Spaltist

Det är synd om människorna

Skal vi kunne takle møtet med tilvandret kulturelt og religiøst betinget kvinnefiendtlighet, er vi nødt til samtidig å rydde i eget hus, skriver Nina Hjerpset-Østlie.

Bilde: Pixabay

Det er synd på menneskene, men det er fortsatt forskjell på offer og overgriper i voldtektssaker. Og nei: Det handler ikke bare om innvandrere.

Voldtektsdebatten dukker opp med jevne mellomrom og ender som regel i rene bikkjeslagsmål i sosiale medier. Litt forenklet er det spesielt to fronter som står mot hverandre: På den ene side er det de som mener at det bør fokuseres på innvandrere fra patriarkalske samfunns reelle overrepresentasjon, som er dokumentert i både Norge, Sverige og Danmark. De mener gjerne dette skyldes en kvinnefiendtlig religiøs eller kulturell ballast. På den andre siden er det de som kontrer med at «etnisk innfødte» uansett står for majoriteten av seksualforbrytelser, og at vestlige samfunn sannelig har sin egen voldtektskultur. Personlig hører jeg nok til dem som mener at det er viktig og riktig å sette fokus på det første, og mener at det ikke eksisterer noen form for voldtektskultur i Vesten i dag.

Særlig skandinaviske land roser seg av å være verdensledende på likestilling og seksuell frigjøring, og det er vi sannsynligvis også. Det er likevel grunn til å se litt nærmere på våre egne holdninger og på hvordan rettsvesenet og omgivelsene møter ofre for seksuelle overgrep/voldtekt. Og kanskje litt på hvordan en utpreget terapeutisk tilnærming til kriminalitet kan ha forkludret vår evne til å skille mellom ofre og overgripere, rett og galt. Kombinert er disse tingene en tilleggsbelastning for ofre for seksuelle overgrep og gjør oss også dårlig rustet til å håndtere et tilvandret kollektivistisk, erkereaksjonært kvinnesyn.

Sverige rystes for tiden av en sak i Lund, hvor to kamerater – en på 16 og en under 15 år – sammen voldtok en 14 år gammel jente på et toalett på en fritidsgård i tilknytning til skolen alle tre gikk på. Voldtekten skjedde etter at de to kameratene i en lang periode hadde mobbet 14-åringen, en mobbing som i noen tilfeller endte i fysisk mishandling. Den yngste gutten spredte også rykter på skolen om at 14-åringen var en hore, og gjorde oppmerksom på at han kom til å fortsette med det til hun gikk med på å ha sex med ham. Den eldste gutten, som benevnes som Ajuub, ble dømt til 100 timers samfunnstjeneste og 24 timers samtale med en sosialarbeider; den yngste ble overlatt til sosialtjenesten fordi han er under strafferettslig alder. Om Ajuub skriver retten at han synes å ha «nedsatt evne til å forstå hva som er rett og galt».

Alle er offer

Han er åpenbart ikke den eneste med nedsatt evne på dette feltet. I samråd med skoledirektøren i Lund kommune, Mats Jönsson, besluttet rektoren ved skolen å la de to dømte tenåringsguttene fortsette der som om ingenting hadde hendt. Det 14 år gamle offeret sliter naturligvis med ettervirkninger, har ikke orket å gå på skolen etter voldtekten, og har heller ikke fått nevneverdig oppfølging av skolens ledelse. Man lot altså to dømte voldtektsforbrytere fortsette på skolen på bekostning av deres offer og ikke minst: blant andre mindreårige, potensielle ofre. Man varslet da heller ikke elevenes foreldre, så det er å håpe at skoledirektøren og rektoren innerst inne forstod at beslutningen ikke tålte dagens lys.

Gutten som nå har blitt dømt, har jo fått en ganske følbar straff og er på den måten et offer.

Lys ble det likevel, for journalist for nettsiden Ledersidorna, Ann Heberlein, fikk nyss om det fordi hennes mindreårige datter er venn av offeret og går på samme skole. Da Heberlein skrev om saken, ble det selvfølgelig ramaskrik. Rektor forsvarte imidlertid beslutningen, for etter hans mening var det tross alt tre ofre i denne saken:

«Alle tre er barn. Gutten som nå har blitt dømt, har jo fått en ganske følbar straff og er på den måten et offer», sa han til Sydsvenskan.

Kort etter ble de to guttene tatt ut av skolen, og rektoren med den ikke helt patente dømmekraften måtte forlate sin stilling. Den medskyldige skoledirektøren sitter derimot trygt på sin plass.

Avisen Expressen fikk etterhvert Ajuubs mor i tale og stemningen ble ikke bedre av det. Hun bagatelliserer sin vanartede sønns ugjerning og sidestiller ham glatt med offeret: «Det er tragisk om jenta har det så ille. Min sønn har det også ille. Han har blitt stemplet og det påvirker fremtiden hans. Han har forsøkt å legge dette bak seg, men nå åpnes sårene», sier moren. Da journalisten påpeker at han faktisk er dømt for voldtekt av en mindreårig, fremgår det tydelig at mor mener at offeret var med på det. Derimot medgir hun at det sønnen har gjort er en liten feil, men bare fordi islam ikke tillater seksuelt samkvem utenfor ekteskap.

Kommentarfeltene eksploderte og mange påpekte det høyst ubehagelige synet på seksualforbrytelser og jenter/kvinner moren avslørte. «Bare se, typisk muslimer, ikke rart sønnene deres begår voldtekter når de blir oppdratt av sånne mødre», var – løselig gjengitt – en gjenganger. Og noe rett er det nok i det: selv når statistikkene over seksualforbrytelser og voldtekt korrigeres for sosioøkonomiske faktorer, gjenstår det fremdeles en overrepresentasjon som sannsynligvis kan tilskrives et religiøst eller kulturelt betinget kvinnesyn. Det mener da også en rekke forskere og debattanter med samme kulturelle/religiøse bakgrunn.

Saken minnet meg imidlertid om et tilfelle jeg skrev om i 2010 og som gjorde kraftig inntrykk. Det utspilte seg i Bjästa, og den unge voldtektsforbryteren, benevnt som «Oskar», er etnisk svensk.

Ikke et innvandrer-fenomen

SVTs programpost Uppdrag Granskning skulle følge opp et tips om at en 15 år gammel gutt var blitt uskyldig dømt for voldtekt i to rettsinstanser, men saken tok raskt en uventet vending. Ifølge dommen – og egen tilståelse – voldtok den populære og godt utseende Oskar 14 år gamle Linnea på toalettet på skolen de begge gikk på. Skoleledelsen begjærte riktignok gutten overflyttet til en annen skole, men valgte ellers å innta en «nøytral rolle» i saken. Men hele lokalsamfunnet, med sogneprest Lennart Kempe i spissen, stilte seg bak voldtektsforbryteren. Hans mor og bror startet en hetskampanje på nett, hvor det forekom både seksuell trakassering av og drapstrusler mot offeret i kommentarfeltet. Skolen gjorde lite for å gripe inn da kampanjen bredte seg i omfang og inn i Linneas skolehverdag. De unge spredte rykter, og bygdas voksne hengte seg på. 14-åringen ble i praksis drevet ut av hjembygda som følge av at hun anmeldte Oskar.

Det skulle bli enda bedre: At Oskar var blitt dømt, overflyttet til en annen skole og ilagt rettslig forbud mot å nærme seg offeret, hindret nemlig ikke sogneprest Lennart Kempe i å gi ham tillatelse til å delta i kirkens markering av årsavslutningen for skolen hun fortsatt gikk på. Under denne seremonien delte Oskar ut blomster og klemmer til sine tidligere medelever, til jubel og stor applaus fra alle som var i kirken. – Det var en sterk demonstrasjon for menneskeverdet, sa presten til Uppdrag Gransknings reportere, som fullstendig mistet haken. Der de trodde at presten skulle ta stilling for offeret, fortsatte han med å fortelle hvor synd han syntes på den kjekke gutten, og hvor forferdelig vondt det gjorde ham å se at han ikke sto der og fikk avgangsbevis sammen med de andre.

Når reporterne påpekte at den voldtatte 14-åringen uteble fra sin egen skoleavslutning på grunn av den omfattende hetsen hun ble utsatt for, svarte presten at han ikke hadde tenkt stort over akkurat det, og understreket i stedet hvilken fin gest han syntes den dømte voldtektsforbryterens utdeling av klemmer og blomster var. Ikke overraskende ble opptredenen i kirken og publikums reaksjon umiddelbart brukt av moren og broren som bevis på Oskars uskyld i internettkampanjen de drev mot de to ofrene.

For plutselig var det to. Få timer etter skoleavslutningen i kirken voldtok nemlig Oskar 17 år gamle Jennifer. Denne voldtekten nektet han for, men DNA-bevis og vitners uttalelser overbeviste retten og førte til domfellelse. «Vet du at han voldtok ytterligere en ung jente rett etter skoleavslutningen?» spurte SVT Kempe, og fikk til svar at han ikke var klar over det, men hadde hørt rykter.

Og hva tenkte så herr sognepresten om det? «Jeg tenker stakkars gutt», svarte Kempe spontant. Før han tok seg inn og la til: «Og jenta også, naturligvis.»

Etter at programmet ble sendt, ble både Barneombudsmannen, Justisombudsmannen, Det svenske skoleverket og kirkens disiplinærutvalg koblet inn i saken. Etter en granskning fikk sogneprest Kempe en skriftlig reprimande og har senere forlatt sognet, utrolig nok med alminnelig hyllest. Rektor på Bjästaskolan, Inger Karlsson, måtte svare for skolens selvvalgte «nøytrale» holdning. Nøytrale i anførselstegn, for når man velger en nøytral holdning i slike saker, tar man i praksis stilling for overgriperen. På spørsmål om hva slags signaler man ga skolens elever ved å ikke stille opp for offeret, medga rektor at de hadde «gjort en feil»: «Ja, det sender jo ingen bra signaler», sa hun.

Nei, det skal være sikkert og visst.

Hvis du har vondt for å tro at det du nettopp har lest er sant, er du neppe alene om det. Men dette forekommer altså i våre likestilte samfunn.

Det er ingen grunn til å tro at befolkningen i Bjästa aksepterer voldtekt i seg selv. De valgte bare å tro på voldtektsforbryteren fremfor offeret hans. Han var jo slik en kjekk gutt. Men fordi de valgte som de gjorde, måtte de samtidig diskreditere og forminske ofrene, for ellers ville det jo ikke latt seg forsvare å stille seg bak Oskar. Offertenkingen vi som samfunn har lagt oss til, vi er jo alle ofre for et eller annet, bidro åpenbart til å forkludre dømmekraften til de offentlige instansene som var involvert i begge sakene; man greide ikke engang å se eller gjøre forskjell på de facto overgriper og ditto offer.

De valgte bare å tro på voldtektsforbryteren fremfor offeret hans. Han var jo slik en kjekk gutt.

Vi ser den samme mekanismen i de fleste overgrepssaker som havner i retten. I våre likestilte, seksuelt frigjorte samfunn får forsvarsadvokater nær sagt frie tøyler til å stille spørsmål om offerets antrekk, alkoholinntak, seksualvaner og antall partnere. Joda: Det finnes tvilstilfeller på det feltet som på folkemunne kalles nachspiel-voldtekter. Hvis ingen sier nei, og alle er fulle, er det ikke automatikk i at mannen har forgrepet seg – det må i så fall omstendighetene etablere. Om du som feminist eller bare kvinne synes at dette er en forferdelig ting å si – en slags blame-the-victim-greie – så foreslår jeg at du tenker nøye gjennom hvilke råd du selv gir, eller ville gitt, til datteren din når hun skal på fest eller på byen og du vet at alkohol er en del av bildet, før du hisser deg opp. Til gjengjeld får vi foreldre lære sønnene våre at et nei er et nei, om man så er midt i akten. Et annet godt råd til poden er å uansett la være å ta med seg og/eller gå til sengs med jenter som har 3,5 i promille etter en festlig bytur sammen – det kan faktisk spare ham for et ødelagt liv om et tvilstilfelle skulle oppstå dagen derpå.

Overgrep i rettssalen

Men det er ikke disse tvilstilfellene som dominerer i rettsvesenet. Og de berettiger uansett ikke alle spørsmålene om antrekk og øvrige seksualpartnere. Man kan jo godt like sex med forskjellige partnere, selv om man ikke hadde lyst på det med tiltalte. Og en utringning eller et kort skjørt er ganske enkelt ikke en oppfordring til kreti og pleti om å forsyne seg.

Overfall på åpen gate eller overgrep på mindreårige stiller derimot i en egen klasse. Her er det sjelden noen tvil om at det er begått en seksualforbrytelse. Likefullt får ofrene de samme spørsmålene. Det er da heller ikke sjelden man leser om ofre som har opplevd rettssaken som et nytt overgrep.

Det skjønner jeg godt, for jeg har selv vært gjennom det en gang. Og jeg var blant de heldige: ikke kom jeg fysisk til skade, det var «bare» det vi kaller tafsing, og det var ikke mye av et tvilstilfelle: den unge tafseren hadde fysisk antastet en rekke unge kvinner og i rettssaken vitnet 26 av dem. Hans modus operandi var denne: han sirklet rundt på Jernbanetorget til alle døgnets tider og så seg ut småvokste unge kvinner, som han deretter fulgte etter til fots eller på buss og trikk. Han fulgte etter henne hjem, og i det hun skulle låse seg inn i egen bolig, gikk han til angrep og befølte henne på bryster og i skritt.

Han var kjent av politiet fra før, og overfallene ble i følge dem grovere og grovere. De var sikre på at det en dag ville ende med voldtekt. Hvorvidt det gjorde det, vet jeg ikke. Selv kom jeg ut for ham på vei hjem fra daværende jobb i oljebransjen en solrik ettermiddag. Jeg så ham naturligvis ikke først, men han hadde et svært markant utseende – et syndrom av noe slag – så jeg la merke til ham på bussen hjem. Det jeg ikke la merke til, var at han fulgte etter meg da jeg gikk av. I det jeg skulle låse meg inn i oppgangen, var han over meg. Det skjedde så fort at jeg ble mer sint enn redd, dro til ham med nøkleknippet mitt og kom meg helskinnet unna. Etterpå ringte jeg politiet, som mente det ikke var noen vits i å anmelde. Senere på kvelden kom redselen snikende; sånt man bare leste om i avisen hadde plutselig meldt seg i min tilværelse. Det ble et par dagers fravær fra jobben fordi jeg ikke turde å gå ut alene. Så ga noen meg en avis, hvor det sto om en «rumpetafser» som forfulgte unge kvinner i Oslo.

26 løsaktige kvinner?

Beskrivelsen var så lik at det måtte dreie seg om samme fyr, så jeg ringte politiet igjen. Det ble et halvt års tid med redsel, for jeg våget ikke å bevege meg på Jernbanetorget alene og siden det var det trafikale knutepunktet for kollektivtrafikken jeg var avhengig av for å komme meg til og fra jobb, ble det mye plunder, for jeg måtte følges som et annet barn. Under rettssaken kom det frem at flere av ofrene hadde fått betydelige psykiske problemer som følge av hans virksomhet. Noen av dem hadde han forfulgt i lengre tid, og han hadde stått utenfor boligene deres både tidlig og sent. Jeg slapp med andre ord veldig billig.

Men rettssaken gikk over samme lest. 26 ofre fortalte mer eller mindre identiske historier om samme gjerningsmann – og det var ikke den første rettssaken som hadde vært i forbindelse med ham heller. Ingen av overfallene skjedde nattestid eller i forbindelse med uteliv; han foretrakk åpenbart ukedagenes ettermiddagsrush, for da var det flere kvinner å velge mellom. Det visste forsvarer, aktor og dommer, for de hadde alle relevante dokumenter. Likevel fikk forsvareren uhindret gå på: Hva hadde du på deg? Du må da vel ha sett ham siden han fulgte deg, smilte du kanskje til ham? Tenkte du over at han kanskje bare ville ha kontakt fordi han syntes at du var pen? Har du et aktivt sexliv? Hvor mange seksualpartnere har du hatt?

For min del kom jeg pent kledd fra jobb på lyse ettermiddagen, ble overfalt på åpen gate og hadde samboer, men jeg har ingen problemer med å sette meg inn i hvordan disse spørsmålene må føles hvis man uheldigvis skulle ha tatt seg friheten til å vandre hjem etter fem glass vin på byen, iført utringet genser eller kort skjørt og attpåtil vært på tre dater de siste fem uker. Faktisk føltes det som om det var nettopp det jeg hadde gjort. Den dag i dag blir jeg provosert og sint når jeg tenker på det, for det forteller noe om et antikvert, krenkende kvinnesyn som ikke hører hjemme i et moderne samfunn. Det er ikke så lett å gjøre noe med folks personlige holdninger, men er det ett sted det absolutt ikke bør komme til uttrykk, så er det i rettsystemet.

Og straffen: den hadde han sonet i varetekt, så det første jeg – og muligens noen av de andre – traff på Jernbanetorget dagen etter rettssaken… ja, du kan jo gjette. Det ble drosje hjem noen uker etter det.

Som sagt: jeg var blant de ytterst heldige, i forhold til hva andre har opplevd er det ikke engang en bagatell. Så skal du altså sitte der, kanskje med store psykiske traumer og et ødelagt liv og bli tilsvinet uten grunn av en forsvarsadvokat i åpen rett. Hvilken tilleggsbelastning dette må utgjøre, er det vanskelig å forestille seg.

For slike integritetskrenkelser setter utvilsomt sine spor. I høst skulle jeg møte en venn på Oslo S, men var for tidlig ute og satt kursen mot utgangen for å ta en sigarett. Og løp rett på min gamle kjenning. Redselen jog gjennom magen, kaldsvetten sto, og raskt smatt jeg inntil en søyle som ga meg både oversikt og ryggdekning. Han forsvant ut av syne, men 24-25 år etter måtte jeg altså ringe min venn og be vedkommende komme for å følge meg de rundt 150 meterne jeg ikke lenger våget å gå alene. Jeg skalv sånn i stemmen at vedkommende nesten ikke skjønte hva jeg sa. I ukene etter følte jeg meg skamfull over ha blitt så redd for en spirrevipp jeg ganske sikkert kunne banket opp hvis jeg hadde prøvd.

Men sånn er det, og så kan vi bare tenke oss hvordan reelle overgreps- eller voldtektsofre har det, samtidig som de altså blir utsatt for krenkende behandling av et system som egentlig skal beskytte dem.

Skal vi kunne takle møtet med tilvandret kulturelt og religiøst betinget kvinnefiendtlighet, er vi nødt til samtidig å rydde i eget hus.

Som i de to svenske tilfellene var også vår mann et offer for noe; han befant seg mentalt i puberteten. Det er like trist som det kan være farlig for andre når det kombineres med en ung manns kropp og drifter. Men det var utvilsomt synd på ham. Det gir likevel ikke ham, eller andre overgripere det er synd på, noen rett til å gjøre andre til ofre og offentlige instanser både skal og må trekke opp en klar grenseoppgang på dette feltet. Det er ikke ofrene som skal måtte flytte på seg eller få bevegelsesfriheten sin begrenset; det er overgriper – uansett hvor synd noen ellers måtte synes på vedkommende. Sistnevntes problemer får myndighetene eventuelt behandle på et dertil egnet sted, ikke på bekostning eller i nærheten av deres ofre.

Vi må rydde i eget hus

Når vi i tillegg vet at overgriperes kvinnesyn ofte innebærer at det er fritt frem å forsyne seg hvis hun er sparsomt kledd eller ute på vift alene – et syn som blir stadig mer aktuelt med tanke på misogyne kulturtrekk fra Afrika, Asia og Midtøsten – bør vi ikke under noen omstendigheter legitimere det i våre rettssaler eller andre samfunnsinstitusjoner.

For antallet seksualforbrytelser øker i både Norge, Sverige og Danmark, og skal vi kunne takle møtet med tilvandret kulturelt og religiøst betinget kvinnefiendtlighet, er vi nødt til samtidig å rydde i eget hus. Det er bare å gå igang med å begrense den omseggripende offergjøringen av alt og alle og fokusere mer på reelle ofres velferd og mindre på de kriminelles. Joda, det är synd om människorna, som August Strindberg skriver i Ett drömspel. Men det betyr ikke at det er like synd på alle, slik prester og rektorer i Sverige later til å tro.

En god begynnelse kan være å gjeninnføre den litt kjipe, borgerlige ideen om personlig ansvar, og deretter plassere det der det hører hjemme: hos overgriper, ingen andre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden