Kommentar

Det alternative høyre

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen / Høyre [CC BY-ND 2.0]

Om regjeringen faller, kan demningen briste, og Fremskrittspartiet kan bli et mer nasjonalkonservativt parti.

I europeiske flerparti-systemer, hvor valgordningen legger til rette for et bredere spekter av partier enn i USA og Storbritannia, har det de siste tiårene vært rom for et parti til høyre for det store konservative partiet.

Dette alternative høyre har riktignok ofte definert seg som noe annet, enten i sentrum eller ved å forkaste høyre-venstre-aksen. Carl I. Hagen har sagt at Frp ligger mellom AP og Høyre i flere tiår, og gjentok det i et intervju med Minerva på nyåret. Marine Le Pen sier det samme, og partiets slagord har i årevis vært: Ikke høyre eller venstre, men fransk. Også tyske AfD insisterer på at de er hverken høyre eller venstre.

Men selv om vi kan finne fellesstrekk med venstresiden på noen områder, særlig i støtte til en omfattende velferdsstat, og selv om en nasjonalistisk politikk også appellerer til grupper som tradisjonelt har stemt til venstre, særlig arbeiderklassen, dreier det seg i hovedsak om et høyrefenomen. Det blir veldig tydelig når slike partier skal søke samarbeidspartnere. Likevel er det til dels store forskjeller mellom disse partiene. De skyldes både nasjonale særtrekk, når de oppsto og når de vokste seg store nok til å få betydning.

Statskritikk og oppkomlinger

Fremskrittspartiets forløper ALP var først og fremst et statskritisk parti. Staten hadde vokst seg for stor gjennom overregulering av næringslivet, offentlig eie, høye skatter og en viltvoksende velferdsstat. Hos Anders Lange var ikke dette systematisert i noen klart uttrykt ideologi, men skal man velge noen, vil liberalismen passe best.

Skatteprotesten sto også i sentrum for Mogens Glistrup og hans danske Fremskridtsparti, som inspirerte Lange.

Mens Unge-Høyre-folka var født med slips, gikk FpU-erne i for store dresser og ble observert med hvite sokker til.

Gjennom 1970-tallet og inn i 80-tallet var det liberalismen som var den sterkeste kraften på høyresiden internasjonalt, og de nye høyrepartiene som fikk sin identitet på denne tiden, ble derfor preget av det. Ikke minst var valgseirene til Margaret Thatcher og Ronald Reagan viktige.

Liberalismen ble i Norge oppkomlingenes ideologi, og Frp hadde stor appell til ungdom som bar på en ”amerikansk” drøm om å gjøre det bra, uten å bli hemmet av høye skatter og strenge reguleringer. Høyre sto for mye av den samme politikken, men i moderat form, og Høyre var kjedelige og establishment.

Frp var anti-elitistisk. Mens Unge-Høyre-folka var født med slips, gikk FpU-erne i for store dresser og ble observert med hvite sokker til. Frp-folket utmerket seg ikke med mye økonomisk kapital, men det var først og fremst kulturell kapital det skortet på, noe Dag Inge Fjeld skrev om i Minerva i 2011. Dette var en del av appellen til partiet, men førte også til at det tok lang tid før Høyre-folk vendte seg til tanken om kunne samarbeidet med disse raringene. Frp-erne følte seg lenge sett ned på av elitistene i Høyre, som de på sin side så på som bortskjemte pappagutter. Desto større ble fryden da Frp mange år senere i en periode ble storebror på høyresiden.

Reaksjonære røtter

Men om det moderne Frp hadde sine formative år på 70- og 80-tallet, hadde Anders Lange selv også eldre røtter. Han hadde bakgrunn fra den reaksjonære høyresiden gjennom Fedrelandslaget, og ifølge Øyvinds Strømmens ganske ferske biografi kalte han seg selv fascist en tid på 30-tallet. Deler av dette tankegodset forble hos Lange livet ut, og ga seg blant annet utslag i støtte til apartheid-regimet og Rhodesia. Lange var heller ikke akkurat noen feminist. Senere kalte Frps stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen feminisme for ”organisert kvinnfolkmas”.

Mot slutten av 1980-tallet seilte innvandringsmotstand opp som den viktigste saken for Frp. Det hadde helt fra Langes tid vært fremmedfiendtlige og hel- og halvrasistiske elementer i partiet, men innvandring sto den gang ganske lavt på den politiske dagsorden. Samtidig var innvandringsliberalere også godt representert i partiet, særlig blant de yngre. Fokus endret seg da det i 1987 kom en kraftig økning i antallet asylsøkere, samtidig som et fall i oljeprisen hadde gjort det nødvendig med innstramninger i statsbudsjettet.

Samtidig var liberalismens storhetstid over. Reagan og Thatcher ble erstattet av mer fargeløse konservative som George H. W. Bush og John Major. De mest lavthengende privatiseringene og avreguleringene var gjennomført, og ble videreført av etterfølgerne. Om skattetrykket ikke var merkbart senket, så hadde de i hvert fall sluttet å vokse, og marginalskatten var betydelig redusert.

De som snyltet på velferdsstaten fikk et annet ansikt – et brunt ansikt.

Det politiske markedet hadde altså endret seg. Både i Norge og Danmark førte dette til kamp om kursen. Carl I. Hagen ledet sitt parti i nasjonalistisk retning. Dette førte til oppgjøret på Bolkesjø i 1994, der mange av de mer liberale forsvant ut av partiet. I Danmark skjedde samme prosess speilvendt året etter: Der brøt Dansk Folkeparti ut, og overtok etter hvert protestrollen til Fremskridtspartiet, som svant hen. Dette partiet plasserte seg ikke i en liberal tradisjon. Men i Norge forble det liberale med Frp videre som en svak understrøm: Liberalismen var fortsatt med i prinsipp-programmer, ideologikurs og hos en del av partiets ledende representanter.

Fra velferdsstatskritikk til velferdspopulisme

Det populistiske høyre har kommet til forskjellige svar om velferdsstaten. I sine mer liberalistiske inkarnasjoner fører ønsket om lavere skatter og incentiver for arbeid til en restriktiv holdning. I sin nasjonalistiske inkarnasjon blir støtte til velferdsstaten et naturlig forsvar for (hvite) ”folk flest”.

Anders Lange ville begrense velferdsstaten. Carl I. Hagen begynte også der, og gjorde seg svært upopulær på venstresiden med sine tirader mot døgenikter, latsabber og unnasluntrere. Men i løpet av 1980-tallet endret retorikken og politikken seg. De som snyltet på velferdsstaten fikk et annet ansikt – et brunt ansikt, samtidig som Frp trakk til seg velgere som selv gikk på trygd og sosialhjelp.

Jeg drev selv valgkamp for partiet på Grünerløkka på denne tiden, som den gangen hadde ganske høy konsentrasjon av trygdede, men også innvandrere. Det var tydelig at mange av partiets velgere så seg selv som i kamp med utlendinger om trygdemidlene. Derfor ble Frps fortelling om velferdsstaten gradvis endret. Hvite trygdede ble til ”de som bygget landet”. Trygdesnylting handlet ikke lenger om alenemødre og finnmarkinger, men om utlendinger.

Oljen reddet regnskapet

Men fremdeles gjensto matteproblemet: Hvordan kunne skattene senkes betydelig uten å krympe velferdsstaten? Frp vokste seg halvstore på innvandringsmotstand, men det tok først virkelig av, med meningsmålinger høyt på 20-tallet og forbi Høyre med god margin, da de store oljeinntektene løste ligningen: Ja takk, begge deler. Anders Lange hadde for så vidt forutsett dette, da han lanserte slagordet ”la Nordsjøens skatter betale folkets skatter”.

Norge kom i den unike situasjonen at offentlig sektor, både sysselsettingen og overføringene, kunne ekspandere kraftig uten at noen betalte for det. I en slik situasjon var det dårlig marked for et parti som advarte mot velferdsstatens vekst. Vi få som fremdeles holder fast på dette, må vise til finansieringsproblemet et stykke inn i fremtiden.

Men selv med Ole Brum som finansminister, var det begrenset appell i løftene om store skatteletter. Reallønnsutviklingen har inntil nylig vært svært god i Norge. Det er blitt mer penger på konto også uten skattelettelser. Misforstå meg rett: Mange vil fremdeles ha lavere skatter, og høyrepartiene leverte skattelettelser både under Bondevik II og Solberg-regjeringen. Men sterk nedsettelse av skatter og avgifter står ikke øverst på den politiske dagsordenen.

En avgift skiller seg imidlertid ut: bompenger. De økte så kraftig under Stoltenberg-regjeringen at mange ble forbanna. Derfor ble kampen mot bompengene FrPs toppsak i valgkampen i 2013, ved siden av innvandringspolitikken.

Danskene trengte flere partier

Dansk Folkeparti hadde ikke oljefondet til å løse dilemmaet, og de hadde egentlig ikke bruk for det heller: Partiet har siden starten i 1995 vært en sterk forsvarer av velferdsstaten, og stoppet ethvert borgerlig forslag om betydelige skattelettelser. De var klare på sine prioriteringer – velferd fremfor lavere skatt.

Det dominerende høyre-partiet Venstre måtte gi seg på dette, og det gikk så langt at Danmark fikk et helt nytt parti for å kjempe for skattelettelser, nemlig Liberal Alliance. Dette partiet tilsvarer omtrent den gamle liberalistiske delen av det norske Frp.

Danmark, med sin lave sperregrense på to prosent, inviterer til dannelse av stadig nye partier. Det siste skuddet på stammen er Nye Borgerlige, som ble startet i fjor, og har en viss sjanse til å komme inn i Folketinget. Enkelt sagt kombinerer de Dansk Folkepartis innvandringspolitikk med Liberal Alliances økonomiske liberalisme og skepsis til velferdsstatens vekst. Det rommet som det norske Frp kan dekke fordi oljepengene smører motsetningen mellom skattelettelser og velferdsoverbud, dekkes i Danmark av tre partier.

Makt koster

Fordi Frp er forblitt et parti med flere liberale elementer enn de fleste partier i sin partiflora, var regjeringsmakt som en del av en borgerlig koalisjon alltid en mulighet. Men Frp har lenge hatt et ambivalent forhold til makten. Makten var de andre – elitene. I mange år snakket Carl I. Hagen om ”politikerne”, som om det var noen andre. Samtidig er det jo et politisk partis ambisjon å påvirke den politikken som faktisk føres.

Hagen hadde riktignok gjort seg personlig umulig som samarbeidspartner, men etter at han gikk av som partileder ble regjeringsmakt en realitet i 2013. Hagen hadde posisjonert partiet slik at borgerlig regjeringsdannelse ville være nærmest umulig uten at Frp var med.

Da Frp gikk i regjering i 2013 burde de ha visst at de gjorde en handel – direkte politisk makt, mot å gi fra seg noen velgere. Det spørs om den erkjennelsen var godt nok forankret i hele partiet. Det begynte akseptabelt. Men økonomien ble etter hvert litt mindre rosenrød, regjeringsslitasjen kom, og partiet gjorde et elendig kommunevalg i 2015.

Redningen kom i form av asylbølgen samme høst. Frp mobiliserer og har troverdighet i innvandringspolitikken. Derfor unngås antagelig valgkatastrofe til høsten, selv om partiet ligger an til å gå klart tilbake. Og tenk hva som hadde skjedd dersom Frp ikke hadde vært i regjering under asylbølgen: Da er jeg temmelig sikker på at Frp igjen hadde blitt større enn Høyre.

Det er først og fremst de mest anti-elitistiske velgerne som nå sitter løst, ikke minst partiets arbeiderklassevelgere. Ved valget i 2013 stemte 17 prosent av LO-medlemmene på FrP, omtrent som partiets oppslutning ellers. I en måling fra november 2016 er FrP nede på 7,7 prosentpoeng blant disse.

I fjor sommer så det ikke så lyst ut: Misnøyen med at Frp er blitt for fargeløse og ansvarliggjort i regjering, førte i fjor høst til at Christian Tybring-Gjedde deltok i politisk kannestøperi om et mulig nytt parti. Carl I. Hagen sa rett ut at det var rom for et nytt parti.

Frp har administrert den største innvandringsbølgen i norsk historie, men får nok ikke skylda for det.

Men på oppløpssiden har Frp i stedet konsolidert regjeringsprosjektet. Hagen sluttet å lefle med tanker om nye partier, og bestemte seg isteden for å gjøre come-back som varamann til Stortinget fra høsten. Sylvi Listhaug har evnet å begeistre deler av grunnfjellet, som neppe bryr seg all verden om at kostnaden har vært et dårligere forhold til samarbeidspartiene Venstre og KrF og misnøye i deler av Høyre. Budsjettavtalen før jul gikk noenlunde greit for Frp. De fikk skjermet bilistene, og som vanlig ble budsjettproblemene smurt med mer oljepenger, akkurat slik Frp vil. Derfor sitter de i regjering til september.

Noe er oppnådd

Det har ikke vært bortkastede år fra et Frp-perspektiv. To saker var viktigst før valget: Ledende Frp-ere var dumme nok til å love for mye når det gjaldt bompenger, og vil bli plaget av dette helt til valget. Bompengene har nemlig økt i perioden fordi flere slike veier er blitt ferdigstilt, men de har økt noe mindre enn de ville gjort uten Frp. Og dessuten har bevilgningen til vei, som var på kraftig vei opp under den forrige regjeringen, økt ytterligere. Bilist-Frp er trolig rimelig godt fornøyd.

Den andre toppsaken var innvandring. Frp har administrert den største innvandringsbølgen i norsk historie, men får nok ikke skylda for det. Hvorvidt norsk innvandringspolitikk hadde sett vesentlig annerledes ut med Frp utenfor regjering, eller med AP ved roret i 2015, er langt fra sikkert. Som blant annet Lars Akerhaug og Nils August Andresen har påpekt i Minervas spalter ligger den store forskjellen mellom Frp og Høyre og Arbeiderpartiet i dette spørsmålet i retorikken, ikke realitetene. Men velgerne er opptatt av retorikk, og Frp har sakseierskap til dette området.

Selv om det ikke er øverst på lista, er Frp-velgerne også opptatt av skatt. Lettelser er gitt, men de ble mindre enn de Bondevik II-regjeringen ga, så her har partiet oppnådd lite. Isteden har Frp måtte kjempe en defensiv kamp for å unngå for store avgiftsøkninger, og måtte være med på nye avgifter, som flyseteavgiften og den plastposeavgiften som til slutt ble begravet.

Alt i alt er ikke partiets resultater i regjering imponerende. Men kanskje det viktigste er at partiet overlevde fire år uten å dumme seg ut.

Valgets kvaler

Likevel er det et åpent spørsmål hvor partiet går videre. Dagens policyblanding, og tilhørende balanse mellom ulike fløyer i partiet, har vært muliggjort av høy oljepengebruk.

Allerede nå er tilgangen til ferske oljepenger mindre, og skulle partiet overleve i regjering etter høsten valg, vil det bli klarere og klarere at man ikke lenger kan unngå prioriteringer. I opposisjon kan sannhetens øyeblikk utsettes litt til. Men etter hvert vil partiet måtte velge. Skal det være Dansk Folkeparti, eller Liberal Alliance – eller går det faktisk an å være Nye Borgerlige?

En prøvestein for partiet vil bli synet på frihandel. Frp har alltid vært positive til frihandel – den biten av globaliseringen som ikke dreier seg om at mennesker flytter på seg. Det er en arv fra partiets liberalistiske epoke. De partiene som ligner på Frp i Europa spriker i dette spørsmålet. Nasjonal Front er klart proteksjonistiske, som Trump-fløyen i USA. Østerrikerne og nederlenderne lener også i proteksjonistisk retning, selv om det ofte er vanskelig å skille mellom EU-motstand og motstand mot frihandel. Det er nemlig ikke det samme: UKIP er mot EU, men i prinsippet positive til frihandel.

Men den positive holdningen til frihandel er ikke blitt skikkelig testet i Norge. De gode oljekonjunkturene har gitt vedvarende lav arbeidsledighet. Vi har hatt enorme overskudd på handelsbalansen. Vi har lite importkonkurrerende industri igjen å beskytte, og mye av vår eksportindustri er råvarer. Det fører sjeldnere til situasjoner der vi opplever større handelshindringer og tilhørende krav om at vi må svare med samme mynt, slik argumentet nå går i USA. Det må i så fall være vår fiskeeksport, men den går for tiden så det suser. Og proteksjonisme er mindre attraktivt for et lite land, som er langt mer avhengig av internasjonal handel enn særlig USA.

Vi ser allerede at den proteksjonistiske retorikken er på vei inn i Frp, særlig hos Christian Tybring-Gjedde, som på mange måter fronter den nasjonalkonservative fløyen. Og Carl I. Hagen sa i Minerva-intervjuet nevnt ovenfor at han er usikker på om han støtter Trumps forslag om 45 prosent toll på alle kinesiske varer.

Sjøfolk og bønder

Hvem partiet har som velgere, eller ønsker å ha som velgere, påvirker også partiet. Den gangen jeg var med i Frp, sto det langt sterkere i Oslo-området og byene enn i spredtbygde strøk. Slik er det ikke lenger. Oslo er av partiets absolutt dårligste valgkretser. Styrken i spredtbygde strøk er et trekk som de fleste høyrepopulistiske partier deler.

Liberalisme og lavere skatter appellerer sterkere til dem med ambisjoner om å tjene gode penger, enn til trygdede. Partiet skårer etter hvert bra blant eldre, etter at man fra 1990-tallet har hatt mer penger til pensjonistene som et sentralt krav. I 2013-valget gjorde Frp det best blant dem under 24 og over 60 år – de som hovedsakelig lever av overføringer fra familie eller stat.

Bønder stemmer sjelden Frp, og da er det like greit å utpeke dem til motstandere.

Mer til de eldre har også en symbolsk betydning: De er en del av en fortelling om dem som har ”bygd landet”, i motsetning til innvandrere som bare kommer for å utnytte våre velferdsordninger, slik Frp implisitt og eksplisitt forteller oss.

Noe av det samme kan være forklaringen på at Frp alltid har vært en sterk pådriver for at norske sjøfolk skal være gratispassasjerer på den norske velferdsstaten gjennom den særskilt gunstige nettolønnsordningen. Gratis goder til sjøfolk appellerer til ansatte i næringen, men er også en del av fortellingen om Frp som partiet ”for folk flest”. Sjøfolkene får ofte et skjær av nostalgi. Akkurat som Trump gjennom sin garanti om å beskytte (de få) kullarbeiderne som er igjen, nærer drømmen om et land som en gang var, beskytter Frp sjøfolkene som et symbol på det gamle Norge.

Det ville kanskje være naturlig at Frp også omfavnet bøndene, slik blant annet franske og østerrikske nasjonalkonservative har gjort. Men partiets liberalistiske politikk her må ses i lys av at Senterpartiet allerede har et dominerende grep om denne krympende velgergruppen. Bønder stemmer sjelden Frp, og da er det like greit å utpeke dem til motstandere, for derved å appellere til betydelige grupper, også på landet, som ikke elsker bøndene.

Den økonomiske liberalismen i Frp finnes fortsatt, men den er skjør. Dersom de gode tidene snur til nedgang på mer varig basis, kan ikke økte pensjoner i lengden kombineres med lavere skatter. Liberale ideer kan da lett erstattes av interessekamp for Frps kjernegrupper og representanter for ”det norske”.

Valget avgjør

Men hvor langt de ulike tendensene får lov til å utspille seg i Frp, avhenger i stor grad av valgresultatet. Om Frp fortsetter i regjering, vil partiet fortsatt være bundet til masten, og få mer tid til å oppdra et bredere sjikt av tillitsvalgte i kompromissenes kunst. Men hvis velgerne gjør Jonas Gahr Støre til statsminister, er Frp løst fra ansvaret. Kursen videre er da avhengig av hvor dårlig valget blir for Frp. Kommer de i nærheten av resultatet fra 2013, er det sannsynlig at det tolkes som om prisen for makten har vært verdt å betale, selv om partiet trolig ville vært enda større utenfor. Da kan det være stemning for å komme tilbake i en ny samarbeidsregjering i 2021.

Havner Frp derimot i nærheten av kommunevalgsresultatet fra 2015, altså ikke stort mer enn 10 prosent, er det sannsynlig at Siv Jensen går av. Da kan Sylvi Listhaug ta over, og partiet kan kjøre en hardere nasjonalkonservativ linje. Så får det heller være med mulighetene til regjeringsmakt i overskuelig fremtid.

I så fall kan vi forvente at restene av liberalisme i partiet blir enda vanskeligere å finne, og den trumpismen som særlig Carl I. Hagen nå har sluttet seg til, blir dominerende. Et slikt nasjonalkonservativt parti blir det veldig vanskelig for Høyre å samarbeide med, og Høyre kan bli tvunget til å se i en helt annen retning, nemlig mot Arbeiderpartiet, med alle de utfordringer det fører med seg.

Skal vi tro meningsmålingene blir valgresultatet et sted i mellom disse to ytterpunktene. Da kan det bli en interessant intern maktkamp i Frp fremover, som vil ha betydning for hele det norske politiske landskapet.

Artikkelen er hentet fra Minerva nr. 1/2017 – Arven etter Erna. 

Fra forsiden