Ideer

Derfor vendte Europa ryggen til Israel

Bilde: Wikimedia Commons

Europas post-nasjonalisme gjorde den jødiske nasjonalismen uspiselig.

Mens «nasjonalist» gradvis er blitt et skjellsord i Vest-Europa, er det fortsatt ingen skam å være sionist i Israel. Da jeg bodde i landet fra 2007 til 2013, fikk jeg merke hvordan dette i tiltagende grad ble et spenningspunkt mellom Israel og Norge.

Det var en vårlig januardag i 2010, og på den andre siden av et stort skrivebord satt en av de faste skribentene i Jerusalem Post, Isi Leibler.

Jeg var så vidt i gang med å skrive en bok om den israelske fredsbevegelsen. Siden Leibler på den tiden hadde forfattet en rekke artikler som stilte seg kritisk til israelske fredsaktivister, tok jeg kontakt med ham.

Få dager senere satt jeg overfor den aldrende mannen på hans hjemmekontor i en staselig, stor bolig i øverste etasje i et leilighetsbygg i Rechavia, et sentralt nabolag i Jerusalem.

Leibler hadde flyktet fra Antwerpen til Australia med sine foreldre under den andre verdenskrig. Der ble han som ung mann agent for Nativ, Israels hemmelige byrå som arbeidet for å holde kontakten med jøder bak Sovjets jernteppe.

Leibler reiste jevnlig inn i Sovjetunionen under dekke av et reisebyrå, og drev der et farlig spill for å forene og oppmuntre disse jødene som hadde mistet retten til å utøve sin religion, og som i stadig økende grad måtte skjule sin identitet.

I Israel – dit han selv innvandret i 1999 – nyter Leibler  heltestatus for å ha jobbet utrettelig for å opprettholde det internasjonale presset som utover på 1970-tallet gjorde at Sovjetunionen gradvis gikk med på å la jøder emigrere til Vesten.

Da Sovjetunionen kollapset i 1991, tilrettela Nativ også for den storstilte innvandringen av rundt en million jøder til Israel.

Nå satt altså Leibler overfor meg og fortalte historier fra tiden som hemmelig agent i Sovjetunionen. Men snart penslet han samtalen over til eksempler på hvordan godtroende fredsaktivister på amerikanske universiteter under Den kalde krigen ble brukt som «nyttige idioter» av Sovjet i kjernefysisk rivalisering og sivilisasjonskamp.

Nasjonalismen hadde vist sitt grusomme potensial til å mobilisere ondskap.

Amerikanske aktivister som kjempet mot amerikansk atomopprustning og mot Vietnam-krigen, ble anklaget for å ha fått økonomisk og moralsk støtte fra Sovjetunionen. Tema for flere av Leiblers nylige artikler var likeledes at israelske fredsaktivister mottok tilsvarende støtte fra Europa, gjerne med velsignelse fra arabiske land. «Dette er et nytt uttrykk for en eldgammel antisemittisme», var Leiblers konklusjon.

Jeg foreslo imidlertid en alternativ forklaring: at det tiltagende fordømmende opphenget på Israel mest handlet om at Europa hadde endret seg og blitt post-nasjonalistisk, mens Israel av ulike årsaker ikke hadde holdt tritt, at det ikke handlet om jødehat, men om et økende gap mellom Israel og et stadig mer postmoderne, grenseløst og flerkulturelt Vest-Europa.

Snart ti år senere er Europa oppslukt i sine egne diskusjoner om det nasjonale. Kanskje det er på tide å se med nye briller på det skillet mellom Europa og Israel som var under utvikling da.

En annerledes nasjon

Det startet med jødene som en annerledes nasjon som ikke hadde et eget land, men bodde spredt i diasporaen.

Også derfor kom jødene sent til bordet da den europeiske nasjonalstatstankegangen spredte seg som ild i tørt gress i hundreåret som fulgte etter Napoleonskrigene. Innen jødene fikk sin egen nasjonalstat, hadde den europeiske nasjonalismen satt fyr på Kontinentet.

Europa hadde nettopp tatt livet av seks millioner jøder, et etnisk basert folkemord med et uttalt mål om å bevare egen rasemessig renhet. Nasjonalismen hadde vist sitt grusomme potensial til å mobilisere ondskap. Og de europeiske fellesskap som vokste frem som en respons på dette – først i form av Kull- og stålunionen – forløperen til dagens EU – hadde vist muligheten for postnasjonalt samarbeid.

Europa og Israel fortsatte å gjøre seg helt ulike erfaringer gjennom etterkrigstiden.

«Mens 68-generasjonen i USA og Europa marsjerte for fred og militær nedrustning, befant våre 68-ere seg i skyttergravene i en krig som truet Israels overlevelse, og som nok en gang truet med å utrydde alle jøder», minnet en israelsk professor meg en gang om, og viste til Seksdagerskrigen i 1967, da et knippe av Israels arabiske naboland gikk til krig mot landet samtidig.

Flower power var ikke noe naturlig slagord for de unge kvinner og menn som, med holocaust ferskt i minne, fortsatte kampen for nasjonens overlevelse.

Vannskillet: Sovjetunionens fall

Så kom Sovjetunionens fall – og bruddet mellom de to forståelsesrammene var et faktum.

Den ideologiske og militære trusselen fra Sovjetunionen hadde nemlig bidratt til å holde på plass essensielle elementer av nasjonalstatsideologien, og til å holde postmoderne eksesser på avstand.

Med bortfallet av sikkerhetstrusselen fra øst, godt hjulpet av fremveksten av ny teknologi som internett og økt global handel, ble grenser og ulikheter mellom land og kontinenter stadig mindre relevant. Verden lå for våre føtter, i fremtiden skulle hele verden være liberaldemokratisk, velstående, kosmopolitisk og fredelig.

For eksempel representerte støtte til pan-arabismen, som hadde vært nær knyttet til sosialismen og Sovjetunionen, ikke lenger noen ideologisk trussel.

Bortfallet av Sovjetunionen endret også Vest-Europas syn på Israel. I stormaktsrivaliseringen med Vesten hadde Sovjetunionen og andre sosialistiske land støttet opp om en lang rekke nasjonale og sosiale frigjøringsbevegelser i Den tredje verden. Men nå, da Den kalde krigen ikke lenger stod i veien, var det fritt frem i Vest for å formulere en mer ramsalt selvkritikk mot kolonitiden. Å støtte eller sympatisere med anti-vestlige ideologier ble også langt mindre problematisk – det var ikke lenger en del av en sovjet-kommunistisk propaganda.

For eksempel representerte støtte til pan-arabismen, som hadde vært nær knyttet til sosialismen og Sovjetunionen, ikke lenger noen ideologisk trussel. Det ble tvert imot en sentral del av en pågående selvkritikk av vestlige makters utnytting av Midtøsten på 1800- og 1900-tallet. Støtte til den palestinske militante fraksjonen PLO hadde vært et fenomen på ytre venstre før 1991. Nå ble den spiselig og legitim.

Europeisk selvforståelse ble, i hvert fall blant elitene, også stadig mer postnasjonal, og utenrikspolitikken ble mer preget av et fundamentalt oppgjør med en kolonitid som også illustrerte hvor flytende nasjonal identitet kan være:

For hvem hadde trukket landegrenser og samtidig definert ikke-eksisterende og kunstige nasjonale skillelinjer i Afrika og i Midtøsten, på tvers av den stolte arabiske nasjon og muslimsk forbrødring?

Den postnasjonale holdningen bidro også til at elitene ikke så på økt ikke-vestlig innvandring gjennom 1990- og 2000-tallet med kritiske briller, og at de heller oppmuntret og la til rette for den. Den store migrasjonen bidro ytterligere til å svekke vesteuropeiske lands selvforståelse som nasjonalstater.

Men der konsekvensen av Sovjetunionens kollaps i Vest-Europa var en nedbygging av grenser, et globalisert verdenskart, økt innvandring fra den tidligere tredje verden og post-nasjonalisme, var konsekvensen for Israel diametralt motsatt:

Nesten en million personer med jødisk herkomst kunne nå innvandre til Israel, og gjenoppdage – eller konstruere – sin jødiske nasjonale identitet, en ytterligere konsolidering av det nasjonale prosjektet de aller fleste jøder regner som frigjørende.

Sionismen som frigjøringsprosjekt

Migrasjonsbølgen viste at her fantes fortsatt hundretusenvis av jøder som drømte om et liv i et land som aksepterte dem som de var, og hvor de kunne forme sin egen skjebne.

For det er nettopp et frigjøringsprosjekt nasjonalisme ofte har vært, og fortsatt var da jeg flyttet til Israel i 2007 – på en tid da ordet var godt etablert som et skjellsord i Vest-Europa.

– Vil du kalle deg selv sionist? spurte NRK-journalist Christine Præsttun da hun intervjuet Israels president Shimon Peres 18. januar 2009, rett etter at Gaza-krigen var over. Mens spørsmålet ble oppfattet med lattermild vantro i Israel, var det uten tvil ment som et alvorlig spørsmål, som illustrerte hvor stor avstanden var blitt.

I svaret til Præsttun la Shimon Peres frem følgende problemstilling. Den sier noe om hvordan nasjonalismen fortsatt utgjør et frigjøringsprosjekt for jøder:

«Det kommer an på hva man legger i det. Jødene spør seg selv: Hvorfor blir vi jøder hatet, diskriminert, utsatt for antisemittisme? Et berettiget spørsmål. Det var to jødiske svar. Det ene var: Vi må forandre verden, så det ikke blir diskriminering. Det gav opphav til kommunismen og sosialismen. De sa: La oss få en verden uten religioner, klasser og nasjoner. Da blir heller ikke jødene noen nasjon, og blir ikke hatet. Det andre var: La oss forandre jødenes liv! Vi skal ikke lenger leve på andres nåde. I stedet skal vi vende tilbake til vårt hjemland, vårt eget språk og leve i pakt med våre verdier. Sionismen er det andre valget.»

Mens trusselen fra Sovjetunionen bortfalt i Europa, befant Israel seg fortsatt i en fiendtlig region.

I Europa betydde bortfallet av Sovjetunionen som ideologisk trussel at det ble lettere å velge det første alternativet – nå strippet for sin kommunisme. Nasjonalismen gikk derfor fra å være et nasjonalt frigjøringsprosjekt til å utgjøre essensen av dårlig samvittighet og en skamplett i den nasjonale bevisstheten.  

Mens trusselen fra Sovjetunionen bortfalt i Europa, befant Israel seg fortsatt i en fiendtlig region. Trusselen og gjentatte kriger har ytterligere konsolidert den jødiske nasjonalismen som en aktuell og samlende kraft.

Slik skulle en ny europeisk antinasjonalisme etter hvert møte det Israel som Leibler flyttet til i 1999, og som fortsatt var i ferd med å konstruere en nasjonalstat for jøder som ham – og for alle dem han hjalp til å forlate et Sovjetunionen og et Russland de ikke følte seg velkomne i.

Ironisk nok var det nettopp slik Israel, som bare 50 år tidligere ble opprettet på asken av ekstremversjonen av europeisk sjåvinistisk nasjonalisme, etterhvert ble selve erke-symbolet på både nasjonalistisk sjåvinisme og europeisk imperialisme.

Etnokrati

En av arenaene der antinasjonalismen særlig er blitt målbåret, har vært akademia.

Året før jeg foreslo for Leibler at den tiltagende fordømmelsen av Israel var en konsekvens av ideologiske endringer i Europa, snarere enn antisemittisme, hadde jeg fullført en mastergrad i Midtøsten-studier ved Ben Gurion-universitetet i Beersheva.

I et demokrati, der borgerne har et helt annet krav på å være like for loven, vil det i fravær av en ny, felles identitet ofte være slik at den største gruppen bestemmer over de andre.

På studiene hadde nettopp nasjonalismebegrepet vært gjenstand for mye debatt. Ordskiftet hadde særlig vært opphetet i Oren Yiftachels timer. Han er professor i politisk geografi og mest kjent for å ha introdusert begrepet Etnokrati.

Siden Yiftachels konseptuelle nyvinning, Etnokrati, er nær knyttet til nasjonalisme-begrepet, må man starte der:

Wikipedia beskriver nasjonalisme som «… en politisk ideologi som henspiller på at folk skal ha selvbestemmelse i sin egen statsdannelse og forsvar av absolutt suverenitet.» Faglitteraturen  skiller mellom to hovedretninger innen nasjonalisme: Liberal nasjonalisme anses å være demokratisk og inkluderende. Det å ha samme verdier som flertallet er inngangsbilletten til å bli akseptert som del av nasjonen.

Etnonasjonalismen er derimot mer ekskluderende. Ved siden av et felles språk og kultur avkrever den også en felles etnisk identitet blant dem som skal inkluderes.

Yiftachel spiller videre på denne inndelingen. I boken Ethnocracy: Land, and the Politics of Identity Israel/Palestine (2006) fremholder han Israel som et eksempel på et etnokrati: demokratisk, liberalt og inkluderende, men bare for landets dominerende etniske gruppe, jøder.

Yiftachel var også politisk aktivist. Siden jøder og palestinere hadde en historie og nasjonale identiteter som var knyttet til et overlappende geografisk område, fortalte han i klassen at han nektet å anerkjenne grensene som var trukket mellom Israel og områder som var underlagt de palestinske selvstyremyndighetene.

Men når han foreslo en fellers og overlappende nasjonalstat som løsning på konflikten, var det likevel i anerkjennelse av at jøder og palestinere faktisk utgjorde distinkte og særegne nasjoner som hadde et rettmessig krav på selvråderett, om enn i samarbeid med hverandre.

Israelere flest pekte på at muren hadde sørget for nesten fullstendig å stanse terroren.

Diskusjonene om nasjonalismen ble ført i en mer spøkefull tone i klassene til Avi Rubin, professor i osmansk historie. Litt nerdete kunne han fortelle at han ikke anerkjente noen av de moderne landegrensene i regionen. For ham var det snarere det før-nasjonale osmanske storriket som var «normalen».

Det osmanske storriket var et multikulturelt lappeteppe der ulike religiøse og etniske grupper levde side om side, mens de samtidig hadde stor frihet til innad å organisere sine egne samfunn, deriblant privatrettslige forhold, i henhold til egen sedvane. Dette medfører også at enkeltindivider pålegges særegne krav eller nyter særegne fordeler i henhold til hvilken gruppe i befolkningen de tilhører.

Ulempen var selvsagt at dette systemet bare fungerte så lenge sultanen satt på toppen. I et demokrati, der borgerne har et helt annet krav på å være like for loven, vil det i fravær av en ny, felles identitet ofte være slik at den største gruppen bestemmer over de andre.

«Antinasjonal» bistand

Multikulturalismen kom til uttrykk ikke bare i akademiske diskusjoner. Det andre store feltet hvor denne diskursen hadde betydelig gjennomslag, var NGO-verdenen. I 2017 vakte historieprofessor Terje Tvedt både interesse og furore da han i boken Det internasjonale gjennombruddet knyttet denne forståelsen av verden sammen med norsk bistandspolitikk og et stadig voksende bistandsbudsjett som gjorde Norge til «verdensmester i utviklingshjelp».

Tvedt mener at dette ble anført av det han omtaler som «det humanitær-politiske kompleks», en sirkulerende elite i en stadig voksende gruppe av mennesker som jobber ved organisasjoner, forskningsinstitusjoner, Norad, Utenriksdepartementet, og andre etater. Tvedt så dem som fanebærerne for å fremme et «avnasjonalisert», globalisert verdisett basert på FNs universelle menneskerettigheter.

Samtidig som tanken om at det finnes særegne «norske verdier» fremsto som sjåvinistisk og ekskluderende i et slikt verdiunivers, ble det tatt for gitt at alle land, i alle fall de det var «naturlig å sammenligne seg med», underla seg aktivt å følge menneskerettighetene som tilsa at ethvert menneske i hele verden hadde ukrenkelige rettigheter, uavhengig av ytre konflikter, politiske forhold eller gruppetilhørighet.

Slik kunne for eksempel norske NGO-er i Palestina stå steilt på sin kritikk mot muren Israel hadde bygd mot palestinske områder for å hindre bølgen av terrorangrep mot landet i kjølvannet av intifadaen som brøt ut i 2000. De mente muren krenket palestineres menneskerettigheter. Organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp tok blant annet aktivt del i «Riv Muren-kampanjen».

Israelere flest pekte derimot på at muren hadde sørget for nesten fullstendig å stanse terroren. Var det virkelig apartheid og rasisme å ønske å beskytte seg mot blodige bussbomber som tok med seg titalls israelere i døden hver gang, og som gikk av nesten daglig?

De israelske argumentene for ønsket om å opprettholde et jødisk etnisk flertall klang imidlertid sterkt disharmonisk i et post-nasjonalistisk Europa.

Universelle menneskerettigheter syntes abstrakt sammenlignet med terrorens realitet. Den statsfinansierte norske aktivismen ble oppfattet som uforståelig, i beste fall naiv og urettferdig.

Striden om muren hadde rett nok flere bestanddeler – et av kritikkpunktene handlet om at deler av traseen gikk på palestinsk område og vanskeliggjorde forhandlinger. Også en del israelere kunne ha i hvert fall en viss forståelse for dette synspunktet.

Mer uforståelig – og mer i strid med det israelske synet på nasjonalstaten – var et annet element ved norsk bistand:

På tross av at myndighetenes offisielle mål er «å bidra til en to-statsløsning der israelere og palestinere lever side om side innenfor gjensidig anerkjente grenser», gikk dessuten et ikke ubetydelig beløp av bistandskronene til organisasjoner som støttet opp om palestinernes krav om «rett til retur».

Israel pekte på at hvis rundt fem millioner etterkommerne etter palestinske flyktninger fra 1948- og 1967-krigene skulle returnere, var det ensbetydende med et palestinsk flertall og dermed slutten for Israel som jødisk nasjonalstat.

Da jeg flyttet tilbake til Norge i 2013, skjønte jeg at den europeiske pendelen hadde svingt igjen: En lignende nasjonalisme var også på fremmarsj i Europa.

De israelske argumentene for ønsket om å opprettholde et jødisk etnisk flertall klang imidlertid sterkt disharmonisk i et post-nasjonalistisk Europa. Fremfor å vekke forståelse og sympati, førte de nok i grunnen først og fremst til mer fordømmelse, i alle fall i de samfunnslag der et post-nasjonalt verdisett gjorde seg gjeldende.

Norge var ikke alene om denne utviklingen der bistanden til Palestina både økte, og der forståelsen av hva en nasjon skulle være, kom stadig mer i klinsj med den jødiske oppfatningen av nasjonal selvråderett. Men vi var likevel det landet som la mest, og stadig mer, penger i engasjementet: fra 46,5 millioner i 1993 til 379,2 millioner i 2003 og 632,9 millioner i 2013.

Tilbake i Norge og Vest-Europa

Det var imidlertid hverken bistandsorganisasjonenes eller mine radikale professorers multikulturalisme som vant frem.

Utgangspunktet for at jeg skrev boken om den israelske fredsbevegelsen, var nettopp å undersøke hvorfor folkebevegelsen fra 1990-tallet hadde skrumpet til å bli en ubetydelig kraft i Israel i 2010. Det israelske arbeiderpartiet var nesten utradert og Netanyahus høyreparti Likud var blitt et ubestridt styringsparti, i koalisjonsregjering med et jødisk ultranasjonalistisk ytre høyre som fikk stadig mer å si i politikken.

Da Knesset-medlem Zeev Elkin i 2010-11 fremmet en rekke lovforslag som skulle gjøre det vanskeligere for europeiske myndigheter å støtte politiske NGO-er i Israel, var det til bred folkelig oppslutning i Israel. Slik pengestøtte ble oppfattet som et overtramp mot nasjonens og folkets suverenitet.

For min del ble jeg skviset mellom et stadig mer autoritært Israel og et Norge som jeg opplevde ikke tok hensyn til hverken historiske forhold, til den fremvoksende islamismen eller til palestinsk nasjonalistisk sjåvinisme på den andre siden av konflikten.

SU-demonstrasjon for Palestina i 2009.

Sosialistisk Ungdom / Flickr

Men da jeg flyttet tilbake til Norge i 2013, skjønte jeg at den europeiske pendelen hadde svingt igjen: En lignende nasjonalisme var også på fremmarsj i Europa.

Nativismen vokste frem som en ideologisk kraft som promoterte selvhevdelse i den opprinnelige befolkningen. Den brøt samtidig det vesteuropeiske tabuet om etnisitet som en relevant størrelse i spørsmålet om hvem en nasjonal gruppe favnet.

Samtidig som politikere og organisasjoner utover 2000-tallet, i et slags post-nasjonalistisk overmot, var opptatt av å fordømme Israel, overså de den fremvoksende uroen blant sine egne.

Begrepet rommer både motstand mot innvandrere og fortsatt innvandring, samt motstand mot en globalt orientert elite og politikere som de mener er mer opptatt av å tekkes, og overnasjonale organer som EU og FN, fremfor å ivareta sitt eget folks behov og interesser.

Det toppet seg med flyktningkrisen i 2015, da over en million, hovedsakelig fra Syria, søkte asyl i Europa. Samtidig er det etter hvert blitt vanskelig å overse hvordan østeuropeisk arbeidsinnvandring har påvirket, og økonomisk marginalisert, tradisjonelle arbeidersamfunn på Kontinentet.

«Somewheres» og «anywheres»

I 2017 satte den britiske journalisten David Goodhart ord på splittelsen i Europa da han introduserte begrepene «somewheres» og «anywheres». Det er vanskelig å se fremveksten av Sverigedemokratene og andre høyrepopulister som noe annet enn et solid backlash mot den grenseløse postnasjonalismen. Trenden som startet på 2000-tallet, har gjort at de urbane, høyt utdannede og globalt orienterte elitene har kunnet boltre seg i en ny virkelighet preget av økonomisk velstand og spennende impulser.

Samtidig har globaliseringen for andre også vært ensbetydende med kulturell fremmedgjøring, statusfall og økonomisk marginalisering.

Med folkemordenes nasjonalisme fra det 20. århundre i minne: Dels skrekkslagne har den postnasjonale eliten måttet erkjenne at den formen for nasjonalisme der etnisk og nasjonal identitet er meningsbærende, likevel ikke var utradert fra Europa. Ironisk nok – men for så vidt forståelig – er det delvis mot Israel de skuer, bevegelsene som ser seg som fanebærere for den nye europeiske nasjonalismen. 

Selv om det kanskje gav mindre mening for de urbane elitene som var globalt orienterte, representerte opplevelsen av stedsmessig tilhørighet og til og med slektskap, fortsatt en kraft som gav tilværelsen en dypere mening for mange.

Mest av alt er det vemodig å observere dette skiftet. For samtidig som politikere og organisasjoner utover 2000-tallet, i et slags post-nasjonalistisk overmot, var opptatt av å fordømme Israel, overså de den fremvoksende uroen blant sine egne.

Ved radikalt å underspille betydningen av et delt historisk fellesskap rokket de samtidig også ved viktige grunnsteiner i egne samfunn. Selv om det kanskje gav mindre mening for de urbane elitene som var globalt orienterte, representerte opplevelsen av stedsmessig tilhørighet og til og med slektskap, fortsatt en kraft som gav tilværelsen en dypere mening for mange.

Jeg vil dessuten hevde at samfunn som er bygd opp rundt slike skjebnesfellesskap er mer robuste og stabile, ved at de innehar den indre tillit og solidaritet som må ligge til grunn for å kunne legitimere velferdsstatens omfordeling av ressurser. Økt innvandring utfordrer dette, og det er særlig de som er avhengige av en sjenerøs velferdsstat for å leve trygge liv, som opplever at grunnen gynger under dem.

Likeledes kan man nok trolig, i etterpåklokskapens navn, konkludere med at deler av den folkelige motstanden mot ulike former for sjåvinistisk islamisme, altfor lettvint er blitt avfeid som rasisme, til tross for at den egentlig har vært legitim og rettmessig. Og at dette har bidratt til å fremmedgjøre de sjiktene i befolkningen som enten ikke har forstått, eller som har vært villige til å ta del i elitenes verdensforståelse. Og at det har forsterket den påfølgende polariseringen som preger dagens Europa.

Men det er lite å glede seg over: Selv om samtidens israelske nasjonalisme er svært ulik den europeiske, i den forstand at den ikke er formulert i et folkedyp som opplever seg hysjet på og tilsidesatt av elitene, har til og med denne i løpet av noen tiår gått i en mer autoritær retning, – nok fordi det er den enkleste veien å gå for en etnokratisk ideologi i et flerkulturelt land med utrygghet rundt den nasjonale identitet.

Motkreftene mot den post-nasjonale eliten i Europa fremstår i stor grad som enda mer upolerte, historieløse og åpne for autoritære uttrykk.

Og jeg spør meg selv om det er nettopp dette sammenligningen mellom Israel og det mer nasjonalistiske Europa viser: at drømmen om et samfunn der etnisk og nasjonal opprinnelse er irrelevant, ironisk nok bare kan eksistere i samfunn som er såpass ensartede og dermed sikre på sin egen identitet at det nasjonale fellesskapet ikke er truet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden