Kommentar

Derfor er det vanskelig for Erna å kalle en spade for en rasist

Alle forstår at Erna Solberg ikke ville valgt Per-Willy Amundsens ord. Men det er etter hvert mange som kan ha et forståelig ønske om å få vite hvilke ord statsministeren faktisk ville brukt, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Stortinget (CC BY-NC-ND 2.0)

Per-Willy Amundsen er en veletablert muslimhater som aldri skulle vært statsråd. Men bak hatet ligger en bredt delt uro som det er vanskeligere for statsministeren å håndtere.

Tidligere justisminister Per-Willy Amundsen har foreslått å fjerne barnetrygden etter tredje barn. Til  TV2 har han sagt at vi må «sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes», og når «de som har høyest fertilitet er ikke-vestlige innvandrere, altså at de har langt mer barneproduksjon enn det etniske nordmenn har, da må man tilpasse barnetrygden deretter».

Det er egnet til å sjokkere, men ikke å overraske, at Amundsen igjen har sagt noe som antyder at noen nordmenn er mindre ønsket enn andre nordmenn. Amundsens problemer med islam er vel kjent – det er ikke mer enn to måneder siden han oppfordret en 17 år gammel jente fra Nord-Norge til å «reise hjem til sitt opprinnelsesland» – formodentlig uten å sjekke altfor nøye hva som lå i saken – fordi hun rettet et spørsmål til Avinor i kjølvannet av en sikkerhetskontroll for å spørre om det er praksis at hijaben må fjernes foran andre passasjerer, eller om det kan skje i eget avlukke.

Kanskje har skepsisen et utgangspunkt i et forsvar for sekulære og liberale verdier. Men at det bikker over i en motvilje mot alt som minner ham om muslimer, er ikke nytt. For min egen del var et slags bunnpunkt da han i 2011 raste mot at muslimer, som andre nordmenn, skal kunne ha egne gravplasser. Ikke engang en død muslim er en god nok nordmann for Amundsen.

Uakseptabelt

Demografisk uro er ikke unikt for Per-Willy Amundsen. Det er mange gode grunner til å ønske at endringer i befolkningen som kan påvirke kultur, verdier og identitet, går langsomt. Men det er stor forskjell på å møte denne uroen gjennom en stram innvandringspolitikk, og gjennom å ønske seg at noen nordmenn skal få færre barn. Det første kan handle om å mobilisere dem som bor i landet vårt til å bygge et godt samfunn; det andre handler om å mobilisere mot noen av dem som bor her. Det er uakseptabelt.

Noe mer enn nettopp å mobilisere motvilje mot minoritetsnordmenn er Amundsens forslag for øvrig heller ikke egnet til: Fruktbarheten blant innvandrere, også muslimske innvandrere, er allerede lav. dem med bakgrunn fra Asia er samlet fruktbarhetstall 1,83 per kvinne, som ligger godt under reproduksjonsraten, og på vei videre nedover. Bare blant nordmenn med afrikansk bakgrunn er tallet høyere enn reproduksjonsraten – 2,82 – men nedgangen i fruktbarhetsraten er også her rask, helt uten endringer i barnetrygd. Beskjedne økonomiske incentiver er ikke noe treffsikkert virkemiddel for å påvirke antallet barnefødsler, og en endring i barnetrygd fra det fjerde barn gir neppe de helt store utslagene i antallet barnefødsler blant innvandrere.  

Solbergs stillhet

Så hvorfor tar ikke Erna Solberg sterkere avstand fra denne typen forslag, denne typen begrunnelser? Vi forstår alle at hun «ikke ville valgt akkurat disse ordene», men det er åpenbart at landets statsminister forstår at det er noe mer enn ord på gang i det Amundsen foreslår: Det sender et signal til alle nordmenn som er mindre enn kronisk norske om at de ikke hører hjemme her – et signal som gjør alt annet enn å bidra til den integrering Amundsen hevder å ønske seg. Hvorfor kan Solberg ikke kalle en spade for en rasist?

Det er selvsagt en faktor at Høyre er i regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Solberg har hatt som gjennomgående samarbeidsfilosofi at hun ikke kommenterer utspill i hytt og gevær, og det skal øyensynlig tungtveiende grunner for å fravike dette. Dessuten er det slik at et hvert oppgjør med Stortings-FrP vil slite i et allerede hardt prøvet samarbeid. For de fleste kommentatorer – og politiske motstandere – er det dette hele saken dreier seg om: Unnfallenhet i bytte mot makt.

Det tror jeg er en altfor enkel analyse. Heldigvis, i den forstand at vi har en statsminister som er opptatt av langt mer enn makt. Dessverre, i den forstand at det er mer krevende å bekjempe de holdningene Amundsen målbærer enn mange ser for seg.

Fordømmelse vs. forståelse

Et viktig grunn til at Høyre er forsiktige med å reagere med fordømmelse på diverse uttalelser fra FrP, er nemlig at det ofte er krevende å gjøre det uten samtidig å fremmedgjøre langt større grupper enn dem som i utgangspunktet omfavner FrP og Per-Willy Amundsen – ikke bare fra Høyre, men fra norsk politikk mer allment.

Det skyldes at også mange av de uakseptable forslagene fanger opp i seg en langt bredere delt uro. Og det gjør Amundsen også her – nemlig en demografisk uro. De enkleste tallene for å se på hvor utbredt grunnlaget for en slik uro kan være, finner vi i undersøkelser som ser på synet på integrering i Norge – der opp mot halvparten mener integreringen går dårlig, mens bare en av fem mener den går bra.

Det er ikke slik at halvparten av befolkningen går rundt og er konstant urolige for at etniske nordmenn blir en minoritet. Men demografisk endring skaper mer bekymring når man opplever at integrering ikke fungerer – når man ser for seg at nordmenn i fremtiden ikke møtes og gifter seg på tvers av etniske grupper, at det er verdikonflikter mellom gruppene og at sosioøkonomiske og etniske skillelinjer forsterker hverandre – enn når man opplever at samfunnet er en velfungerende smeltedigel der de fleste etter hvert vil få en primærtilknytning til en norsk identitet og historie.

Det er forståelig at demografisk endring kan skape en slik uro, og den norske integreringserfaringen har ikke så langt vært så fremgangsrik at den bare kan avfeies som rasisme. Og det er nettopp overfor den gruppen som er potensielt urolige, det ikke uten videre fungerer så godt å fordømme Per-Willy Amundsen. For en god del av dem vil tenke: Hvis Erna Solberg bare sier at han er rasist, som vil hindre at det blir for lav andel etnisk norske – hva sier hun da om meg, som i en urolig stund kan dele den samme bekymringen?

Et nødvendig oppgjør – og en nødvendig beroligelse

Likevel er det nødvendig at statsministeren tar et oppgjør med forslag og begrunnelser av den typen Per-Willy Amundsen har kommet med her.

Det er nødvendig fordi det ikke er mulig å opprettholde ideen om likeverd i et samfunn, samtidig som man argumenterer som om noen grupper i det samfunnet helst ikke bør få etterkommere. Det er nødvendig fordi det ikke er mulig å være en samlende statsminister i Norge uten å vise i praksis at man er også norske muslimers statsminister. Og det er nødvendig fordi det er i Erna Solbergs regjering Per-Willy Amundsen ulykkeligvis fikk tillit som landets justisminister.

Men for at hun skal kunne gjøre det på en måte som ikke risikerer å gjøre flere mennesker mottagelige for Amundsens forslag, bør hun benytte sjansen til å berolige flest mulig av dem – ved å erkjenne at en legitim demografisk uro finnes, og vise at norske politikere tar den på alvor. Men den uroen må håndteres gjennom innvandringspolitikken, og gjennom å legge til rette for integrering – ikke gjennom å bruke statlig politikk som et verktøy for noen grupper nordmenn og mot andre.

Det er ingen som tror Erna Solberg ville valgt de samme ordene som Per-Willy Amundsen. Ingen fornuftige mennesker tror at hun mener noe i nærheten av det samme. Men både majoritetsnordmenn med et snev av demografisk uro, og minoritetsnordmenn som av landets tidligere justisminister nettopp er blitt oppfordret til å få færre barn, kan etter hvert ha et forståelig ønske om å få vite hvilke ord statsministeren ville brukt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden