Intervju

Derfor gikk det så galt for britene

Det går mot no deal Brexit uansett om Boris Johnson eller Jeremy Hunt vinner lederstriden.

Bilde: Annika Haas/ Wikimedia Commons

LSE-professor: «Selv etter å ha vært medlemmer i 40 år, har vi ikke skjønt hvordan EU fungerer.»  

– Etter et par glass vin må selv franskmennene innrømme at britene har betydd mye for utviklingen i EU.

L. Piers Ludlow har en spøkefull, men bekymret tone. Det han sikter til, er at franskmennene og tyskerne i manges øyne har tatt «eierskap» til EU-prosjektet. Men Ludlow, som er redaktør for en ny bok om EU-kommisjonens historie, er opptatt av at også britene – i motsetning til hva mange tror – har hatt stor makt og innflytelse på unionen.

På telefon fra London sukker professoren over paradokset som har opptatt ham de siste månedene: Med fordelen av å ha hatt en priviligert insider-posisjon i unionen over lang tid hadde britene alle muligheter til å lage en god strategi for Brexit-forhandlingene.

– Etter mer enn 40 år i EU burde vi kjent motpartens styrker og svakheter til fingerspissene. Vi burde kunnet forutse hvert eneste trekk de kom med.

Fire misforståelser

Slik ble det ikke. I stedet for å bruke kunnskapen om EU til å forhandle smartest mulig, har May og hennes team, slik Ludlow ser det, snublet seg frem i forhandlingene «som om de støtte på EU for første gang».

I en artikkel på LSEs blogg trekker professoren frem fire områder der britene burde forutsett EUs ståsted langt bedre.

Det første gjelder handel. Den såkalte «backstopen» – at britene for å unngå grensekontroller mot Irland er nødt til å bli i tollunionen, som betyr EUs reguleringer på varer frem til man lander en handelsavtale – er blitt det som er vanskeligst for parlamentet å svelge.

I den britiske offentligheten har det vært en vedtatt sannhet at britiske bedrifter ville kunne nyte godt av tollfri handel – og dermed ha tilgang til å eksportere til det europeiske markedet – uavhengig av om de forlot EU. Den sannheten oppsto før folkeavstemningen i 2016, som følge av forsikringer fra Brexit-vennlige politikere som Michael Gove.

Men ved utelukkende å fokusere på toll, har britene misforstått hvordan det indre markedet fungerer, mener Ludlow:

– Da man i sin tid laget det indre markedet, en prosess der Storbritannia og Margaret Thatcher var sentrale, var det viktigste å bli kvitt alle mulige byråkratiske hindringer som skapte trøbbel på grensene. Det handlet slett ikke bare om toll, men om felles reguleringer og standarder. Når vi briter nå insisterer på ikke å være underlagt «regler fra Brüssel», har vi glemt hva som var forutsetningene for det tollfrie markedet som vi selv kjempet frem.

Professoren mener også britene har undervurdert styrken til EUs marked som blokk sammenlignet med det britiske.

– Mange har tenkt at det britiske markedet er «for viktig» for europeiske eksportbedrifter til at de kan risikere å miste oss. Derfor har man trodd at vi briter kunne diktere forhandlingene. Men det samlede EU-markedet er enda viktigere, og det få har skjønt, er at hvis EU skulle sette det på spill, ville det være å risikere enda mer.

Trigget tidsfristen for tidlig

Ifølge professoren har britene også misforstått hvor avgjørende det er for EUs legitimitet at frister overholdes. Alle medlemsland får en frist til å innføre de lovendringene man har blitt enige om, før kommisjonen får i oppgave å sørge for at landene leverer innen fristen.

– Å tro at det skulle være annerledes for den som vil melde seg ut, er ønsketenkning. Derfor burde britene ventet med å aktivere artikkel 50, som tydelig definerer utmeldelse etter to år, mener Ludlow.

– De burde skjønt at det å ikke ha aktivert artikkel 50 i seg selv var et forhandlingskort.

Dessuten synes han Theresa May burde skjønt at to år var for kort tid til å finne ut av hvordan forholdet til Europa skulle være i fremtiden:

– I stedet for å la nedtellingen starte, burde hun definert hva vi briter ville ha ut av forhandlingene, samt hva som kunne være mulig å få til. I stedet trykket hun på knappen uten at debatten hadde kommet noen vei.

Fredsmegler

Sist, men ikke minst har britene ifølge Ludlow undervurdert hvor viktig spørsmålet om grensen mellom Irland og Nord-Irland kom til å bli for EU. Én ting er at det ligger i EUs natur å forsvare en «insider» (Irland) mot det som nå blir en «outsider» (Storbritannia).

Men et annet moment er at EU har vært aktive i å støtte fredsarbeidet i Nord-Irland, noe tidligere britiske statsministre, for eksempel Tony Blair og John Major, har lagt ekstra vekt på overfor EU når de skulle søke om midler til arbeidet.

Britene har altså selv spilt opp EU som fredsmegler, og Ludlow minner om at EU ikke ville gi slipp på den delen av identiteten som handler om å være et fredsprosjekt.

Kunnskapen forsvant

Det store spørsmålet som gjenstår, er hvordan misforståelsene kunne skje.

– Hvorfor har ikke britene brukt den kunnskapen de må ha opparbeidet seg underveis i medlemsperioden? 

– Det er et spørsmål jeg bruker all ledig tid på å forsøke å besvare, sier Ludlow.

Med et innslag av galgenhumor sammenligner briten det å være samfunnsviter under Brexit-forhandlingene med å være lege under svartedauden: På den ene siden brutalt, men samtidig faglig fascinerende. Han peker ut to hovedårsaker, og utdyper:

– Kunnskapen om EU har vært der, men jevnt over har den ikke vært forankret i politisk ledelse eller på høyt nivå, men hos byråkrater på lavere nivå innenfor de ulike sektorene. Disse har man ikke nødvendigvis dratt nytte av i Brexit-prosessen.

Mange av de som har vært eksperter på EU-saker har enten sagt opp jobbene sine eller blitt oppsagt, sier Ludlow, og nevner Ivan Rodgers som eksempel. Han er en av de mer profilerte EU-ekspertene, og var Storbritannias EU-ambassadør under forhandlingene, men valgte å si opp etter å ha vært skeptisk til regjeringens strategi.

Som om faktaene ikke fantes

Professoren påpeker at det nye Brexit-departementet er blitt et departement for ferske byråkrater, med høy turn-over og begrenset med ekspertise. Å ha kunnskap om EU er i seg selv nærmest blitt kontroversielt, fordi at så fort man har kunnskap, regnes man som en av «dem», i motsetning til en av «oss».

Dette er den andre hovedårsaken til at kunnskapen ikke er blitt bygget opp, tror Ludlow. Helt siden lenge før folkeavstemningen er kunnskapen om EU blitt politisert. Fordi EU er politisk kontroversielt i seg selv, er det gått så langt at BBC må skaffe en motstemme for å skape balanse bare man sier noe om EU – selv de mest ukontroversielle fakta må bestrides.

– Jeg merker det i undervisningen til døtrene mine som går på barneskolen. Når de lærer noe om EU tar lærerne som regel forbehold om at kunnskapen er kontroversiell, som om faktaene ikke fantes.

Både politikerne og mediene har ifølge Ludlow bidratt til en slik politisering: Selv om britene har hatt innflytelse i EU, er det ikke den fortellingen som har fått dominere. I stedet har man fått inntrykk av at britene hele tiden må «jenke» seg etter Brüssel, og at alt som er gått galt, er EUs feil. For eksempel er kunnskapen om at det indre markedet i stor grad ble bygget på britenes premisser, forbeholdt spesielt interesserte og akademikere som Ludlow selv.

– Det er en strukturell utfordring at dekningen er blitt så preget av en «oss»- og «dem»-mentalitet, der det som skjer i EU fremstilles som noe som skjer «der borte», selv om vi selv tar del i det, sier Ludlow. Han mener det hviler et større ansvar både på politikere og medier når de dekke EU sammenlignet med innenrikssaker, der folk tross alt kan ta og føle på mange av problemstillingene.

Tiden er snart ute

Datoen for Brexit nærmer seg med stormskritt, og 31. oktober i år skal britene offisielt være utmeldt. Med ny konservativ statsminister på trappene bare måneder før utmeldelsen, må jeg spørre: Tror Ludlow det er for sent for Boris Johnson eller Jeremy Hunt å stokke kortstokken på nytt overfor EU? Og hva om de ikke greier det?

Ludlow er ingen optimist når han snakker om muligheten for å lande en avtale:

– Det ser ut som det går mot no deal. Både Hunt og Johnson er avhengig av velgerne på grasrota, og de forventer en hard linje overfor EU. Det beste vi kan håpe er at de greier å få gjennom en litt modifisert versjon av den avtalen Theresa May forhandlet frem.

Alternativt kan det bli mistillitsforslag og nyvalg på målstreken, tror Ludlow, noe som kan tenkes å få EU til å trykke på pause-knappen og utsette fristen. Han tror imidlertid frykten for å bli ledet av Labours Jeremy Corbyn kan føre til at mange vegrer seg for å melde sin mistillit, i alle fall ikke før no deal er et faktum.

På lang sikt mener Ludlow det er en forsiktig grunn til optimisme å spore for forholdet mellom britene og EU:

– Jeg har lagt merke til at mange av dem som tidligere har vært lunkne eller ikke hatt noen mening om EU, altså den majoriteten av befolkningen som ikke er hardbarkede EU-motstandere, er i ferd med å varme opp overfor Europa, særlig i den yngre generasjonen. Plutselig er det blitt legitimt å henge opp EU-flagg.

Men det kan det fort snu hvis resultatet av forhandlingene blir en no deal, sier briten, og avslutter samtalen like tørt som han startet:

– Hvis økonomien går dårligere etter at vi ryker ut, blir nok det også EUs feil. De var jo så «harde» med oss i forhandlingene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden