Politikk

Det barmhjertige narkotikaforbud

Dagens lovgivning beskytter i hovedsak dem som ikke trenger det, mens de sårbare får det verre.

Dagens lovgivning beskytter i hovedsak dem som ikke trenger det, mens de sårbare får det verre.

Mina Gerhardsen hevdet i NRKs Debatten 15. januar, at straff for narkotikabruk er nødvendig for å kunne “gripe inn” overfor sårbare individer. I en tid med stadig større faglig enighet om at forbudets positive virkning er minimal, og at skillelinjen mellom lovlige og ulovlige rusmidler ikke reflekterer skadeevne, er denne påstanden en siste bastion for dem som av ulike motiver motsetter seg nytenkning. Den er populistisk, og frir til folk som ikke har satt seg inn i tema.

Hjelp forutsetter ikke straff             
For det første gjør forbudet det neppe lettere å fange opp brukere. At politiet gis sanksjonsmidler, betyr lite når de kun møter et fåtall. Samtidig er det grunn til å tro at straffetrusselen hever terskelen for å søke hjelp, da forbudet tvinger rusen i skjul. Etter at Portugal i 2001 avkriminaliserte all narkotikabruk, fulgte en nær dobling av antall heroinavhengige som mottok behandling, samtidig som antall aktive brukere ble halvert. Portugal har i dag et vesentlig mindre narkotikaproblem, og portugisere bruker ikke mer narkotika enn andre europeere. Mens Norge har ca. 250 narkotikadødsfall i året, er samme tall i Portugal under 25.

De måteholdne mange og de sårbare få
Det er videre mye som tyder på at forbudet er dårlig egnet til å hjelpe dem som er mest utsatt for å utvikle rusproblemer. Her er det nødvendig å innlede med noen fakta: Flertallet av narkotikabrukere blir aldri problematisk avhengige. Professor ved Columbia University, Carl Hart, har i en årrekke forsket på avhengighetsrisiko ved bruk av ulike rusmidler: Hart hevder det kun er 10-25 % av dem som bruker heroin, kokain eller amfetamin, som utvikler et rusproblem. Tilsvarende tall for alkohol, anslås av American Psychiatric Association til 10-15 %. For cannabis er tallet lavere, ca. 10 %, mens MDMA og LSD i liten grad er vanedannende. Slike erkjennelser har lenge vært tabubelagt; da WHO i sin kokainrapport i 1995, fant at et overveldende flertall brukte sporadisk og led liten skade, ble rapporten stanset av amerikanske myndigheter.

Liberalister har tatt denne måteholdstrenden til inntekt for avkriminalisering. Sosialdemokrater vil nok her heller vektlegge solidaritet med mindretallet, og at disse ikke skal ofres for flertallets frihet til rus. (Hvordan dette stiller seg i alkoholpolitikken, er uvisst.) Å slutte herfra til at narkotikabruk fortsatt bør kriminaliseres, slik Gerhardsen gjør, forutsetter imidlertid at forbudet faktisk virker overfor de sårbareBeskytter det ikke, er det liten vits i å kriminalisere. Gjør det i tillegg vondt verre, har man igjen ofret mindretallet.

Hva er avhengighet?
Rus kan ses som en reguleringsmekanisme for å maksimere velbehag og minimere ubehag. Inkluderer vi her andre aktiviteter som stimulerer de samme kjemiske prosesser i hjernen, finnes intet «avholdsfolk», og mekanismen blir allmennmenneskelig. De som sliter mer, vil dog trolig ha et sterkere reguleringsbehov.

Bruce Alexander viste i 1980 at rotter som i isolat hadde vist kronisk morfinavhengighet, mistet interessen for morfin ved tilgang til sosiale og stimulerende omgivelser. Det var isolatlivets ubehag, og fraværet av andre stimuli, som hadde drevet dyrenes atferd; rusen var en mestringsstrategi. Carl Hart har siden vist at crack-avhengige, gitt valget mellom stoff av høy kvalitet og en mindreverdig pengesum, velger pengene. Gitt alternativer, har de et valg. I sin bok High Price, skriver Hart at den såkalte crack-epidemien i USA, som fikk skylden for sosioøkonomisk nød i fattige afroamerikanske nabolag på 80- og 90-tallet, ikke tok av før arbeidsledigheten steg i samme samfunnssjikt. Hart skriver: «Drugs are not the problem.»

Vi vet at rusavhengige ofte har hatt særs vanskelige liv, og sett rus som eneste tilgjengelige trøst. De har gjerne en grunn til å ruse seg. Å kriminalisere folk i denne risikogruppen, er symptombehandling. En behandling som ikke bare er ineffektiv, da forbudet i liten grad stagger bruk eller tilgjengelighet, men som antakelig forverrer de underliggende problemer, da den som ruser seg for å takle tilværelsens ubehag, neppe blir mindre tilbøyelig til å ruse seg av ytterligere ubehag – eller færre muligheter – i form av straffereaksjon.

Det perverse paradoks
I den grad forbudet beskytter, vil det trolig være dem som aldri hadde blitt problematiske brukere. Ikke bare fordi flertallet er måteholdne, men fordi lovlydighet i seg selv forutsetter en evne til måtehold – til å veie den positive interesse av rus mot dens negative konsekvenser, og finne sistnevnte tyngst. For den som ruser seg for å døyve en uutholdelig tilstand, er skålene annerledes vektet. Lovens allmennpreventive virkning er dessuten sterkest hos dem som har mye å tape på straffeforfølgelse – de ressurssterke med mange muligheter, og liten grunn til å ruse seg – mens de som har størst grunn til å ruse seg, ofte har lite å tape.

I tillegg er brorparten av de farer og den elendighet vi ønsker å redde folk fra, forbudsskapt. Når vi forviser narkotika til en kriminell underverden, og marginaliserer brukere via sosial utstøtelse, oppstår veien til det såkalte «kjøret», til farligere stoffer, overdoser, voldelige oppgjør, langing og vinningskriminalitet – fenomen som i stor grad er unngåelige. Likevel holder vi liv i disse, og bruker dem til å rettferdiggjøre forbudet, samtidig som rusavhengiges undergang blir en selvoppfyllende profeti. Summen av alle disse perversiteter, er at forbudet kun er til hjelp for dem som trenger det minst, mens de sårbare får det desto verre.

Nok er nok
Vår narkotikapolitikk er stadig blant de strengeste i Europa, og våre rusavhengiges situasjon blant de verste. Hvis vi virkelig ønsker å hjelpe de sårbare, så vel som vanlige brukere, er tiden overmoden for å sende våre ideologiske kjepphester til limfabrikken – slik Portugal gjorde for 14 år siden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden