med grenseløs helgefyll og den nedsatte funksjonsevnen i dagene etter.» For Janne var alkohol noe hun var opplært til å skulle forsvare, men i virkeligheten slet hun med en forferdelig bakrus og hukommelsestap selv etter moderate mengder. Hun merket fort at hun fikk vansker med å opprettholde det høye faglige nivået og all jobbingen ved siden av studiene.

«Det var først da jeg ble kjent med medstudenter som røyket hasj, at jeg oppdaget at det fantes et langt mildere alternativ». Ikke bare var hun mer komfortabel med rusen cannabis ga – også det sosiale og intellektuelle innholdet blant de som røyket utgjorde en mer tilfredsstillende opplevelse sammenlignet med fester hvor alkohol dominerte. «Jeg tilbragte noen av mine fineste og mest produktive helger med en joint og godt selskap, men i bakhodet visste jeg at jeg ville bli arrestert om noen fant ut av det».

Janne Svensson. Foto: Daniel Wilsoe
Janne Svensson. Foto: Daniel Wilsoe

Over tid ble tvilen stadig mer fremtredende – hvorfor kunne ikke hun som et voksent individ og bidragsyter til samfunnet velge et mildere rusmiddel enn de fleste andre? «Jo mer forskningslitteratur jeg pløyde gjennom, jo tydeligere ble det at det ikke fantes noen åpenbare årsaker, men gapet mellom nordmenns holdninger og den reelle trusselen gjorde ethvert forsøk på en konstruktiv dialog forgjeves.»

Det var først da Janne dro på ferie til Amsterdam, at det gikk opp for henne at samfunnet hun drømte om slettes ikke var en uoppnåelig fantasi. «I Amsterdam møtte jeg åpne cannabisbrukere fra hele verden, alt fra husmødre, forretningsmenn og pensjonister, og de var langt fra narkomane – faktisk var de mer oppegående og interessante enn noen jeg hadde møtt tidligere. Men slik voksne nordmenn velger å unne seg et glass rødvin etter en hard arbeidsuke, valgte de å koble av og kose seg med en joint. Jeg innså der og da hvor fullstendig unødvendig det var å leve slik jeg gjorde i Norge.»

I 2006 sa hun opp jobben som foreleser på NTNU, pakket sakene, og flyttet til Amsterdam for godt. Hun har aldri sett seg tilbake, og sliter fremdeles med å sette ord på hvordan livet hennes endret seg i positiv retning når hun endelig fikk rom til å være seg selv. «Følelsen av å bli akseptert og integrert i samfunnet på et ærlig grunnlag gjorde at jeg blomstret. Selvtilliten var på topp, og tvilen og bekymringene jeg bar på gjennom mange år som «annerledes» i Norge, tynget meg ikke lenger. Endelig kunne jeg vie all energien min til det jeg brenner for og er god til, nemlig det å jobbe med kunst og med mennesker.»

Stigmatiseringens skyggesider
I Norge blir begrepet «rus», og det å «ruse seg», som oftest assosiert eller satt i sammenheng med de negative aspektene av rus. Det er liten allmenn anerkjennelse av at til eksempel nordmenns alkoholkonsum er et rusmisbruk på lik linje med andre rekreasjonelle rusmidler, og på bakgrunn av dette blir henvisninger til drikkevaner ofte avfeid som direkte irrelevant i narkotikapolitiske debatter. Når man i tillegg tar alle mytene og fordommene som omringer cannabis i betraktning, er det til en viss grad forståelig at forsøk på å debattere emner som legalisering systematisk feiler. I dag er debatten polarisert fra begge kanter, og semantikken og stereotypiene utgjør et umulig minefelt for de få som prøver seg. Det har Janne smertefullt fått erfare.

Etter å ha blitt intervjuet av blant annet New York Times og Aftenbladet som selverklært «cannabisflyktning», var det mange nordmenn som lot seg opprøre av det de mente var ren «promotering av cannabis». Plutselig påsto mennesker hun aldri før hadde møtt at hun hadde et alvorlig rusproblem, at «folk som henne» ikke leser forskning og bør fratas retten til å uttale seg, og at hun på et eller annet vis måtte ha lurt seg til en god utdannelse på bekostning av norske skattebetaleres penger.

«Heldigvis» bor ikke Janne lenger i Norge.

De siste årene har flere norske politikere blitt vraket på dagen fra både sitt eget parti og store deler av sitt sosiale nettverk fordi de innrømmet å ha brukt cannabis. En høyre-politiker ble innkalt til avhør hos politiet for å ha tvitret meldingen «har røyka sånn ca. 20 ganger i mitt liv (men så blir jeg heller aldri statsminister)», en satirisk melding som var ment til støtte for de politikerne som mistet alt etter nettopp å ha røyket hasj.

Janne Svensson. Foto: Daniel Wilsoe
Janne Svensson. Foto: Daniel Wilsoe

Da Janne begynte å jobbe i en coffeeshop som selger små mengder av hasj og marihuana, hovedsakelig til turister, gikk det for alvor opp for henne hvor mange som lever i det hun kaller «røykeskapet». Blant nederlendere selv er det nemlig en svært lav prosentandel som benytter seg av cannabis, og de fleste andre europeiske land, deriblant Norge, har faktisk et betydelig høyere forbruk.

«Jeg snakker daglig med mennesker som reiser hit kun for å kjenne på friheten til å være seg selv. De røyker i sitt eget hjem også, men blir tvunget til å leve et hemmelig dobbeltliv i frykt for omgivelsenes reaksjoner. Mange risikerer i ytterste konsekvens å miste jobben, bli fratatt barna, eller å bli buret inne i årevis. Det spiller ingen rolle om det er en direktør i en stor bank eller en kjent artist – alle lever i konstant frykt for noe de faktisk ikke har noen grunn til å skamme seg over.»

Idet vi sitter utenfor coffeeshopen Dutch Flowers og snakker, slår en velkledd guttegjeng seg ned ved siden av oss. Guttene i midten av 20-årene er fra Frogner i Oslo, og har som mange andre kommet hit for å kunne hygge seg med en joint i fred. Og dette er visst langt fra et unormalt syn. «Du hadde fått sjokk om du visste hvor mange nordmenn jeg møter her hver eneste dag», røper Janne. «Det jeg finner mest sjokkerende er hvor mange av dem som skjuler bruken for både familie og kolleger, og ikke minst naiviteten og dobbeltmoralen til de som føres bak lyset».

Det var nok ikke helt tilfeldig at den norske guttegjengen var fra vestkanten av Oslo, for vestkantungdom er, stikk i strid med den generelle oppfatningen, sterkt overrepresentert i både alkohol- og cannabisstatistikken. I en spørreundersøkelse fra 2013 svarte hele 20% av 10-klassingene i Ullern bydel at de hadde røyket hasj og/eller marihuana ved flere anledninger, og 60% av dem hadde drukket seg beruset på alkohol.

Paradoksalt nok blir cannabisbruk som oftest assosiert med de lavere klassene i samfunnet, og mange spør seg om ikke dette er den egentlige faktoren bak nordmenns påfallende frykt rundt liberalisering av rusmidler – foruten om det sosialt aksepterte alkohol, selvsagt.

Det medisinske perspektivet
De siste årene har det blitt en vesentlig bredere aksept for cannabis til medisinsk bruk, i takt med at det stadig publiseres ny forskning som viser hvordan elementer i cannabis kan lindre en rekke lidelser. I USA har nå over halvparten av statene, inkludert New York, legalisert medisinsk cannabis, og i Norge selges allerede Sativex, en spray som inneholder den mest kjente psykoaktive komponenten i cannabis, THC. Etter innføringen av Schengen-avtalen er det til og med flere nordmenn med posttraumatisk stresslidelse som reiser til Nederland for å få cannabis på resept, som de deretter tar med seg lovlig tilbake til Norge. PTSD er en svært alvorlig lidelse med høy selvmordsrate og lavt funksjonsnivå for en nevneverdig andel av dem som rammes av det, og for mange av disse pasientene er cannabis det eneste som gir dem ro til å fungere i hverdagen. Alternativet er ofte et tungt blandingsmisbruk av alkohol og sterkere stoffer.

Den nederlandske psykiateren Frederik Polak er en av dem som har i årevis har benyttet medisinsk cannabis i behandlingen av sine pasienter, hvorav flere er nordmenn. I dag er han formelt pensjonert, men han spiller fremdeles en aktiv rolle i organisasjoner som arbeider for en mer human narkotikapolitikk, og har også mottatt en pris for dette arbeidet. Blant annet er han president i ENCOD (European Coalition for Just and Effective Drug Policies) og styremedlem i Stichting Drugsbeleid (The Netherlands Drug Policy Foundation).

De pinlige kontrastene
Jeg møter han en solrik ettermiddag på en utekafé i Amsterdams underholdningskvartal. Som en innledning forsøker jeg å presentere cannabis-debatten fra et norsk perspektiv, men det blir raskt direkte pinlig å formidle hvilke holdninger som fremdeles råder, selv blant våre folkevalgte stortingsrepresentanter. Ta til eksempel justisministeren vår, Anders Anundsen, som ønsker økt tilgang på alkohol blant unge, samtidig som han avviser samtlige innspill som tar til orde for en statlig regulering av cannabis. Eller helseminister Bent Høie, som nekter å i det hele tatt vurdere alternativer til forbudspolitikken, og i tillegg fremmer motargumenter som avslører en skremmende mangel på vitenskapelig kunnskap for en som er utnevnt til helseminister for verdens rikeste land.

Frederik kjenner godt til denne problemstillingen. «Fra et helseaspekt finnes det ikke lenger pålitelig belegg for å opprettholde kriminaliseringen av cannabis. Jeg vil heller påstå at det er nærmest kriminelt hvordan viktige makthavere konsekvent ignorerer det faktum at forbudslinjen påfører enorm og unødvendig skade på individer og samfunnet for øvrig.»

Om kort tid skal han til Oslo for å besøke den norske forfatteren Roar Mikalsen, som for øyeblikket soner en dom på åtte og et halvt år for cannabisrelaterte lovbrudd. Til sammenligning er en gjennomsnittlig voldtektsdom på tre og et halvt år. «Kriminaliseringen av cannabis er vel så uhensiktsmessig i et rettslig perspektiv, ettersom lover i samfunnet i utgangspunktet er skapt for å straffe de som påfører andre skade. For i motsetning til med alkohol, er det ytterst sjelden at cannabisbruk påfører andre enn brukeren selv eventuelle negative konsekvenser.»

Frederik Polak. Foto: Daniel Wilsoe
Frederik Polak. Foto: Daniel Wilsoe

Den ubehagelige sannheten
Under Oslo-besøket planlegger han også å oppsøke meningsfellen Thorvald Stoltenberg, som dessverre nylig mistet sin kjære datter. Nini Stoltenberg var tidligere rusavhengig, og i likhet med sin far en viktig stemme i den narkotikapolitiske debatten i Norge. På tross av å ha opplevd rusavhengighet på så nært hold, arbeider Thorvald for nytenkning på rusmiddelfeltet. Tidligere i år slo han seg sammen med sønnen til Jonas Gahr Støre i en appell til den norske regjeringen, som de beskylder for å bedrive ren menneskeofring.

Thorvald er også medlem av den globale kommisjonen for narkotikapolitikk, sammen med blant andre FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan og en rekke tidligere presidenter. Da kommisjonen i 2011 la frem en rapport som konkluderte med at cannabis burde legaliseres, fikk Thorvald gjennomgå kraftig i media her hjemme. 9. september la de frem en ny rapport, og denne gangen går de langt lenger. Faktisk oppfordrer kommisjonen til en total avkriminalisering av de fleste narkotiske stoffer, og det er utarbeidet en konkret handlingsplan til myndighetene med skadebegrensning som hovedmål.

For det er udiskutabelt faktum at cannabis hjelper mange, selv om det også kan være farlig for noen med visse genetiske disposisjoner. I dagens samfunn skrives det ut piller for det meste, og i Norge har vi et faktisk et bekymringsfullt høyt forbruk av beroligende og avhengighetsskapende piller, i tillegg til antidepressiva og ADHD-medisin. Mange nordmenn selvmedisinerer eller ruser seg altså i stor grad på «lovlig dop» slik som alkohol og piller, eller en blanding, ofte med katastrofale følger for både individet og de rundt. Det blir da et urimelig paradoks at den store pasientgruppen i Norge som kunne hatt nytte av behandling med cannabis blir møtt med ultimatumet om å benytte potensielt farligere metoder, eller å bli omgjort til kriminelle.

Det etiske dilemmaet
Frederik er overrasket over at norske leger ikke snakker mer om denne etiske problemstillingen. «Som lege føles det som min plikt å gjøre en reell vurdering av hva som kan være til nytte for pasientene mine, og deretter råde dem til å bruke hva det enn skulle være på en forsvarlig og hensiktsmessig måte. Min erfaring er at voksne mennesker stort sett er i stand til å regulere egen bruk av rekreasjonelle rusmidler – målet bør heller være å begrense tilgangen for barn og ungdom, og det gjør man ved å regulere salget med tilpassede aldersgrenser.»

Kanskje er denne anerkjente legen inne på noe helt essensielt, for et par dager etter intervjuet blir verdenssamfunnet nok en gang gjort oppmerksom på forbudets reelle skyggeside. 19 år gamle Connor Eckhardt døde etter å ha inhalert syntetisk cannabis, som er opptil 1000 ganger sterkere enn naturlig cannabis, men likevel ofte førstevalget blant nysgjerrig ungdom som frykter straffereaksjonene dersom de blir tatt med en ‘tradisjonell’ joint. Faktisk er det ingen i historien som noen gang har dødd av å røyke cannabis. Dessverre anser en stor andel norsk ungdom det som utrygt å diskutere tanker eller nysgjerrighet rundt rusbruk med leger eller behandlere. Da tar mange heller sjansen på å bestille et ukjent dop fra nettet så å si risikofritt, selv om det i virkeligheten er alt annet enn det.

Den andre siden
Alle rusmidler vi kjenner til i dag har både positive og negative egenskaper, som påvirkes av både den enkeltes fysiske reaksjon, samt den gjeldende kulturen rundt. Cannabis er intet unntak. En viss, stabil andel brukere utvikler en psykisk avhengighet til cannabis som de opplever tar overhånd i hverdagen. I Nederland er kurs og klinikker for de som ønsker å slutte eller å kutte ned på bruken, lett tilgjengelig, og terskelen er lav for å komme i dialog med hjelpeapparatet. Behandlingen tilpasses etter den enkeltes behov, og ofte tilbys opplæring i mestringsteknikker, eller behandling for psykiske lidelser, som en del av programmet. Slik får mange hjelp til å adressere de underliggende faktorene ved rusbehovet uten å bli stemplet som narkomane, og de som velger å fremdeles selvmedisinere seg gjør det på en vesentlig tryggere og mer forsvarlig måte.

I Norge er det utallige eksempler på at kriminaliseringen og fordommene rundt hindrer mange i å oppsøke den hjelpen de trenger og har krav på. Blant annet er det relativt vanlig at mennesker som oppsøker rusbehandling blir fratatt førerkortet i lang tid, eller at de diskrimineres på andre områder. Mange frykter fordømmelsen – å bli utestengt fra arbeidslivet og det sosiale – og velger derfor å forsøke å opprettholde fasaden. For i Norge er det få nyanser mellom det å være vellykket og det å være narkoman, selv om virkeligheten er den at en stor andel av oss befinner seg et eller annet sted på midten av denne skalaen. Som resultat strever mange i dag med å finne sin plass i det norske samfunnet, eller å få innpass i det hele tatt. Det er unødig mange som faller utenfor.

Den onde sirkelen
‘Bekjempelse’ av narkotika står i dag for en vesentlig del av politiets ressursbruk, og cannabis står for minst en tredjedel av alle beslag. Samtidig som politiets budsjett økte med 621 millioner kroner fra 2011 til 2012, ble det registrert en økning på 7,6 prosent i antall anmeldte narkotikalovbrudd. I 2013 opprettet politiet rundt 50 000 anmeldelser for narkotikalovbrudd, og halvparten av disse (25 000) var for bruk eller besittelse av små mengder narkotika. Det var også disse sakene som i stor grad bidro til å opprettholde politiets samlede oppklaringsprosent, samt å kutte den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden. Dette har fått mange til å spørre seg om politiets metoder faktisk er del av en gjennomtenkt og langsiktig løsning, eller mer i retning av en politisk og intern ‘quick fix’.

Den høye prisen
For hvorfor er det ingen som reagerer på politiets prioriteringer når hele 8 av 10 voldtektssaker henlegges grunnet det de selv hevder er mangel på ressurser? 1. juli i år ble det registrert 44 396 uoppklarte saker som var over tre måneder gamle. Tidligere i år sto en ansatt i politiet frem og fortalte om en uholdbar arbeidshverdag som besto av å henlegge flest mulig saker, også saker der ofrene har blitt utsatt for grove forbrytelser, eller saker hvor gjerningsmannen er kjent og oppklaringspotensialet er høyt.

Ofringene politiet foretar seg i nulltoleransens navn, og med befolkningens velsignelse, kjenner ingen ende. For i kampen mot det onde «narkotika» er det et blitt et kollektivt mantra at målet helliggjør midlene – uansett. Men når har det gått for langt? Når vi ser at det truer rettsikkerheten til ellers lovlydige borgere, eller når det knuser tilliten til politiet som hjelpeorgan og den grunnleggende trygghetsfølelsen i samfunnet vårt?

I juni i år publiserte magasinet til Politiets Fellesforbund en artikkel med overskriften «Plantasjeproblemet». Her beskriver de en forgjeves kamp mot de anslagsvis 1500 cannabisplantasjene rundt om i hele Norge. Med en årlig profitt på mange titalls millioner kroner, en stadig økende etterspørsel og relativt lave strafferammer, er forholdene lagt godt til rette for kriminelle og organiserte grupper. I artikkelen forteller politiet også om et svært ressurskrevende arbeid sett opp mot resultatene de oppnår. «Det knekker et lensmannskontor fullstendig å finne et par 100-planters plantasjer», sier Eva Ragde, fagansvarlig for narkotika i Oslo-politiets kriminaltekniske seksjon. Samtidig forteller hun at eiere av plantasjer med flere hundre planter ofte slipper unna med noen hundre timers samfunnsstraff.

Paul Larsson er professor ved Politihøyskolen, og har blant annet forsket på smugling av hasj og politiets innsats på området. Han er tydelig på at denne voldsomme ressursbruken ikke fungerer etter hensikten, og at disse sakene bør flyttes fra straffeapparatet til helseapparatet. I fjor kom han med denne uttalelsen i en kronikk: «Det finnes andre måter å regulere narkotika på, som volder langt mindre skade enn dagens metoder. Dette er et faktum som burde være relativt ukontroversielt.» 

Den interne striden
Dessverre er dette fremdeles rimelig kontroversielt å mene åpent i Norge. Uttalelsen førte til sterk kritikk fra NPF (Norsk Politiforening), som antydet at Larsson ikke var skikket til å representere politihøyskolen med slike synspunkter, uavhengig av faktagrunnlaget han baserte seg på. Heldigvis for Larsson er han langt i fra alene.

Ole Røgeberg, seniorforsker ved Frischsenteret i Oslo, er en av de mer nyanserte stemmene i cannabisdebatten i Norge. I en nyere kronikk i Aftenposten tar han et oppgjør med fokuset på potensielle skadevirkninger som et avgjørende argument for opprettholdelse av forbudet. Han oppsummerer med dette: «De færreste ville godta at en oppramsing av veldokumenterte skadevirkninger fra alkohol er alt vi trenger for å utforme en god alkoholpolitikk. Det samme burde gjelde for cannabis. Begge gir risiko for fysiske og psykiske plager og avhengighet – og i begge tilfeller er dette viktige argument mot et «frislipp». Men valget står mellom mer enn «forbud» og «frislipp», og vi har flere hensyn å ta enn de rent medisinske».

Sveinung Sandberg, professor ved Institutt for Kriminologi og Rettssosiologi, har forsket mye på kulturperspektivet av cannabisbruk og en eventuell legalisering. I 2010 ga han ut boken «Cannabiskultur» sammen med den anerkjente sosiologiprofessoren Willy Pedersen, den eneste boken i sitt slag i Norge. Ved å ta et dypdykk inn i subkulturene som har oppstått i kjølvannet av kriminaliseringen, fant de at man ved å røyke hasj eller cannabis i Norge i dag mest sannsynlig får en økt risiko for å havne på trygd eller i fengsel. Samtidig konkluderte de med at en kulturendring, slik som ved legalisering av cannabis, vil kunne reversere eller eliminere risikoen for disse sosiale skadene. Willy Pedersen er faktisk en tidligere motstander av legalisering, men år med forskning etterlater ingen tvil. Som de begge konkluderer i boken: «Paradoksalt nok er det kulturen rundt og kriminaliteten som følger med som er farligst med cannabis. Ikke selve stoffet.»

Dette har vi som samfunn makt til å endre. Nå mangler vi bare viljen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden