Debatt

Derfor hevder Jordan Peterson at de som kaller seg ateister, egentlig tror på Gud

Jordan Peterson har i flere debatter sagt at til og med de som kaller seg ateister tror på Gud, fordi de oppfører seg som om de gjør det. Ifølge Mikkel Ihle Tande kan sosiologen Émile Durkheim forklare hva han mener.

Bilde: Gage Skidmore

I likhet med sosiologen Émile Durkheim forstår Peterson Gud som samfunnets kollektive kraft.

Fredag 9. november var den populære psykologiprofessoren Jordan Peterson tilbake i Oslo konserthus. Tilhørerne fikk servert det de kom for. Hovedtemaet var den «skadelige offermentaliteten» som ifølge Peterson preger dagens radikale venstreside.

Peterson rettet også kraftig skyts mot sosiologene, som han mener har hovedansvaret for at det har blitt så vanlig å definere mennesker ut fra deres gruppetilhørighet fremfor individuell identitet. Men Peterson kanskje mer til felles med en av sosiologiens gudfedre enn han selv aner – særlig når det kommer til forståelsen av Gud.

I en av de mest populære selvhjelpsbøkene i nyere tid, Hvordan vinne venner (Dale Carnegie), er et av de sentrale budskapene at man skal forsøke å se ting fra andre menneskers perspektiv, og ikke møte deres feil med kritikk og sinne, men heller med oppmuntrende ord. Dersom man leser Bergprekenen, er budskapet Jesus kommer med omtrent det samme. Det er langt flere som har hørt om Bergprekenen enn Hvordan vinne venner, boka som til tross for sin smått banale tittel har oppnådd kultstatus. De siste årene har andelen av befolkningen som kjenner til Bergprekenen sunket i takt med kristendommens minkende innflytelse. Dermed har særlig andelen ungdom som blir eksponert for denne kulturelle verdien gjennom Jesus blitt mindre. Men øker andelen som får slik kunnskap fra andre kilder, for eksempel selvhjelpsbøker?

Gud må defineres

At Jordan Petersons bok, 12 rules for life, har blitt en internasjonal bestselger og gjort ham til årets mest omtalte intellektuelle, kan tyde på det. Det er ofte lett å gjøre narr av selvhjelpssjangeren, men alle mennesker driver med en form for selvhjelp hver dag. Alle ønsker å forbedre sine liv. Å redusere lidelsen – som eksisterer i alle liv og kan føles altoverskyggende – gir en dyp følelse av mening i tilværelsen. I så henseende benytter mennesker seg av en rekke verktøy for å utvide sinnet og leve harmonisk. Religion er det mest utbredte verktøyet, og omfatter fellesskap, kunst, musikk, litteratur og leveregler. Alt under Guds oppsyn.

Men slike goder er da oppnåelig uten en Gud, eller en religion, tenker du kanskje. Både Jordan Peterson og Émile Durkheim ville, dersom de hadde oppholdt seg i samme rom, sagt i kor: «Det kommer an på hva du mener med Gud!»

De mest betydningsfulle elementene for mennesker gjennom evolusjonen har vært andres personligheter.

Émile Durkheim var en av grunnleggerne av sosiologien og skrev et av sine mest kjente verk, The Elementary forms of religious life, i 1912, fem år før sin død. Det er mange ulikheter mellom Jordan Peterson og Émile Durkheim, men de har det til felles at de har forsket innenfor samfunnsvitenskapen og på mange måter klarer å forklare religion bedre enn dagens prester. En enkel oppsummering av Durkheims forståelse av religion er at Gud er en metafor for samfunnet.

Dette virker fjernt fra Petersons utgangspunkt, som er evolusjonspsykologisk, et perspektiv som ofte neglisjeres av sosiologer. Durkheim forsket mange tiår før evolusjonspsykologi ble et fag på universitetet. Likevel mener jeg at de to tenker på en ganske lik måte. La meg forklare hvorfor.

Gud er mange personer

Durkheim var opptatt av sosiale fakta, altså verdier, kulturelle normer og sosiale mekanismer. Disse beskrev han som et produkt av samhandling mellom et enormt antall individuelle bevisstheter, over lang tid. De sosiale faktaene virker overveldende og sosialt kontrollerende på samfunnets individer. Religion er i seg selv et eksempel på et slikt sosialt fakta. Ethvert individ kjenner igjen denne kraften, merker at den er særdeles sterk og kommer utenfra.

Mekanismene som er i spill er likevel så subtile, altomfattende og komplekse at de færreste gjenkjenner denne kraften som samfunnet selv. Gjennom å tenke på denne kraften som en personlighet, nemlig Gud, blir den enklere å forholde seg til. Dette ligner det Peterson omtaler som «orden», og passer med hans påstand om at mennesker grunnleggende sett ser på verden som sammensatt av personligheter. De mest betydningsfulle elementene for mennesker gjennom evolusjonen har vært andres personligheter, noe som forklarer hvorfor vi også sanser gjenstander som fenomener med personlighet, før vi ser dem som ting. Det er derfor Lokomotivet Thomas på Barne-TV har et ansikt, og derfor du kaller PC-en din for en «Idiot!» når den «motarbeider» deg.

«Orden er Gud fader, den evige dommer, bokholder og forvalter av straff og belønning», står det i 12 rules for life. Dette høres for mange snodig ut, og denne definisjonen på Gud fra Peterson kan forsterke forvirringen:

God is how we imaginatively and collectively represent the existence of an action of consciousness across time; as the most real aspects of existence manifest themselves across the longest of time-frames but are not necessarily apprehensible as objects in the here and now.

Kollektivet dømmer deg

For kjennere av Durkheim bør det imidlertid ringe en bjelle.

«De troende tar ikke feil når de tror på eksistensen av en moralsk kraft som virker på dem utenfra og som de mottar det beste i dem selv fra. Denne kraften eksisterer, og den er samfunnet,» skriver Durkheim. Dersom man handler i tråd med samfunnets høyeste ideal, med plettfri moral og lever opp til normene og verdiene, er belønningen enorm. Dersom man imidlertid bryter kollektivets, eller Guds, hellige moral, venter en knallhard straff.

Dette har enhver politiker som poster grumsete kommentarer på Facebook eller jager jenter som kunne vært hans egen datter, fått erfare. Himmelen og helvete er abstrakte konsepter for disse skjebnene.

En ateist vil kanskje ikke ha problemer med å anerkjenne at samfunnet er kilden til hans moral, men vil protestere så snart Gud nevnes.

Den samme tilsynelatende arrogansen kan oppdages hos Durkheim og Peterson. De to «bedreviterne» hevder nemlig at de vet bedre enn deg hva du tror på. Peterson har i flere debatter sagt at til og med de som kaller seg ateister tror på Gud, fordi de oppfører seg som om de gjør det. Mange har problemer med å forstå hva han egentlig mener med dette, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det kan være provoserende. På samme måte vil mange religiøse irritere seg over å bli forklart at det de egentlig tilber, er samfunnet.

Visste du at du følger Gud?

Hvis Gud egentlig er en personifisering av samfunnets kollektive moral, må alle som handler i tråd med denne moralen, sies å følge Gud. Dermed hevder både Durkheim og Peterson at de som sier at de ikke tror på Gud, glemmer alle de millioner av tidligere menneskesinn som har lagt grunnlaget for og formet deres moral og normene de følger.

Hvis man tar dette konseptet på alvor kan man også forstå Petersons tilsynelatende oppsiktsvekkende påstand om at uten Gud finnes det ikke kunst, drama eller verdier, kun nihilisme.

En ateist vil kanskje ikke ha problemer med å anerkjenne at samfunnet er kilden til hans moral, men vil protestere så snart Gud nevnes. Kan man overbevise en ateist og en religiøs om at de tror på det samme, nemlig Gud som en metafor for samfunnet?

Hvis man tar dette konseptet på alvor kan man også forstå Petersons tilsynelatende oppsiktsvekkende påstand om at uten Gud finnes det ikke kunst, drama eller verdier, kun nihilisme. Durkheim ville nikket, og påpekt at vi alle har arvet språket, kunsten, kunnskapen og historiene som legger grunnlaget for vårt samfunn og alt vi foretar oss, og at vi derfor står i stor gjeld til våre forfedre. Ingen mennesker har funnet opp sine verdier på egen hånd gjennom rasjonell tenkning. Prosessen er grunnleggende sosial og foregår lenge før individers levetid, og den fortsetter etter.

Det er nettopp de kollektive oppnåelsene som gjør oss mennesker til det vi er, nemlig noe mer enn bare dyr. Hvis denne delen av mennesket konseptualiseres som Gud, kan man konkludere med at for å være et fullkomment menneske, trenger man faktisk Gud.

Atomer, historier og religiøse opplevelser

Både Durkheim og Peterson legger i sine forklaringer stor vekt på at menneskets virkelighet ikke eksisterer uavhengig av hvordan vi handler. Med andre ord lager vi vår egen virkelighet kontinuerlig, og det skjer ved å følge idealer, verdier og normer, som oppstår og gjenskapes mens jeg skriver og du leser dette.

Akkurat som Gud, er korset, hakekorset og det norske flagget symboler som har sine betydninger, fordi mennesker kollektivt har festet historier til dem. I seg selv er de bare satt sammen av atomer som alt annet. Slike historier er unike for hver kultur, med sin tilhørende religion. De videreføres og modifiseres gjennom språket, kunsten og litteraturen, i bøker, kinosaler og kirker.

Den materielle verden består av atomer, men menneskenes verden består av historier. Religion er ikke et forsøk på å beskrive historien om den materielle verden, men historiene om samfunnets moral.

For å forklare hvordan intensiteten i det religiøse liv oppstår, la Durkheim vekt på delirium, ofte som et resultat av rus. En slik sinnstilstand, der virkeligheten åpenbarer seg og tilbyr et vindu inn i fremtiden, er det som har gitt profeter, helgener og grunnleggere av religioner innsikter og statusen de besitter.

Også her er Jordan Peterson i samme båt. Han tror nemlig de fleste av våre religiøse historier er et resultat av inntak av enteogener, altså psykoaktive substanser som vokser i naturen og kan gi mystiske opplevelser. Moses hørte Gud snakke til seg fra en brennende busk, men kanskje ble inhalasjonen av buskens røyk glemt med tiden? Det er i hvert fall hypotesen til den israelske filosofiprofessoren Benny Shanon ved Hebrew University.

Om Peterson og Durkheims tanker aksepteres av troende og ateister, er usikkert. Derimot synes de å tilby rasjonelle forklaringer på religionens oppstandelse og nytteverdi.

At det var en hengslete, middelaldrende ekspert på myter og religion som skulle bli vår kulturs første akademiske Youtube-kjendis, var det få som spådde. Hva denne populariteten har å si for samtiden er usikkert, men at Peterson, uansett hvor nye og revolusjonerende hans tanker måtte være, er i ferd med å sette sitt preg på samfunnet, synes udiskutabelt.

Hvorvidt kristendommen vil få et comeback eller om historien om Vesten fortsetter med Jesus i bagasjerommet snarere enn i førersetet, er det bare Gud som vet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden