Kommentar

Derfor krangler partitoppene

Bilde: Foto: Jo Straube

Dårlig ledelseskultur og skyhøye ambisjoner er en dårlig kombinasjon som går igjen på tvers av det politiske spekteret.

Venstre-leder Trine Skei Grande har skjelt ut partifelle og Stortingets visepresident Abid Raja – rett nok forsøksvis bak hans rygg, i den grad det regnes som formildende.

Bakgrunnen var uenigheten om hvorvidt staten skulle kaste bort nok en halv million kroner med integreringspenger til Human Rights Service: Skei Grande aksepterte at det var et være eller ikke være for Fremskrittspartiet å kaste bort også disse pengene, når vi allikevel kaster bort så mange andre penger på dette feltet, mens Raja mente det var et være eller ikke være for Venstre ikke å kaste bort akkurat disse pengene.

Skei Grande har beklaget og sagt at det gikk «en kule varmt» – men det er langt fra første gang det går en kule varmt mellom de to. Foran Venstres landsmøte i 2017 var det åpen strid om strategien for regjeringssamarbeid (den gang var det Raja som var knallhard på at Venstre måtte frede Fremskrittspartiet i regjering); i vår var det konflikt knyttet til Grandes unektelig svake håndtering av kornåkerhistorien.

For dem som leter etter et splittet parti med klare fløyer, er det imidlertid lite å finne. Det er selvsagt ikke til hinder for at en del politiske kommentatorer, som Dagbladets Geir Ramnefjell, forsøker å gjøre nettopp det. Han ser Oxford-utdannede, urbane og sosialliberale Abid Raja som et hår i suppen for Venstres «høyere utdannede, klimavennlige, sosialt progressive velgere», og formaner partiet å ta bedre vare på «flankene» sine.

Men konflikten mellom Skei Grande og Raja har lite å gjøre med politisk linje og profil, og mer å gjøre med personligheter og strukturer som er typiske i norsk politikk. Derfor er dette ikke, som Frithjof Jacobsen antyder i VG, en typisk Venstre-affære. I stedet går den inn i en bred hovedstrøm i norsk partipolitikk av konflikter mellom en partileder og en – etter eget syn – stigende stjerne.

Dårlig leder møter oppblåst ego

Politikken er nemlig oftere enn for eksempel næringslivet åsted for bitre og personlige maktkamper når det begynner å butte, slik meningsmålingene for Venstre gjør nå. Det er tre særegne forhold som legger til rette for disse maktkampene, som de politiske partiene gjør for lite for å motvirke.

Det første er at partiledere (eller andre ledere i politiske partier) ikke selekteres først og fremst etter lederegenskaper. Det er ikke nødvendigvis ønskelig heller – politikk handler om verdier, om saker og om samfunnsforståelse, og politisk gjennomføringskraft er nok viktigere enn personalledelse. Samtidig illustrerer situasjonen i mange partier at personalledelse med fordel kunne vært tillagt større vekt. Selv om man tar høyde for at det er en allmennmenneskelig tilbøyelighet å baksnakke sjefen sin, går altfor mange historier om dårlig ledelse i stortingsgrupper og på partikontorer.

Det andre er at selv om politikken ikke jevnt over klarer å rekruttere fra øverste hylle, er toppgevinstene i politikken store: Ikke bare en statsrådsstol, god lønn og høy status, men også muligheten til å utgjøre en stor forskjell i landet man bor i – og kanskje til og med utenfor landets grenser. Det tiltrekker seg selvsagt også folk med høye ambisjoner og store ego. Noen ganger finnes et slags objektivt underlag for store ego. Også hans politiske motstandere vil for eksempel innrømme Jens Stoltenberg et visst format. Men selv der visse kvaliteter unektelig finnes, skal det ikke mye til før egoet overstiger prestasjonene, slik vi har sett med Erik Solheims avgang først som utviklingsminister og deretter som FNs miljøsjef. For svært mange stigende stjerner i politikken er selvbildet og prestasjonene enda dårligere korrelert.

For det tredje har politikere ikke noe sted å gå. Innen du har nådd det nivået at du faktisk kan utfordre en partileder, er ofte mange karriereveier allerede stengt: Du har passert 40 år, har begrenset annen yrkeserfaring, og i mange tilfeller også en ganske brogete utdannelse. Det finnes selvsagt muligheter i kommunikasjonsbransjen og kanskje myndighetskontakt i et litt sedat, halvstatlig selskap, men for dem som vil endre verden, oppleves det nok raskt som et skritt ned. Dessuten er både leder og utfordrer låst til valg som foretas på landsmøte, og som bare vanskelig kan gjøres om underveis.

Flere konflikter

Det er derfor ikke så overraskende at vi har sett en rekke personkonflikter i de politiske partiene. De siste to tiårene har vi for eksempel sett konflikten mellom de daværende ledere og nestledere Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg i Arbeiderpartiet og Lars Sponheim og Olaf Thommessen i Venstre, eller mellom Erna Solberg og tidligere nestleder Per-Kristian Foss i Høyre – og, kanskje, i en annen form, striden rundt Trond Giske i Arbeiderpartiet som startet i fjor høst.

De fleste av disse maktkampene har lite å gjøre med politisk retningsvalg, selv om det i blant perifert kobler seg på ulike fløyer i partiet. Jagland måtte ikke gå av fordi han lå for langt til venstre, Thommessen hadde ingen egentlig selvstendig politisk profil, Foss var bare marginalt mer opptatt av skattelette enn Solberg, og Giskes status som en del av en venstrefløy fjernt fra det en NRK-journalist kalte «den urbane metoo-eliten» stemmer ikke på annet vis enn at Giske har krysset for mange grenser overfor for mange yngre kvinner.

Knapt noen av maktkampene fikk enkle løsninger: Jagland tapte, men ble utenriksminister og senere stortingspresident. Thommessen tapte, men ble sittende som nestleder i fire år. Foss tapte, men ble Stortingets visepresident. Trond Giske er her fortsatt.

I næringslivet ville få maktkamper endt slik. Det er antagelig grunn til å stille spørsmål ved Sigve Brekkes personallederevner overfor Berit Svendsen; og Berit Svendsen har antagelig ambisjoner så store som noen. Konflikten i Telenor fikk likevel en ganske enkel løsning: Svendsen sluttet, og begynte umiddelbart som utenlandssjef i VIPPS. Hvorvidt det er et skritt ned fra Telenor, kan blant annet Berit Svendsen selv være med å påvirke.

En slik løsning er tilgjengelig bare for de færreste politikere. Derfor burde også noen av disse konfliktene kunne forebygges, gjennom bedre personalledelse som i større grad lar folk fylle sitt potensial og i større grad forebygger konflikter før de får utvikle seg; og gjennom bedre karriereveiledning for politikere, så de ikke er innelåst i politikken når konflikt likevel oppstår.

Klarer man ikke det, er det kanskje uunngåelig med slike konflikter. Ambisiøse politikere blir sett – og ser seg selv – som kronprinser allerede i ung alder. Likevel blir de sittende som en prins Charles og vente på en eldgammel dronning som aldri dør, alt mens yngre og mer populære prinser kommer til nedenfra.

Man trenger ikke være Shakespeare for å se at potensialet for interessante intriger er legio.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden