Nekrolog

Det 20. århundre i egen person

- Man behøver vilje. Og sigaretter, uttalte Helmut Schmidt i sin tid. En av Tysklands mest markante politikere etter annen verdenskrig døde 10. november.

– Man behøver vilje. Og sigaretter, uttalte Helmut Schmidt i sin tid. En av Tysklands mest markante politikere etter annen verdenskrig døde 10. november.

Schmidt ble 96 år gammel og var aktiv samfunnsdebattant helt til det siste. Hans innflytelse på tyskerne tiltok jo eldre han ble. I 2008 ble han kåret til den kuleste mannen i Tyskland. Med sin evne til å trekke store linjer, gjøre sylskarpe analyser og minne de nye politikerne om hvilket ansvar og plikt disse har, samt å kategorisk avvise lettvinte løsninger, føleri og visjoner, ble han en særegen personlighet i Tyskland.

Schmidt mer eller mindre personifiserte  Tysklands historie fra det 20. århundret. Han ble født i Hamburg i 1918 og opplevde Schmidtmellomkrigstidens depresjon, Tysklands økonomiske kollaps og nazismens vekst. Schmidt tjenestegjorde i Luftwaffe under 2. verdenskrig før han endte i britisk fangenskap etter krigen. Etter krigen meldte han seg inn i det sosialdemokratiske partiet (SPD). Fra 1961-1965 var han senator for innenrikssaker i hansabyen. Schmidt ble for alvor kjent nasjonalt i forbindelse med flommen i Hamburg i 1962, da han egenhendig tok rollen som koordinerende stabssjef. Han rekvirerte militært personell og materiell i strid med grunnloven og reddet dermed utallige menneskeliv.

Over 300 døde som følge av flommen, men Helmut Schmidt hadde vist seg som en handlekraftig politiker som tok viktige og riktige avgjørelser i en krisesituasjon. Dette var noe han også som kansler skulle få bruk for.

-Den som har visjoner burde gå til legen
Som nasjonal politiker var han medlem av Forbundsdagen fra 1953-1962 og 1965-1987. Under Willy Brandts regjering var han forsvarsminister, næringsminister og finansminister. Da Brandt grunnet en spionskandale måtte tre tilbake i 1974, var Schmidt det eneste reelle alternativet som ny kansler.

Schmidt og Brandt hadde et anstrengt forhold. Der Brandt var den visjonære, drømmende og samlende politikeren, representerte Schmidt en erketysker med punktlighet, ansvarsfølelse og plikt som kjennetegn. Verdier, visjoner og svulstige uttrykk var overhodet ikke Schmidts stil. Helmut Schmidt var retorisk suveren og har gjennom årene levert en rekke syrlige sitater. Hans mest siterte uttrykk, Wer Visionen hat sollte zum Arzt gehen (Den som har visjoner burde gå til legen), stammer fra valgkampen i 1980. Schmidts politiske mantra var alltid å gjøre sin plikt – det vanskelige for en politiker er å analysere hva situasjonen krever.

Høsten 1977, da terroren fra venstreekstreme Rote Armee Fraktion var som verst, møtte terroristene i kansler Schmidt en statsleder som kategorisk avviste enhver form for forhandlinger med gruppen. Schmidt nektet å forhandle om gisler, og etterlot seg et dokument i regjeringskvartalet som fastslo at det samme gjaldt dersom han selv skulle bli kidnappet.

Under kapringen av Lufthansa-flyet som endte i Mogadishu i 1977 beordret Schmidt den tyske politispesialkommando GSG 9 til å storme flyet. Aksjonen var en suksess – ingen gisler ble drept som følge av GSG 9s inngripen. Schmidt var forberedt på å trekke seg som kansler dersom aksjonen hadde gått galt. Da han i ettertid ble spurt om hvorfor han var så behersket og ikke viste følelser i denne tiden, svarte han på kjent vis: – Jeg er valgt for å være kansler, ikke for å vise følelser.

Kontroversielle avgjørelser
Helmut Schmidts metode – analyse, refleksjon og langsiktighet – gjennomsyret alle hans avgjørelser. Da oljekrisen inntraff forserte han, imot store deler av SPD og tidsåndens vilje, bygging av en rekke atomkraftverk i Tyskland. Schmidt innførte «bilfri søndag», ikke fordi det var miljøvennlig, men fordi han ville gjøre folket klar over krisen landet stod i. Som følge av Sovjets utplassering av stridshoder i Øst-Europa gikk han inn for utplassering av NATO-raketter i Vest-Tyskland. Det siste viste seg å bidra til at Schmidt ble avsatt som kansler da de liberale FDP brøt koalisjonen med SPD.

Respekt for stormaktene
Schmidt var hele sitt politiske liv opptatt av å bygge bro og skape forståelse mellom nasjoner. Han var en iherdig forkjemper for datidens EF og bygde nære relasjoner med Frankrikes daværende president Valery Gidcard d’Estaing. Sovjetunionen og senere Russland var et land han viste stor interesse for. Gang på gang presiserte han at Russland må forstås ut fra sin enorme geografiske størrelse, sine militære muskler og sin sammensatte historie. Han var svært kritisk til lettvint retorikk mot Russland, kalte EUs sanksjoner som følge av krigen i Ukraina for «dumt fjas» og avviste utsagn om at Putin er en krigshisser.

Kina er en annen stormakt Schmidt hadde stor respekt for. Han anså det ikke som en oppgave, verken for tyske eller noen andre utenforstående politikere, å kritisere Kina for brudd på menneskerettighetene. Schmidt mente at menneskerettighetserklæringen ikke var universell, men fremholdt at det er en erklæring som bygger på vestlige ideer og kultur fra de siste århundrer. At vestlige politikere bruker FNs menneskerettighetserklæring for å kritisere interne forhold i Kina, India eller Iran var han sterk motstander av.

USA var den tredje stormakten Schmidt både hadde stor respekt for, men samtidig også kritiserte når han fant det nødvendig. Schmidt så ingen fornuft i å gå til såkalte humanitære intervensjoner eller å innsette det han kalte for imperialistisk demokrati i stater uten forutsetning for en slik styreform. Under et foredrag i Harvard Club, uttalte han:

– Europa og USA behøvde tiden fra rundt uavhengighetserklæringen til langt inn i det 20. århundret for å installere demokratiet. Hvorfor tror dere muslimer skal klare det raskere enn dere selv?

Helmut Schmidt var skeptisk til Tysklands geopolitiske ambisjoner. Han fremholdt at tyskerne er et folk som lett lar seg lede og forlede, og av denne grunn mente han at Tyskland gjerne kan være en økonomisk gigant, men forbli en politisk dverg. Han minnet tyskerne stadig på de utallige blodige krigene landet gjennom historien har ført med sine naboer, og at de senere tiårene uten krig har vært unntaket fremfor regelen i tysk og europeisk historie. Til stadighet minnet han tyskerne også på at landet kun har eksistert som en demokratisk stat innenfor dagens geografiske grenser siden 1990, og er som en svært ung demokratisk rettsstat å regne.

Bekymret for fremtiden
Schmidt så flere bekymringsverdige utviklingstrekk som kan prege verden i årtiene som kommer. Den største bekymringen knyttet han til befolkningseksplosjonen som har pågått gjennom de siste hundre år. I løpet av Schmidts levetid ble verdens befolkning nær firedoblet. Han anså det ikke som usannsynlig at dette vil medføre større spenninger og voldelig konflikter. Schmidt refererte ofte til Samuel Huntingtons “The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order”.

I sin tid som Forbundskansler tok Schmidt grep for å stanse den massive innvandringen til Tyskland. Han så at den mangelfulle integreringen skapte store økonomiske og samfunnsmessige problemer. Gjennom årtier har han vært kritisk til innvandring fra fremmede kulturer, ikke grunnet hudfarge eller religion, men grunnet de store kulturelle forskjellene dette bringer med seg.

Han mente det var en stor feil å åpne Tyskland for arbeidsinnvandring på 1960-tallet og at de kortsiktige gevinstene i økt arbeidskraft medførte langt større problemer på lengre sikt.

I 2010 uttalte han:

– Innvandring fra fremmede kulturer medfører mer problemer enn det gir gevinst for arbeidsmarkedet. Innvandring fra nærliggende kulturer er uproblematisk, for eksempel fra Polen, Tsjekkia, Østerrike eller Italia. Problemene begynner i østligere deler (…) innvandring fra Afghanistan medfører massive problemer (…) Det er andre sivilisasjoner. Det er ikke problematisk på grunn av deres gener, eller avstamming, men på grunn av hvordan de som barn, elever og familiemedlemmer har blitt oppdratt.

Schmidt var i tillegg bekymret for europeiske velferdsstaters fremtid. Menneskene lever nå mye lengre enn det velferdsstatene ble konstruert for, og han brukte seg selv som eksempel på det. At vesteuropeere pensjoneres mens de er arbeidsføre var noe han var svært kritisk til. Selv arbeidet han hver eneste dag både som utgiver av avisen Die Zeit, som foredragsholder og forfatter, og forstod ikke hvorfor mennesker i 60-årene ikke kunne omskoleres dersom yrket er for tungt eller vanskelig.

Et forbilde uten forbilledlige vaner
Helmut Schmidt hadde aldri ambisjon om å være forbilde og var svært forsiktig med å gi råd til andre mennesker om hva de skulle gjøre eller hvordan de skulle leve. Selv røykte han så å si uavbrutt fra tenårene til sin død. Han så ingen grunn til å slutte å røyke selv da helsen skrantet.

Da han på en reise til USA i slutten av 80-årene ble spurt om hvor mye lidenskap man behøver for å holde et så høyt arbeidstempo i hans alder, svarte Schmidt:

– Lidenskap behøver man ikke. Man behøver vilje. Og sigaretter.

Schmidt levde de siste årene stort sett av svart kaffe med sukker, røyk og litt frukt. Han så på statsbanketter og offisielle middager som til dels bortkastet tid.

– I mine øyne er ikke mat så viktig. Jeg er fornøyd med lapskaus. Eller med ertersuppe.

Da han ble spurt om hvilken mat og vin han likte, sa han:

-Vinen er meg likegyldig. Maten likeså. Det som ikke er likegyldig er hvem jeg sitter med rundt bordet.

Schmidt husket også godt sitt verste måltid:

Et måltid på Harvard. Jeg var den eneste utlendingen på et kveldsmatbord med seks eller syv menn, blant annet to nobelprisvinnere. De pratet kun om hvor de hadde investert pengene sine. Det var skrekkelig. Det kommer jeg aldri til å glemme.

I en tid der politikere omgir seg med rådgivere, strømlinjeformede budskapsplattformer og PR-konsulenter, og tar avgjørelser ut fra indre verdier, tro og håp, var motpolen Helmut Schmidt en høyt verdsatt stemme i den tyske politiske debatten. Schmidt var både som politisk aktiv og i ettertid en mann som analyserte, baserte avgjørelsene sine på kunnskap og foreslo de tiltak han mente var fornuftig for landet, uansett om dette førte til bråk i egne rekker. Han var en sjelden politiker og personlighet. Helmut Schmidts posisjon som statsmann var sementert lenge før han gikk bort.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden