Bøker

Derfor trenger vi menneskerettighetsskeptikere

Bilde: EMD/ Wikimedia Commons

Kan man kritisere menneskerettighetene og samtidig være tilhenger av dem? Ole Gjems-Onstad gjør et interessant forsøk i sin nye bok.

NY BOK

  • Menneskerettigheter – en verden uten helvete
  • Ole Gjems-Onstad
  • Cappelen Damm, 2018

Tidligere innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug provoserte mange da hun sa rett ut at Norge «bør utfordre» menneskerettighetskonvensjonene, for å få på plass en tilstrekkelig lovgivning for å beskytte nordmenn mot terror.

Hun fulgte opp med å påpeke at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skaper utfordringer for det enkelte lands mulighet til å ivareta egne borgeres sikkerhet.

Ikke uventet skapte utspillet stor debatt. Hvordan kan man være skeptisk til menneskerettigheter, liksom? Det blir litt som å være mot fred, rettferdighet og solidaritet. Utspillet ble avfeiet som populistisk vrøvl.

Men hadde ikke Listhaug et lite poeng (selv om det var i en lite raffinert versjon)? Er menneskerettighetene tilpasset tiden vi lever i? Hvor kategoriske bør de være? En akademiker som tar disse spørsmålene på alvor, er professor Ole Gjems-Onstad.

I sin nye bok Menneskerettigheter – en verden uten helvete, tar han opp problemstillinger som for mange vil oppleves som ubehagelige. Gjems-Onstad påpeker innledningsvis at bokens «tema er menneskerettighetene som juridiske forpliktelser, menneskerettigheter som juss, ikke filosofi, etikk eller religion».

Mer presist er boken en kritisk gjennomgang av en rekke utviklingstrekk innenfor menneskerettighetsjussen. Gjems-Onstad er skeptisk til at «alt» blir et spørsmål om menneskerettigheter. Bagatellmessige forhold blir menneskerettsspørsmål. Aktivister – både i det sivile samfunn og i domstoler – mener rettighetene skal regulere forhold de ikke burde omfatte.

Gjems-Onstad presenterer selv de negative utviklingstrekkene slik på bakerste side:

«Menneskerettsbrudd er for ofte blitt en tom frase uten reell mening. Diskusjonen blir tidvis anti-intellektuell fordi man hevder at verdier er universelle som åpenbart ikke er det. En multikulturell, splittet og polariserende verden trenger en grunnleggende omforent etikk. […] Når menneskerettighetsorganer, aktivister og domstolen i Strasbourg inflaterer og trivialiserer menneskerettighetene, risikerer de å miste sin legitimitet og oppslutning i befolkningen

Etter å ha lest boken er jeg blitt enda mer overbevist om at temaene boken går inn på bør diskuteres i større grad. Gjems-Onstads kritikk er mangslungen og bred, og gjelder en rekke aspekter. Noe av det viktigste forfatteren peker på, er hvordan uklare, generelle formuleringer i menneskerettighetskonvensjoner strekkes for å inkludere selv temmelig banale ting, som foreldres rett til å bestemme barns navn.

Forfatteren er ikke mot menneskerettighetstanken eller -konvensjonene: Spørsmålet er hva som skal anses som menneskerettigheter og prøves av overnasjonale organer.

Forfatteren er også kritisk til utviskingen mellom politikk og menneskerettsjuss. Mange akademikere viser et påfallende sterkt personlig engasjement. Også innenfor viktige organer med reell makt, som Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), finner man tilfeller der autoritetspersoners egne preferanser skinner gjennom.

Eksempelvis har den portugisiske dommeren Alberquerque i sine dissenser i EMD gjentatte ganger kommet med svulstige kommentarer om hvordan et dehumanisert og grådig europeisk samfunn sender ut flyktninger.

Endring av menneskerettigheter og manglende forutsigbarhet

Det er utvilsomt betenkelig hvordan konvensjoners reguleringssfære gradvis endres, noen ganger i strid med hva statene først så for seg. La meg nevne to eksempler der jeg mener at Den europeiske menneskerettighetsdomstol langt på vei har innført rettigheter som strider med forutsetningene som lå til grunn for EMK:

I Sigurjonsson-saken kom EMD frem til at den negative organisasjonsfriheten (retten til ikke å være organisert) er vernet etter EMK artikkel 11. Saken dreide seg om hvorvidt en taxisjåfør måtte være medlem av en bestemt fagforening for å inneha taxiløyve. EMD kom til at en lovbestemt plikt om slikt medlemskap var i strid med EMK. Resultatet i EMD er problematisk opp mot konvensjonens forarbeider, som forutsetter at kun den positive organisasjonsfriheten (retten til å være organisert) nyter vern i henhold til konvensjonen.

Jeg er enig i at dødsstraff er en uønsket straffemetode, men bør retten undergrave en stats handlingsrom som følge av EMK?

Dommen Al-Saadoon og Mufdhi mot Storbritannia tok opp spørsmålet om lovligheten av at britiske militære styrker kunne sende to personer til irakiske myndigheter dersom disse personene risikerte dødsstraff. De var ennå ikke dømt til døden, men var eksponert for muligheten. Interessant nok åpner EMK artikkel 2 eksplisitt for bruk av dødsstraff. Et kammer ved EMD kom likevel frem til at utsending ville være i strid med forbudet mot umenneskelig behandling i EMK artikkel 3.

Det merkverdige er at retten ikke slår fast at dødsstraffen er inhuman, men at frykten for å bli dømt til døden medførte at Al-Saadoon og Mufdhi utsettes for «intense psychological suffering». Jeg er enig i at dødsstraff er en uønsket straffemetode, men bør retten undergrave en stats handlingsrom som følger av EMK?

Retten bør finne – og ikke oppfinne – gjeldende rett.

Det kan selvfølgelig påpekes at en stor del av menneskerettighetenes utvikling er et gode. Likevel er jeg skeptisk til en tolkning som er så progressiv at mennesker, selskaper og ulike offentlige organer ikke kan forutsi rettsstillingen. Det er også betenkelig å meisle ut detaljerte regler som ellers har vært opp til lovgiveren.

Illustrerende i denne sammenheng er saken Bărbulescu mot Romania – en sak som var oppe i EMD i to runder, og skapte diskusjon blant de av oss som jobber med personvern og arbeidsrett. Saken gjaldt at en rumensk mann mistet jobben etter å ha chattet svært mye med sin forlovende og sin bror gjennom meldingstjenesten Yahoo Messenger.

Arbeidsgiver hadde gitt strenge instrukser og advarsler rundt bruken av slike tjenester på jobb: Tjenesten skulle kun brukes til å kommunisere med kunder. Spørsmålet var om statens vurdering av arbeidsgivers monitorering av chattetjenesten utgjorde brudd på EMK artikkel 8, som verner retten til privatliv. Saken kom i 2016 opp for et av EMDs kammere, som konkluderte med at nasjonale myndigheters oppfølging av inngrepet (gjennom domstolsapparatet) ikke utgjorde et brudd på den aktuelle artikkelen.

Over ett og et halvt år senere, i september 2017, kom imidlertid EMDs storkammer til at nasjonale myndigheter likevel ikke hadde sikret adekvat beskyttelse av retten til privatliv etter EMK artikkel 8.

Det ble i denne sammenheng pekt på seks faktorer domstolene skulle vektlegge i vurderingen av monitoreringens rettmessighet. At nettopp disse kriteriene var relevante ble fastslått tydelig i storkammeravgjørelsen, men var ikke nevnt i den første kammeravgjørelsen. Det illustrerer den manglende forutsigbarheten som kan oppstå. Retten bør finne – og ikke oppfinne – gjeldende rett.

Menneskerettighetene spriker og skaper problemer

Det er heller ikke alltid at menneskerettigheter uproblematisk verner individer; det vil være et spenn mellom ulike rettigheter. Seier for ett individ kan påføre ulemper for et annet. Retten til å disponere eiendom kan påføre andre risikoer og ubehageligheter. Ytringsfrihet står mot retten til privatliv.

De som våger å ta opp spørsmål om menneskerettighetenes berettigelse, blir ifølge Gjems-Onstad effektivt sablet ned i samfunnsdebatten.

Forfatteren er ikke redd for å hoppe inn i de vanskelige problemstillingene, og stiller spørsmål som får selv de lite politisk korrekte av oss til å kjenne på skepsisen. Blant annet kritiserer han hvordan totalforbudet mot umenneskelig behandling, herunder tortur, i praksis kan skape situasjoner som truer livet til et stort antall mennesker.

Bør terrorister og barnekidnappere kunne gjemme seg bak forbudet om umenneskelig behandling, når dette medfører at grusomme hendelser vil skje? For egen del er jeg ikke like overbevist av alle argumentene hans, men jeg innrømmer at han gir meg noe å tenke over.

Det er heller ikke vanskelig å se det urimelige i at autoritære stater som blåser fullstendig i enkeltindivider, slipper unna med mild kritikk. Samtidig har vi en situasjon i Norge der Sivilombudsmannen – i strenge formuleringer – vurderer problemer rundt transport og oppfølging av innsatte norske myndigheter har sendt til nederlandske fengsler som forhold som kan medføre brudd på EMKs forbud mot umenneskelig behandling.

Menneskerettighetskritikk som tabu

Gjems-Onstad viser til at menneskerettighetene er blitt en sekulær religion som man ikke kan stille spørsmål ved.

De som våger å ta opp spørsmål om menneskerettighetenes berettigelse, blir ifølge Gjems-Onstad effektivt sablet ned i samfunnsdebatten. I denne sammenheng tenker han spesielt på skarp kritikk han møtte da han sommeren 2017 deltok i en pågående debatt i Dagens Næringslivs debattspalter. Innleggene dreide seg om de samme temaer som Gjems-Onstad tar opp i boken.

Mye av den tidligere menneskerettighetskritikken har endt opp i kun det; kritikk.

Jeg er enig i at debatten ikke alltid er like renhårig – og at Gjems-Onstad fikk flere urettferdige kommentarer i fjorårets menneskerettighetsdebatt i Dagens Næringsliv. Likevel har kritikk også blitt tatt opp i ulike former og i interessante fora, uten å møte urimelig motstand. En rekke fremtredende jurister har i flere sammenhenger tatt opp mer eller mindre moderat menneskerettighetskritikk; eksempelvis Jo Hov, Inge Lorange Backer og Eivind Smith. Jeg har ikke oppfattet noen ufin tone i disse sammenhengene.

Det er faktisk ingen sjeldenhet at norske høyesterettsdommere har pekt på utfordringer med menneskerettighetsjussen. I et intervju fra 2009 uttalte dommer Bergljot Webster om menneskerettighetsdommer at «at det blir for mye formalia» ved noen av avgjørelsene: «Noen ganger synes jeg man opphøyer formelt rusk til menneskerettigheter.» Hun påpekte også at «[k]onvensjonene er i enkelte tilfeller i konflikt med hverandre, slik man ser det i skjæringspunktet ytringsfrihet versus vern mot krenkende utsagn». Høyesterettsjustituarius Toril M. Øie har selv sagt at: «Hovedutfordringene for oss er at EMD uttrykker seg generelt. Å fastslå nøyaktig hvor EMD selv vil sette grensene, er ikke alltid lett. Vi har sett saker hvor man kan stille spørsmål ved om rommet for det nasjonale skjønnet har vært for snevert

I en svært interessant fagartikkel fra 2016 (som Gjems-Onstad merkelig nok ikke nevner), har høyesterettsdommer Clement Endresen utdypet systematiske vanskeligheter ved tolkningen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og påpekt en rekke maktfordelingsproblemstillinger.

Mye av den tidligere menneskerettighetskritikken har endt opp i kun det; kritikk. Gjems-Onstad har større ambisjoner enn som så. Han vil også komme med løsninger. Noen av forslagene regner jeg som rimelig nøkterne og realistiske, for eksempel enkelte mekanismer som skal sikre større nasjonalt slingringsmonn.

Andre tiltak fremstår som mer virkelighetsfjerne, blant annet at enkelte «overnormer» skal kunne overkjøre andre rettigheter, som f.eks. rett til vern mot umenneskelig behandling. Her foreslår han at dagens absolutte rettigheter må kunne fravikes «for å unngå resultater i strid med grunnleggende etiske interesseavveininger». Hvordan dette skal forvaltes og etterleves på en forsvarlig måte i praksis, er vanskelig å se for seg.

Et solid stykke arbeid, men opprydning kan være nyttig

Ole Gjems-Onstad har utvilsomt nedlagt et betydelig arbeid med å gå gjennom teori, praksis og andre kilder som belyser ulike problemstillinger knyttet til menneskerettighetene. Likevel savner jeg enkelte kilder, som jeg har nevnt over, men dette skygger ikke over en svært solid innsats.

En av bokas klareste svakheter er en struktur som fremstår som tilfeldig og med uklar retning. Det er for mange problemstillinger som er spredt utover – uten noen intuitiv sammenheng eller gjennomtenkt rekkefølge.

Flere av de som stiller seg avvisende til Gjems-Onstads perspektiv bør ta noen runder med seg selv hvis debatten skal komme videre.

Dernest vil jeg nevne at det ikke er alle kildene som er like tungtveiende eller interessante. Hva en eller annen obskur politiker eller organisasjon har sagt, belyser ikke nødvendigvis bokas kjernemateriale – særlig ikke når Gjems-Onstad peker på at det er de rettslige normene som er tema for diskusjon.

Kritikerne av menneskerettskritikerne bør også skjerpe argumentene

Boken vil trolig møte kritikk fremover. I det nyeste nummere (5/2018) av Advokatbladet, har advokat Frode Elgesem en lengre anmeldelse av boken. Han har utvilsomt flere gode poenger, men trekker også frem at han «er redd for at boken ikke bare vil skape sunn debatt, men at den også kan bli misbrukt av de som ikke vil menneskerettighetene vel». Men skal man få en skikkelig debatt, kan det ikke tas hensyn til hvorvidt noen benytter poenger for å argumentere for negative løsninger. Hvis Gjems-Onstad tar munnen for full, bør det vel være nokså enkelt å imøtegå ham?

Et poeng som ofte brukes mot røstene som stiller spørsmål ved at banale forhold kommer opp i EMD, er at dette er unntak og at de fleste dommer gjelder prinsipielle forhold. Men jeg tror de som argumenterer langs denne linjen undervurderer at slike saker tøyer rettighetene til å omfatte flere livsområder, og dessuten kan senke terskelen for brudd.

Flere av de som stiller seg avvisende til Gjems-Onstads perspektiv bør ta noen runder med seg selv hvis debatten skal komme videre.

Gjems-Onstads bok er neppe det endelige svaret på hvordan menneskerettighetene eventuelt bør reformeres. Men den kan være en viktig brikke når puslespillet skal legges på nytt.

Mister man menneskerettsskeptikerne og -agnostikerne, risikerer man å gå glipp av det fulle bildet og ender opp med en fragmentert forståelse av menneskerettighetsjussen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden