Politikk

Der hvor alle tenker likt

Det nylig avholdte Kontra symposium har på kort tid mottatt både kritikk og ros. Debatten handler om mye mer enn at ressurssterke mennesker samles – den handler om sivilsamfunnets rolle og vårt ansvar som borgere.

Det nylig avholdte Kontra symposium har på kort tid mottatt både kritikk og ros. Debatten handler om mye mer enn at ressurssterke mennesker samles – den handler om sivilsamfunnets rolle og vårt ansvar som borgere.  

I slutten av april samlet 135 unge mennesker seg til konferanse. Ikke noe uvanlig i seg selv, men dette var ikke en hvilken som helst konferanse.

Kontra, som det er kalt, hadde fått en del oppmerksomhet allerede før det var arrangert. ”Arvinger vil endre Norge”, kunne man lese i Dagens Næringsliv 25/4. Initiativtagerne var Christoffer Braathen, Mikkel Dobloug, Martinius Skaugen og Erling Christiansen. Sammen ønsket de, ifølge Dobloug, ”å lage en tumleplass for tanker, uten støy utenfra.”

Etter avisoppslaget kom det flere reaksjoner – både kritikk og forsvar – fra henholdsvis Marte Gerhardsen (Agenda) og Ingrid Stange (Partnership for Change). Gerhardsen er kritisk til at unge, ressurssterke mennesker samler seg i samme rom. Hun mener det er problematisk at politikk skapes i lukkede forumer og ”vi kan ikke la samfunnet styres av arv. ” (DN 15.05.14). For Stange, derimot, handler det om engasjement og initiativ. Som hun poengterer i samme artikkel: ”Man bør tenke at ressurser er mye mer enn bare kapital. Skal man først mistenkeliggjøre folk, må man også mistenkeliggjøre når alle ressurssterke grupper samles, enten det er akademikere eller politikere.”

Er Kontra symposium – som enkelte har hevdet – simpelthen en samleplass for mennesker med milliarder?

De to ulike synspunktene som har kommet etter symposiet, medfører flere spørsmål. Først og fremst om det egentlig er problematisk at ressurssterke mennesker samles – eller er det typen ressurs som gjør at man reagerer? Er Kontra symposium – som enkelte har hevdet – simpelthen en samleplass for mennesker med milliarder? Ifølge arrangørene skal symposiet være en ”partipolitisk uavhengig møteplass for debatt og diskusjon.” Det hjalp vel heller ikke stort at deltagerne samlet seg hos Mille-Marie Treschow og attpåtil på Jarlsberg hovedgård. Grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser – slikt avskaffet man jo for to hundre år siden.

Videre – og dette mener jeg er langt viktigere – er det et spørsmål om hvem som har og skal ta ansvaret for samfunnsutviklingen? Er det kun forbeholdt staten, herunder det offentlige?

De som beveger verden
Offentlige debatter har en tendens til å bli polarisert. Debatten om Kontra er intet unntak og desto viktigere blir det å løfte blikket. Det handler nemlig om mye mer enn at ressurssterke mennesker samles: Det handler om sivilsamfunnets rolle og ikke minst vårt ansvar som borgere.

Gerhardsens anførsel om at politikk ikke skal skapes i lukkede fora er interessant. Selvsagt skal man unngå hemmeliggjøring og maktmisbruk, men utsagnet hennes kan også tolkes dithen, at det kun er det offentlige som skal og kan skape politikken. Den type mening og holdning er sterkt problematisk, av flere grunner.

I et liberalt perspektiv er Wilhelm von Humboldt (1767-1835) verdt å trekke frem. For ham var det nettopp et vesentlig poeng at staten ikke aktivt skal forsøke å fremme individenes velferd, om det vil hindre utviklingen av deres eget potensiale for selvrealisering, som Lars Fr. H. Svendsen skriver i Tre essays om liberalisme (Civita, 2008). For Humboldt har denne selvrealisering en sosial karakter og hans argument er at statens omfang må begrenses, for å skape rom for genuint sosiale institusjoner, som frie kirkesamfunn og skoler. Hvordan vil så dette prinsippet overført i vårt tilfelle se ut?

Når det er staten som skaper rammene, kan det vanskelig gjøres å oppnå fremvekst av genuine, sosiale institusjoner og ikke minst selvrealisering for mennesket.

Humboldt mente at statens omfang måtte begrenses og det er jeg enig i. Når det er staten som skaper rammene, kan det vanskelig gjøres å oppnå fremvekst av genuine, sosiale institusjoner og ikke minst selvrealisering for mennesket. Nettopp derfor er det initiativ grunnleggerne av Kontra symposium viser, så viktig. Det er på tide at Gerhardsen – og flere med henne – anerkjenner det sivile samfunnet og engasjementet. Som oftest er frykten for det private initiativ betydelig overdrevet. Som Svendsen skriver videre: ”Et liberalt samfunn kjennetegnes ifølge Humboldt av at sosiale fremskritt finner sted ved at individene både forsøker å finne nye løsninger på problemer på egen hånd og at de lærer av andre. Hvis staten griper for sterkt inn i denne prosessen, vil den presse institusjonene inn i rammer som berøver dem deres kraft og spontanitet.”

Som tidligere nevnt er det kanskje typen ressurs mange har reagert på: Penger. Noen grupper samles på det felles grunnlag at de har en akademisk bakgrunn, andre har politisk tyngde. Så  har vi de som har penger. Hvorfor er penger så mye skumlere? Her må jeg si meg enig med Stange: Ressurser er så mye mer enn kapital. Enhver ressurssterk gruppe skal ikke mistenkeliggjøres. Samtidig vil de fleste også si seg enig med Gerhardsen: Nei til aristokrati. Det er ikke nedarvede privilegier som skal være avgjørende.

Men hva da med meritokrati? Vi bør strebe etter et samfunn der dyktighet og fortjeneste belønnes. Samfunnet trenger mennesker som ser verden på nye måter og som er villige til å finne de nødvendige løsningene. Sosialt entreprenørskap er kroneksemplet, eksemplifisert gjennom Anne-Louise Hübert og hennes Aid in Action. Både på individnivå ser man at forskjeller skapes – og at større aktører som FERD, Partnership for Change og Stordalen Foundation er med på å bidra. For før vi fordeler, må vi også skape. Og skapelsesprosessen skal ikke være forbeholdt de få utvalgte i staten.

Gjør din plikt og krev din rett
En av innvendingene mot Kontra har vært at det samler eliten. Begrepet i seg selv gir for de fleste av oss ikke positive assosiasjoner. Det kan på den ene siden være betimelig å stille spørsmålstegn ved søknadsprosessen til symposiet: Nøye utvelgelse og betydningen av bekjentskap har vært blant innvendingene som har fremkommet. I Norge er vi vant til at det er kort vei til toppen og at alle skal med. På den annen side er kanskje denne utvelgelsen nettopp høyst nødvendig – og ikke minst avgjørende for et vellykket symposium? For kanskje er det på tide å innse at alle faktisk ikke skal være med på alt? Det er når gjennomsnittet er målet, at vi alle blir dårligere.

For det å være elite i seg selv er nemlig ikke problematisk.

For det å være elite i seg selv er nemlig ikke problematisk. Det er først et problem om det skulle vokse frem en ukultur i en elite i forhold til andre samfunnslag. I et konservativt perspektiv har også enkelte fremholdt forsvar for eliten, blant dem José Ortega Y Gasset (1883-1955): En elite er nødvendig, nettopp fordi et mindretall gjennom innsikt og kunnskap har muligheten til å drive samfunnet framover. Og nettopp derfor mener jeg Kontra kan være et viktig bidrag i samfunnsdebatten. Der alle tenker likt, er det ikke mange som tenker mye: Man har godt av å bli utfordret.

For dypest sett handler dette om at vi som borgere og enkeltindivider tar ansvar. Hva var det Spiderman sa igjen? ”With great power comes great responsibility.”

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden