Kommentar

Dere er som oss!

Russlands mål er ikke at noen skal ha illusjoner om at Russia Today er «fair and balanced». Det er knapt nok mulig, skriver Nils August Andresen. På bildet: Vladimir Putin i studio hos Russia Today.

Bilde: Kremlin.ru, CC BY 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=36289865

Dere er som oss! sier russerne. Og akkurat som under Den kalde krigen får de støtte fra vestens selvhatende, nå på begge fløyer: Vi er like ille! Men det er ikke sant.

«Vi lever i en multipolar verden, og selv stoler jeg for eksempel mer på iranske HispanTV (…) eller russiske RT (…)», sier Cristian Peña i Latin-Amerikagruppene (LAG) til Minerva.

Det dreier seg om pressens dekning av Venezuela, men poenget kan generaliseres: Når det er snakk om de sentrale demokratiske institusjonene, som en fri presse, er den russiske linjen alltid: Dere er like ille!

Dette er en nødvendig tilpasning av sovjetisk propaganda. Den gang fantes et klart, ideologisk alternativ som man kunne fremholde som bedre: Den sosialistiske pressen er overlegen den kapitalistiske, som bare jobber for eiernes interesser; de sosialistiske folkerepublikkene er demokratiske overlegne de borgerlige liberale flerpartisystemene.

En slik alternativ ideologi finnes ikke i dag – selv om en form for autoritær nasjonalisme kan være i ferd med å vokse frem som en ideologi som forsøkes og later til å ha en viss appell blant vestlige høyrepopulister. I stedet aksepterer man korrupsjonen, manipulasjonen, propagandaen som er en innebygget, villet del av det russiske systemet, og sier: Dere er som oss! Som Jardar Østbø ved Universitetet i Oslo sier til Minerva i dag: «Målet er å spre frykt, kynisme, handlingslammelse og mistillit til sannheter og demokratiske institusjoner. Tanken er at det er lettere å få støtte til Russland i et samfunn med lav tillit til demokratiet.»

Idealene

Vestlige institusjoner er ikke perfekte. Vi er langt fra idealene om den uavhengige, opplysende og balanserte presse – både enkeltvis og i sum. Finnes det et visst bias i måten New York Times dekker Venezuela på? Det gjør det nok. Finnes det en eksplisitt eller implisitt elitekonsensus som gjør at utbredte standpunkter i befolkningen er dårligere representert politisk enn de kunne vært? Helt sikkert.

Eller motsatt: Er alt russiske medier skriver propaganda? Nei, langt i fra. Finnes ingen uavhengige aviser? Jo, selvsagt. Finnes det ingen valgmuligheter, ingen kanaler for politisk påvirkning i det russiske politiske systemet? Jo – skjønt man nok her bør legge til «kanskje».

Den store forskjellen mellom russiske og vestlige demokratiske institusjoner handler ikke om hvorvidt de når et urealistisk ideal; det handler i stedet om de retter seg mot dette idealet overhodet. Idealet for vestlig journalistikk er at den skal være sannhetssøkende, opplysende, uavhengig – av økonomiske interesser, eiere og staten – og bidra til en bedre offentlig samtale. Mediene er mye annet også, selvsagt: De skal tjene penger og de skal underholde.

Men det er disse idealene – mer eller mindre – som kjennetegner det som ofte foraktelig kalles «main stream media». I den virkelige verden innfris de ikke. Ofte vil politiske preferanser påvirke dekningen uten at journalistene selv er seg det bevisst. I blant vil politiske agendaer føre til at journalister aktivt velger bort vinklinger og fakta. Økonomiske interesser spiller en rolle, både gjennom jakten etter klikk, løssalg og seertall, og gjennom støtteordninger og eieres makt til å utpeke redaktører.

Well, all news is fake, it’s just a bit of game – isn’t it?

Men idealet forblir. Det er på grunn av dette idealet at vi har Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, Kringkastingsrådet, mediekritikkspalter, pressestøtte og Fritt Ord; og det er derfor vi hegner ekstra om ytringsfrihet i pressen og blant akademikere.

Russia Today har ikke dette idealet, for å si det litt forsiktig. Et illustrerende sitat er hentet fra Peter Pomerantsev gjengivelse av en journalist i nettopp Russia Today boken Nothing is True and Everything is Possible fra 2014: «Well, all news is fake, it’s just a bit of game – isn’t it?» Innfallsvinkelen er at alle nyheter først og fremst tjener en agenda. Den russiske viseminsteren for kommunikasjon, Aleksei Volin, sa i 2013 på en konferanse på det journalistiske fakultetet på Universitetet i Moskva at den som betaler, bestemmer hva som skrives i avisen. Han sa ikke dette som en ideologisk læresetning, men snarere som en beskrivelse av faktum – både i Russland og i Vesten. Konklusjonen var ikke at vi derfor trenger strengere normer for redaksjonell uavhengighet; bare at vi må erkjenne at det er slik det er. Og i Russland er det stort sett staten selv, eller selskaper og personer som står Kreml nær, som betaler.

Appell til høyre og venstre

De siste årene er hovedtyngden av den offentlige kritikk mot både pressen og det politiske systemet kommet fra høyrepopulister. De ser pressen som dominert av en liberal elite med et bestemt verdenssyn, som enten ubevisst eller bevisst unnlater å fortelle sannheten om tidens utfordringer. Det gjelder særlig innvandringsspørsmålet. Fokuset på nasjonalstaten og skepsisen til vestlige eliter gir seg også utslag i kritikk av den vestlige elites prosjekter – spesielt EU – men også til for eksempel frihandel og multilateralt samarbeid. I tillegg fører skepsisen mot islam til nye utenrikspolitiske prioriteringer, med skepsis mot opprørene mot sekulære diktatorer i Midtøsten og et ønske om samarbeid med Russland for å møte trusselen fra islam.

Slik sett er det logisk at for eksempel Helge Lurås, som står for nettopp denne linjen, flere ganger har opptrådt nettopp på Russia Today, og snakket om Vestens feilslåtte innvandringspolitikk, som han mener ikke er demokratisk forankret, og om en en presse som han mener ikke gir noen stemme til opposisjonen. Se! – dere er som oss! kan russerne si fornøyd. Opposisjonen kommer ikke til orde! Pressen tjener en korrumpert elite!

Russland har i økende grad de siste årene klart å spille på gamle nettverk fra sovjettiden.

Mye av den russiske aktiviteten er rettet inn mot ytre høyre. Men landet har også tatt vare på de ideologiske arvingene til gamle kampfeller på ytre venstre fra sovjettiden. Det ser vi i dekningen av land som Venezuela. Der Russia Todays dekning av Europa ofte fokuserer på det «udemokratiske» i for eksempel innvandringspolitikken, eller gleder seg over (russisk-skapt) kaos i for eksempel det amerikanske valget, er vinklingen her gjennomgående positiv – eller så positiv som mulig – til alternativene til det liberale demokratiet og til «sterke menn» som Hugo Chavez eller Nicolas Maduro.

Russland har i økende grad de siste årene klart å spille på gamle nettverk fra sovjettiden. Et selverklært sosialistisk regime som Venezuela finner et begrenset publikum på den populistiske høyresiden, men er til gjengjeld mer populært blant dem som ser det som en del av kampen mot USA og den globale kapitalismen. Som Peña sier til Minerva: «LAG er opptatt av geopolitikk og vil belyse interessene i Venezuela opp mot interessene til den økonomiske makten i Vesten.» For denne gruppen er det ikke venstrevridde eliter som kontrollerer vestlige medier, men sterke kapitalinteresser. Da er Russia Today der igjen som et alternativ.

Dekningen av Russland

En stor del av Russlands «public diplomacy» handler om å svekke oppslutningen i Vesten om liberale demokratiske institusjoner. Det skyldes ikke først og fremst et hat mot disse institusjonene i seg selv, men snarere et ønske om å øke spillerommet for regimet: På hjemmebane, ved at demokratiet delegetimeres, i nærområdene ved at Vest-Europa og USA er splittet og uten vilje til å fortsette sanksjoner mot Russland eller en opprustning som gir evne til å forsvare østeuropeiske stater der Russland har interesser.

Russland har ikke bare utført cyberoperasjoner rettet mot det amerikanske valget; etterretningstjenestene er tungt inne i flere europeiske land, og har samarbeid både med høyrepopulister som franske Front National og østerrikske FPÖ, og venstrepopulister som Miloš Zeman i Tsjekkia. Det er mot denne bakgrunnen vi må se både den moralske ekvivalensen aktører på både venstre- og høyresiden lager mellom russiske og vestlige medier.

Et punkt hvor ytre høyre og ytre venstre finner sammen, handler om dekningen av Russland i vestlige medier. 9. mai – den symboltunge russiske «seiersdagen» fra andre verdenskrig –  hadde tradisjonelt venstreorienterte Norges Fredsråd en konferanse om norske mediers dekning av Russland. Fredsrådets klare linje er at den er urimelig, og fortsetter slik sett tradisjonen fra ulike fredsbevegelser under den kalde krigen. Dette bidrar, mener Fredsrådets leder Hedda Langemyr, til at vi fører en unødig aggressiv politikk mot Russland, som skaper konflikt og hindrer fred.

Det går an å ha en fornuftig debatt om både vestlig politikk overfor Russland og norske mediers dekning. Norge var i kjølvannet av okkupasjonen av Krim lenge blant de NATO-land som hadde minst offisiell kontakt med Russland. Det kan stilles berettigede spørsmål om dette var klok politikk overfor et naboland som vi er avhengig av å ha fungerende dialog med. Og som en som i mange år jobbet med Russland, skjer det rett som det er at jeg savner kontekst for dekningen, skjønt det samme nok kan sies, og av naturlige årsaker, om det meste av utenriksdekningen.

Men de som ønsker en annen dekning av Russland, ønsker stort sett noe spesifikt: Å gi større vekt og mer legitimitet til russiske talepunkter om sentrale russiske interesser – fra Krim til Øst-Ukraina til forståelsen av NATO-utvidelsene. All dekning som ikke tjener dette formålet, sees som styrt av vestlige «narrativer» – og innebærer en mistillit til fri journalistikk og mange dyktige korrespondenter. Langemyr forklarer oppslutningen om russiske medier som Russia Today, med at de russiske mediene har appell til dem som av «ulike grunner og med ulik grad av intensitet har sett seg lei på vestlig arroganse». Det er også en måte si det på. Selv om det kanskje ikke er Langemyrs intensjon, spiller det rett inn i den moralske ekvivalensen mellom russiske og vestlige institusjoner som Kreml etterstreber.

I Norges Fredsråd er ankepunktet i særlig grad den vestlige sanksjonspolitikken og opprustningspolitkken – også dette svært gjenkjennelig fra fredsbevegelsens rolle i sovjettiden. Men som jeg har skrevet om før: Tanken om at vestlig ekspansjon er ansvarlig for den russiske dreiningen mot autoritær nasjonalisme, har formodningen mot seg. Spørsmålet man kan stille seg, er ganske enkelt: Ville Estlands demokrati vært mer eller mindre utsatt for russisk innblanding uten NATO? Romania? Slovakia? Og om vi skal se Russlands inngripen i Ukraina som et uttrykk for frykt for ukrainsk tilnærming med Vesten, innebærer det en aksept av at Russland kan gjøre som de vil i Ukraina uansett. Konfliktene Russland har i og med sine naboland – Ukraina, Georgia, Moldova – skyldes ikke vestlige fremstøt, men at politikere i disse landene søker andre veier.

Dere er som oss

Men når det skapes moralsk ekvivalens mellom russiske medier og vestlige medier, mellom Russlands militære aktiviteter i Ukraina og vestlig forsvar av Baltikum, når Russland lykkes med å appellere både til dem som mener Vesten må alliere seg med Russland for å bekjempe islam og med dem som vil se Venezuela i lys av «interessene til den økonomiske makten i Vesten», da er Fredsrådets linje logisk.

Dere er som oss, som Odd Børretzen sier, vi er ulver, eller kanskje heller russiske bjørner.

Igjen: Russlands mål er ikke at noen av gruppene, hverken til høyre eller venstre, skal ha illusjoner om at Russia Today er «fair and balanced». Det er knapt nok mulig. Det er å skape en forståelse av at alle er like ille, at ingenting er sant og at alt er mulig, som Peter Pomerantsev ville sagt (og som jeg har skrevet mer om her).

Målet på suksess? Det er når internasjonal leder i SV, Gjermund Skaar, sier til Minerva: «Man kan ikke kan stole mer på medier som amerikanske New York Times, enn på medier som russiske RT».

Ingenting er sant. Dere er som oss, som Odd Børretzen sier, vi er ulver, eller kanskje heller russiske bjørner.

Men det er ikke sant.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden