Forsiden

Den vanskelige grensedragningen

Tanken om at ”jøder er ok, det er sionistene vi hater ”, er svært farlig. Å bruke begrepet sionisme for å skille mellom jøder og israelsk politikk er feil.

Tanken om at ”jøder er ok, det er sionistene vi hater ”, er svært farlig. Å bruke begrepet sionisme for å skille mellom jøder og israelsk politikk er feil. 

I debatten om Israel, jøder og palestinere brukes gjerne sionismebegrepet som en sekkebetegnelse. Det brukes om jøder som stiller bak den israelske militærmakten i tykt og tynt; som for å avklare forskjellen på Israelkritikk og antisemittisme: Jøder er ok, men ikke sionister.

Dette er svært upresist. I verste fall bidrar det til at forskjellene på  kritikk mot Israels politikk og antisemittisme forvitrer.  Selv om det ikke er hensikten. 

Sionisme ingen entydig størrelse
De fleste med historisk kunnskap vet at begrepet sionisme i sin enkleste form ganske enkelt betyr jødisk nasjonalisme. Den israelske sionismen var i utgangspunktet sekulær. Det ultraortodokse mindretallet mente at Israel kun skulle oppstå som en religiøs stat i kjølvannet av en messiansk tidsalder, i henhold til bibelske profetier. Det var Theodor Herzl som på slutten av attenhundretallet utviklet ideen om en politisk, sekulær og statsborgerlig sionisme. I Ben Gurions første israelske regjering satt både sekulære og religiøse, en dualitet som har preget det israelske samfunnet siden den gang.  

Sionisme i sin mest basale form er en parallell til de fleste andre nasjonalstatsprosjekter. Det er altså mulig å være sionist og ikke legge noe annet i det enn hva alle andre bevegelser som har ønsket nasjonalstater, legger i det – en nasjonalisme i en veldig almen betydning: Slik nordmenn ønsket et Norge i 1905, finner et Finland i 1917, eller slovaker et Slovakia i 1993.

Med ideen om en jødisk nasjonalstat fulgte de problemene vi kjenner godt: At de fleste ønsket at denne staten skulle ligge et sted der en annen folkegruppe med egne nasjonale aspirasjoner bodde, og at tilknytningen til dette området i stor grad (men ikke bare) var av historisk og religiøs art. Det som skiller sionismen fra andre nasjonale bevegelser, og gjør det ekstra vanskelig, er at jødene både er et folk og en religion. For noen kan derfor sionismen være et religiøst begrunnet ønske om israelsk herredømme i et stort område, med ikke-jøder i en underordnet posisjon. Men det er altså ikke en nødvendig konsekvens av sionisme.

I prinsippet har alle som er født i staten Israel eller er barn av israelske statsborgere rett til fulle statsborgerlige rettigheter. Samtidig garanterer Loven om tilbakevending for at alle av jødisk avstamning og deres ektefeller har rett til å immigrere til Israel og få statsborgerskap.

Vibeke Kieding Banik ved Universitetet i Oslo er en av Norges fremste eksperter på området. Hun hevder at sionisme er et ord og en ideologi med mange forskjellige valører, fortolkninger og implementeringer. Troen på Israel er sentral for dannelsen av en jødisk identitet, men uten at man nødvendigvis tar politiske standpunkt ellers.  En moderne sionist kan like godt være liberal, være tilhenger av en sekulær statsdannelse og sterkt kritisk til den israelske bosettingspolitikken.  Mange sekulære sionister ønsker å minimere det jødisk-religiøse og makten til rabbinatet, som har i oppgave å definere hva det jødiske skal være i Israel. En liberal sionist vil ønske seg et Israel der jødedom som religion har en like stor – eller mindre – innflytelse enn kristendom har i Norge.

I israelsk akademia har det i mange år pågått en såkalt postsionistisk debatt, en politisk og minnekulturell diskurs. I boken Postzionism debates stiller professoren i jødiske studier, Laurence Silberstein, spørsmål ved den sionistiske karakteren til Israel i lys av palestinasaken. Postsionistene stiller seg skeptiske til de rådende historiske narrativene og til hvilke sosiale og kulturelle representasjoner de produserer. Viktig er det at postsionister ikke er antisionister eller anti-israelske, men at de utfordrer den dominerende sionismens hevd på kulturelt hegemoni.

Der mange, i utgangspunktet liberale israelere, har blitt kyniske, har liberal sionisme fått et nytt gravitasjonssenter i USA, med lobbygruppen jstreet som dreiepunkt. Den amerikanske kommentatoren og historikeren Peter Beinart har vakt stor oppsikt med sin bok The Crisis of Zionism. Fra en sionistisk posisjon tar han et skarpt oppgjør med nybygger- og okkupasjonspolitikken til Benjamin Netanyahu og Likud. Beinarts prosjekt innebærer å ”ta tilbake sionismen” fra Likud og ikke minst fra Avigdor Liebermans russisk-autoritære illiberalisme.  Beinart er tilhenger av en tostatsløsning som forutsetter at Israel må oppgi en rekke landområder, og at Israels overlevelse som jødisk og demokratisk stat innebærer uttrekning. I utgangspunktet forutsetter altså den liberale sionismen, med tanken om et Israel som en demokratisk nasjonalstat med jødisk fortegn, uttrekning av landområder og en avslutning av okkupasjonen.

Samtidig har mange liberale sionister i Israel blitt desillusjonerte. Tilliten er lav til at en skal klare å få til en endelig fredsavtale med palestinerne, som, foruten uttrekning, vil kunne garantere for Israels sikkerhet i en fiendtlig region. Etter å ha sett konsekvensene av uttrekningen fra Gazastripen, med islamistiske Hamas’ kontroll over området etter uttrekningen, er det få som står på barrikadene for uttrekning, også fra Vestbredden. Illiberale krefter i Israel får dermed økt spillerom.

Forfatterne David Grossman og Amos Oz er intellektuelle, som i mange år har tilhørt den liberale venstresiden og profilert seg som klare motstandere av den kompromissløse israelske politikken.

I Aftenposten ble David Grossman utfordret av Knut Olav Åmås (25.10.11): ”Du er kritisk til Israels politikk i dag, men forsvarer mye av det staten Israel gjør. Forklar!” Grossman svarte: ”Slik er det fordi situasjonen har så tallrike nyanser. Jeg er imot Israels okkupasjonspolitikk, men ekstremt klar over farene Hizbollah og Hamas utgjør. På samme vis vil jeg at mine bøker skal romme alt, også det som motsier mine politiske standpunkter.” Det er nettopp dette tvisynet som preger store deler av den intellektuelle offentligheten i Israel.

En frihavn
Holocaust er uløselig knyttet til den sionistiske erfaringen. I etterkrigsårene følte svært mange jøder naturlig nok at Europa ikke lenger var et trygt sted. Historisk sett var det slik at det var de færreste som flyttet til Israel, både før og etter 1948, som var virkelig overbeviste sionister – de ville bare til et sted de kunne leve i fred. Enten det var overlevende fra Holocaust eller de 800 000 fordrevne jødene fra arabiske land etter den arabisk-israelske krigen i 1948-49.

Det er viktig å huske at Israel også fungerer som en potensiell fristat i tilfelle forholdene igjen blir for stygge her hjemme. I en undersøkelse Det mosaiske trossamfunn (DMT) foretok på begynnelsen av 2000-tallet, kom det frem at over 90 prosent kjenner en sterk tilknytning til landet og, dermed underliggende, at Israel er en (av flere) kilder til jødisk identitet.

På folkemunne tolkes sionismen som et forsvar for alt det gale man mener landet foretar seg: okkupasjon, murer og bombing.

Sionisme og rasisme
De senere årene er det åpenbart at sionismebegrepet har fått en negativ konnotasjon og blir benyttet som skjellsord i opphetede debatter om Israels vandel i de palestinske områdene. Det er i og for seg heller ikke så merkelig. Men vi må legge til grunn at når store jødiske menigheter i Europa har sionistiske statutter, betyr det i utgangspunktet ikke noe annet enn den grunnleggende definisjonen av begrepet. På folkemunne, derimot, tolkes sionismen som et forsvar for alt det gale man mener landet foretar seg: okkupasjon, murer og bombing.

Det var Sovjetunionen som først etablerte en doktrine spunnet rundt antisionisme, i stormaktspillet om Midtøsten. For eksempel var Sovjet sterkt delaktige i seksdagerskrigen i 1967 som allierte og rådgivere for blant annet Baathistene i Syria og Nasser i Egypt. 1975 spilte Sovjet rasismekortet aktivt for å vende FN mot Israel. Mye av retorikken som ble oppkonstruert da, kan muligens forklare en del av dagens retorikk.

Sionisme som begrep kan vanskelig sies i seg selv å være mer rasistisk enn enhver tanke om en nasjonalstat – som altså de fleste av oss bor i.

Den norske Palestinakomiteen hevder i sitt prinsipprogram at sionismen er en rasistisk ideologi. ”Den israelske staten bygg på sionismen som gjev jødane eksklusiv rett til Palestina”, heter det. På dette punktet kan den israelske statsdannelsen være problematisk å forsvare. Men selv om deler av den israelske faktiske politikken kan sees i dette lyset, har Israel, på noen få punkter nær, i teorien ikke en slik eksklusiv rett. Det som skjer av diskriminering og urett i Israel mot den palestinske minoriteten, er snarere et utslag av negativ politikk og praksis, men det følger ikke av sionismen. Sionisme som begrep kan vanskelig sies i seg selv å være mer rasistisk enn enhver tanke om en nasjonalstat – som altså de fleste av oss bor i.

Israel har minoriteter som utgjør 25 prosent. I Norge har debatten blitt høyrøstet ved en innvandringsandel på rundt 11 prosent. De fleste nasjonalstater, og altså også vår egen, er implisitt bygget på en forståelse av at staten er definert av et etnisk flertall.

Mye skyldes selvsagt geopolitikk: Jødenes frykt for å komme i mindretall i eget land, omgitt av fiendtlig innstilte naboer med sterke antisemittiske føringer. Det er altså et eksistensielt spørsmål, ikke bare utrykk for nasjonalistisk hybris. De senere årenes trøstesløse utvikling og radikaliseringen på Gaza har ført til en skjerpelse av nasjonalistiske og proteksjonistiske holdninger blant mange israelere. Fredsbevegelsen har nærmest gått i dvale.

Å hevde at sionismen er rasistisk blir for galt. Sionismen er ikke entydig. I tillegg har medlemmer av andre trosretninger fulle statsborgerlige rettigheter i Israel. Det er en kjent sak at levekår og sivile rettigheter for israelske arabere er langt bedre enn i de fleste land i Midtøsten. Forholdene for religiøse minoriteter er også svært vanskelige i regionen for øvrig. Vi må heller ikke glemme, slik Karin Abraham har påpekt, at også arabisk sjåvinisme er potent, ikke minst når det gjelder ”uviljen til å oppgi arabisk og muslimsk eksklusivitet over det historiske Palestina.” Hamas vil fremdeles kaste jødene ut av regionen.

Tusenkronerspørsmålet er om det er noen som helst rimelig grunn til å tro at palestinerne vil behandle sine nye jødiske landsmenn godt innenfor rammen av en hypotetisk fremtidig enstatsløsning hvor arabere ville komme i umiddelbart flertall? Et slikt spørsmål kan åpenbart ikke rettferdiggjøre den urett det palestinske folk blir utsatt for. Men slike spørsmål bør man stille seg i lys av en konflikt med gjensidig negativ kumulativ radikalisering og mistro gjennom flere mannsaldre.

Høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere bruker sionismebegrepet konsekvent for på den måten å parfymere antisemittisme.

Samtidig bruker høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere sionismebegrepet konsekvent for på den måten å parfymere antisemittisme. De spiller altså på en folkelig forestilling om at sionisme er en slags brutal okkupasjonsideologi. Ved å bytte ut ordet jøde med sionist kan det derfor virke tilforlatelig innenfor rammen av Israelkritikk, mens det i realiteten gjelder et stort flertall av den jødiske opinion verden over. Trond Ali Linstads bruk av begrepet er tilsvarende tuftet på logikken at sionister er alle jøder han ikke liker (og som i tillegg støtter Israel).

Feid for egen dør
Hele fire av fem norske jøder er medlemmer av DMT. I forlengelsen av den oppfatning at sionisme per definisjon er delegitimerende, er de fleste norske jøder det også. Denne feilslutningen skyldes nok en ikke ubetydelig grad av uvitenhet. Noe godt bidrag til forholdet mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen og forholdet minoriteter mellom er det imidlertid ikke.

Det hører med til historien at DMT har tatt et kraftig oppgjør med sine egne ekstremister. I 2004 ble Erez Uriely og Rachel Suissa fra Norsk Israelsenter mot antisemittisme (NIS) ekskludert etter å ha deltatt i markeringer sammen med Forum mot islamisering og andre høyreekstreme. «FOMI representerer en ideologi som DMT som kulturell og religiøs minoritet i det norske samfunnet tar avstand fra», skrev DMT i en pressemelding den gang. Forstander Rolf Kirschner begrunnet eksklusjonen med at ekteparet kunne knyttes til høyreekstreme bevegelser. Erez Uriely ble av Oslo-rabbiner Michael Melchior kalt kahanist. Det kan være verdt å merke seg at rabbi Meir Kahanes politiske parti, Kach, ble ekskludert fra å delta i valgprosessen i 1988 i Israel, på grunn av rasisme. Gruppen er kategorisert som en terrororganisasjon i Israel.

Om ikke relevant i denne sammenheng, kan det være av verdi å vise til at DMT gikk ut med støtte til norske muslimer i forbindelse med markeringen mot den islamkritiske filmen Innocence of Muslims.

Forenklinger
Det er ikke uvanlig at jødehat og antisemittisme blir forklart som et utslag av den israelske statsdannelsen og dens forehavender. Det er historisk feil og kausalt overforenklende. Dessuten er det å skylde på offeret. En slik tvilsom sammenheng forutsetter også at stereotype og rasistiske forestillinger genereres av hvordan en nasjonalstat opptrer. Eller, som i ekstreme tilfeller, på statens eksistens overhodet. Slike kollektive forestillinger bidrar til å rasjonalisere hat.

OSSEs ferske rapport om antisemittisme i det norske samfunnet peker på flere funn i HL-senterets rapport «Antisemittisme i Norge?» (mai 2012) som urovekkende. Det ble her påpekt at 38 prosent av den norske befolkningen mener at Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2.verdenskrig. Det er ikke vanskelig å være enig med OSSE i at dette tallet er høyt. «Det må gå an å kritisere Israel uten å være antisemitt» er et utsagn som går igjen i norsk samfunnsdebatt. Øyvind Kopperud ved Holocaustsenteret skrev i Vårt Land (24/10/12) at det selvsagt er riktig – så riktig at det egentlig burde være overflødig i det hele tatt å nevne dette: ”Men på samme måte som man selvsagt kan kritisere staten Israel uten å være antisemitt, er det like opplagt at noen av holdningene som ligger til grunn for sterk Israelkritikk har klare antisemittiske islett. I en opphetet samfunnsdebatt blir diskusjonen alltid «enten eller» istedenfor «både og».”

Det er stort sett barn og unge fra helt andre steder enn Palestina som trakasserer jøder i norske skolegårder. Vi har alle et ansvar for ikke å blåse denne konflikten ut av alle proporsjoner og gjøre den til et universelt moralsk dreiepunkt. Her dannes også rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle politiske og kulturelle problemer har sin årsak og opprinnelse i et annet paradigme enn ditt eget, særlig i Midtøsten og blant unge, rotløse innvandrerungdommer i Europa. Ingen andre land, folk eller bevegelser enn Israel har en egen agenda. Det som kommer ut i andre enden ved demonisering og ensidighet kan føre til at overgrep mot jøder til slutt blir sett på som noe uheldig, men uunngåelig.

Vi må kunne diskutere saksområdet ut fra den lidelse og tragedie den innebærer for alle involverte parter: Uten tvil verst for palestinerne, men ulidelig også for den israelske befolkningen. Eksemplarisk i så måte er Øyvind Strømmens forsøk på å dempe gemyttene og menneskeliggjøre konflikten. Å sprøyte gift inn i en allerede betent konflikt er ødeleggende og kan i lengden føre til et alvorlig sivilisatorisk tilbakeslag: At jøder ikke lenger kan bo i Europa.

Hvilket ærend?
Enkelte vil nok oppfatte denne artikkelens anliggende for å være et forsøk på å kneble Israel-kritikk, utledet av en forestilling om at det å være sionist og det å være jøde er det samme. Enhver kritikk av staten Israels politikk er følgelig anti-jødisk og dermed anti-semittisk. Det er selvsagt ikke riktig. At Israel har mye å stå til rette for er det ingen tvil om: Fordrivelse, massakrer, deprivasjon og kompromissløshet. At sionisme har bidratt til en situasjon som har vært katastrofal for palestinerne likeså.

Snarere er det slik at jødedommen på mange vis er implisitt sionistisk.   For eksempel har jøder i et par årtusener sagt «neste år i Jerusalem» ved Seder – den rituelle påskemiddagen. Heller ikke dette er entydig selvsagt. L’shana habaah b’yerushalayim har vært tolket på varierende vis for ulike jøder gjennom historien, i konkret og overført betydning, med og uten en betydning om en stat for jøder. Man kan allikevel hevde at sionisme i en eller annen form er en avgjørende del av det jødiske – ikke delt av alle – men av svært mange. Å bruke begrepet sionisme for å skille mellom jøder og israelsk politikk er derfor feil.

Så kan man selvsagt hevde, som enkelte radikale røster i debatten gjør, at selve grunntanken om en jødisk stat i seg selv er uakseptabel. At det er ille at så mange jøder (i praksis nesten alle) tror på en stat innenfor rammen av svært ulike sionistiske tolkninger og tradisjoner. Det sier seg selv at med et slikt verdensbilde har man skapt seg fiendebilder og løsningsorienteringer som er mildt sagt utfordrende – både på det geopolitiske området – men også i skolegårder og andre steder hvor det flerkulturelle samfunnet møter daglige utfordringer.

Det å insistere på returrett for alle palestinske flyktninger og deres etterkommere i flere generasjoner er også – i praktisk forstand – å gå inn for at Israel i beste fall opphører å være Israel. I verste fall at jøder blir fordrevet fra Midt-Østen. Det er, som Øyvind Strømmen har sagt, en gjenganger fra deler av norsk opinion, som underlig nok velger å overse at dette er et krav israelerne umulig kan anerkjenne, og at det dermed er et av kravene som står i veien for en fredsprosess og dermed er til hinder for en tostatsløsning. Dette har Mahmoud Abbas og Fatah innsett.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden