Forsiden

Det blir stillere og stillere i Sverige

De borgerlige må ta noe av skylden for det klamme debattklimaet som har utviklet seg i Sveriges største aviser. Det er på tide at høyresiden kaster seg inn i kulturdebatten.

De borgerlige må ta noe av skylden for det klamme debattklimaet som har utviklet seg i Sveriges største aviser. Det er på tide at høyresiden kaster seg inn i kulturdebatten.

14. oktober 2013 skrev forfatteren og DN-medarbeideren Henrik Arnstad i Dagens Nyheter en artikkel der han fremstiller Norge som et snikrasistisk land. Hele det politiske etablissementet var mistenkt, og den norske nasjonale selvforståelsen var å betrakte som en form for fascisme. Noen dager senere tikket det inn et svar til Dagens Nyheters kulturredaksjon skrevet av Øyvind Strømmen fra Miljøpartiet De Grønne, Ketil Raknes i SV og Kristin Clemet i tankesmien Civita, som alle tre bestred Arnstads bilde av det norske politiske klimaet.

Dagens Nyheters kulturredaksjon ville ikke ta inn tilsvaret. Først hevdet de at artikkelen hadde for mange undertegnede, noe som var merkelig etter som slike artikler forekommer hyppig i DNs kulturspalter. Deretter hevdet redaksjonen at artikkelen var for lang, men at de kunne ta den inn dersom lengden ble halvert.

Konsensuskulturen blir ensrettet
Fem uker senere var artikkelen fortsatt ikke publisert. Derimot hadde redaksjonen trykket flere andre artikler som alle fulgte Arnstads linje, blant annet en nesten 12 000 tegn lang artikkel av den innflytelsesrike journalisten Maciej Zaremba.

Til slutt valgte Kristin Clemet å publisere innlegget på sin egen blogg, hvorpå DN raskt meddelte at de nå ikke kunne ta det inn siden det var publisert en annen plass. (Verdt å nevne i sammenhengen er at Arnstad publiserte sin tekst om Norge på sin egen blogg samme som den stod på trykk i DN.)

Episoden provoserte mange i Norge, som også satte det i forbindelse med den artikkelen Aftonbladets debattredaktør Ehsan Fadakar skrev 13. november med ingressen «Norge er et egoistisk land som behandler de fattige som dyr». Mange nordmenn ble opprørt over det usaklige bildet av Norge som ble spredt gjennom Sveriges to største aviser. Det er fullt forståelig. De nevnte artiklene sier imidlertid betydelig mer om det svenske debattklimaet enn om det rådende bildet av Norge. Arnstad og Fadakars syn på Norge er ikke representativt for svenske meninger. Derimot er deres måte å forholde seg til debatten på dessverre svært representativ for hvordan den svenske offentligheten fungerer.

De seneste årene har vi sett en ensretting av den offentlige samtalen som mangler sidestykke i moderne tid.

Sverige har lenge vært preget av en utbredd konsensuskultur. De seneste årene har vi imidlertid sett en ensretting av den offentlige samtalen som mangler sidestykke i moderne tid. Delvis henger det sammen med at det radikale venstre har befestet sine posisjoner, men fremfor alt skyldes det at borgerligheten har kapitulert på flere sentrale områder i samfunnsdebatten. Aller tydeligst er det i kulturlivet og kulturdebatten, og det var konsekvensen av dette Strømmen, Raknes og Clemet ble klar over da de forsøkte å få inn tilsvaret sitt i DNs kulturseksjon.

Jeg har selv kjent på konsekvensene av den beinharde ensrettingen i musikklivet siden jeg begynte å arbeide som lederskribent i en borgerlig avis. Arrangører og booking-agentene sluttet å ta kontakt. Dørene til musikklivet stengte seg, en etter en. I store deler av det svenske kulturlivet er det mer stigmatiserende å representere borgerlige meninger enn å forsvare et åpent stalinistisk parti, slik Sven Wollter, en av landets høyest verdsatte skuespillere, eller Pia Sundhage, elsket trener for det svenske kvinnefotballaget, har gjort.

Kjøpte kulturradikal lojalitet
Det svenske kulturvenstres dominans begynte på 70-tallet. Sosialdemokratene var under Olof Palmes ledelse opptatt av å holde kommunistene under kontroll, hvilket den såkalte IB-affæren vitner om. Samtidig forsøkte de å kjøpe kulturradikalernes lojalitet ved å tilby dem jobbmuligheter og plattformer i den nye og voksende offentlig finansierte kultur- og mediesektoren. Noen har beskrevet etableringen av den andre statlige tv-kanalen i 1969 som at «det var som et første mai-tog på Gärdet som gikk seg bort og havnet i tv-huset».

De nye plattformene i kultur- og mediesektoren passet som hånd i hanske for det nye venstre, som erstattet kravet om blodig revolusjon med «den lange marsj gjennom institusjonene».

De nye plattformene i kultur- og mediesektoren passet som hånd i hanske for det nye venstre, som erstattet kravet om blodig revolusjon med «den lange marsj gjennom institusjonene», som Antonio Gramsci døpte det, og som igjen ble satt på dagsorden av den vesttyske, kommunistiske studentlederen Rudi Dutschke. Strategien gikk ut på at man gjennom innstendig arbeid skulle skaffe seg maktposisjoner i kulturlivet og den akademiske verden for slik å kunne utøve hegemonisk makt over fellesskapets tenkning. På den måte skulle det nye venstre få igjennom sin politiske agenda. 40 år senere kan man konstatere at de lyktes, i det minste delvis.

Noen borgerlig motoffensiv på det kulturelle, journalistiske eller akademiske området kom aldri. Da næringslivets organisasjoner grunnla sine meningsdanningsinstanser (SAF og siden Timbro) i 1971 som et svar på venstrebølgen, skrev den svenske arbeidsgiverforeningens informasjonssjef Sture Eskilsson, som siden kom til å grunnlegge Timbro, i et memorandum til foreningens ledelse blant annet:

Videre hadde det vært bra om vi kunne knytte slike kontakter med den store og noe diffuse skare som går under betegnelsen kulturarbeidere og som betyr ganske mye for opinionsdannelsen. Noen ferdig idé om hvordan dette skal skje, har jeg imidlertid ikke.

Protesterte mot protestgalla
Det er synd at Eskilsson ikke hadde noen idé om hvordan en borgerlig opinionsdannelse på kulturfeltet skulle gå til, for akkurat kulturdebatten skulle i løpet av de påfølgende tiår komme til å være det området hvor næringslivets opinionsbyggere var aller minst fremgangsrike. Opinionsbyggerne kom til å fokusere på økonomiske spørsmål. Det henger sammen med at næringslivets grunnforutsetninger, eiendomsretten og markedsøkonomien, var under direkte press fra det politiske venstre på denne tiden. Olof Palmes sosialdemokrater hadde motvillig sluttet seg til LOs forslag om å innføre lønnstakerfond som skulle brukes til å sosialisere de svenske bedriftene. Gjennom en spesiell skatt skulle penger samles til spesielle fond kontrollert av fagbevegelsen. Midlene skulle brukes til å kjøpe opp aksjeandeler i foretak, og målet var at fagforeningene skulle bli majoritetseiere.

Lønnstakerfondene kom til å splitte det svenske kulturlivet, akkurat som det delte resten av samfunnet. Mange resonnerte som artisten Monica Zetterlund, som i en enquête i avisen Kinda-Posten svarte: «gjennomfør det. Vi har hatt en god utvikling i Sverige både under Per-Albind og Erlanders regjeringer, så jeg stoler på Sosialdemokratene i dette tilfellet også». Andre var mer skeptiske, og 5. september 1982 ble det holdt en protestgalla mot lønnstakerfondene på Gröna lund i Stockholm, arrangert av ABBAs legendariske manager Stikkan Andersson. Som motreaksjon arrangerte venstrebevegelsen samme kvell gallaen «Rock mot SAF» på Ladungårdsgärdet noen kilometer unna.

Det er verdt å notere seg at venstrearrangementet var en motreaksjon til det arrangementet som Stikkan Andersson arrangerte. 70- og 80-tallets radikale venstrebevegelser betraktet seg som, og var også til en viss grad, en motbevegelse. Så sent som på 90-tallet søkte den radikale venstresiden seg til alternative musikkstiler som hardcore og indie og så på den kommersielle mainstream-musikken med stor skepsis. I dag ser situasjonen helt annerledes ut.

Nazibeskyldninger
Nå er det ikke bare den alternative undergrunnskulturen og de offentlig finansierte kulturinstitusjonene som domineres av den radikale venstresiden. Også den kommersielle mainstreamkulturen er inkludert. Sveriges Radios populærmusikkanal P3, tidligere relativt upolitisk, gjennomsyres nå av venstresidens meninger. Underholdningsguiden, et tidligere popkulturmagasin, er i dag et av de mest fremtredende organene for den unge venstresidens meningsdannelse. Dørene står vidåpne mellom den offentlige kringkastingens redaksjoner, avisenes kultursider og voldsbejaende, revolusjonære venstregrupper. Når journalisten Janne Josefsson (som uker tidligere hadde gransket den fremvoksende nynazistiske bevegelsen i Sverige) i programmet Uppdrag Granskning skildret den voldsomme venstregruppen Revolutionära Fronten, ble en av P3s programledere så opprørt at hun twitret at Josefsson burde stå frem som nazist.

Sveriges Radios populærmusikkanal P3, tidligere relativt upolitisk, gjennomsyres nå av venstresidens meninger.

Da programlederen ble kritisert for dette famøse påfunnet, rykket et flertall av landets tyngste kulturjournalister ut til hennes forsvar. Å granske den voldsomme venstresiden er ikke okei, ifølge svenske kulturjournalister. Å likestille liberalere med Anders Behring Breivik er derimot tilsynelatende helt akseptabelt.

Den som avviker
Identitetspolitikken stikker seg frem som det området hvor meningsundertrykkelsen kanskje er aller sterkest. Det vil si politikk som tar utgangspunkt i hvilket kjønn eller hvilken hudfarge du har. I Facebook-gruppen «Krenkede hvite menn» henger man ut personer som har dristet seg til å utfordre den radikale venstresidens virkelighetsoppfatning. En av de hardest rammede er kjønnsdebattant Pär Ström, som etter å ha gått spissrotgang i den svenske offentligheten i flere år på grunn av sine ikke-opportune meninger, erklærte at han la ned debatten. Meningsmotstanderne hans feiret stort på Twitter, tilsynelatende uberørt av den skremmende tendensen i en kultur hvor meningsmotstandere mobbes til stillhet.

I Facebook-gruppen «Krenkede hvite menn» henger man ut personer som har dristet seg til å utfordre den radikale venstresidens virkelighetsoppfatning.

At Ström la ned debatten, holdt imidlertid ikke. Personene bak Facebook-gruppen «Krenkede hvite menn» satte siden opp en lytekomedie med samme navn, hvis mål var å håne Ström, ved å gjøre narr av hans utseende og måte å snakke på. Stykket trakk fulle hus og ble et avskrekkende eksempel på hva som venter den som drister seg til å avvike fra de rådende synspunktene i den svenske offentligheten.

Rimer ikke med velgerne
Hvordan har det kunnet utvikle seg på denne måten? Den borgerlige meningsdannelsen har allerede siden 70-tallet vært ensidig fokusert på økonomiske spørsmål. Konsekvensen av ensidigheten har blitt at man delvis overlot store deler av den offentlige arenaen til sine meningsmotstandere, delvis at man har gitt disse definisjonsmakt i alle spørsmål utenom dem som handler om økonomi.

Den borgerlige meningsdannelsen har allerede siden 70-tallet vært ensidig fokusert på økonomiske spørsmål.

Europaparlamentsvalget viste at konsekvensen av stillheten risikerer å bli ødeleggende for den politiske borgerligheten. De to store partiene, som fokuserte på økonomiske spørsmål, gikk betenkelig mye tilbake, mens de partiene som hadde andre agendaer – Miljøpartiet, Sverigedemokratene og det nye radikale venstrealternativet Feministisk initiativ – gikk kraftig frem. Moderaterna mistet en stor andel velgere til Miljøpartiet, noe som viser hvor lite dette ensidige økonomiske fokuset i den moderate kampanjestrategien rimer med velgernes prioriteringer.

Takhøyden senkes
Det er imidlertid ikke bare den politiske borgerligheten som må bære hovedansvaret. Også den sivile borgerligheten har kastet inn håndkleet. I takt med at den offentlige kultursektoren fra 1974 vokste, krympet den private. Den tradisjonen av mesenater som hadde fantes siden 1700-tallet, rant ut i sanden. På kultursidene ble humanister og intellektuelle erstattet av journalister og synsere, og borgerlige avisredaktører overlot suksessivt kulturredaksjonene til det nye venstre. I dag er de fleste borgerlige dagsavisene utstyrt med en ekstra lederside i form av kultursiden, som oftere handler mer om politikk enn om kultur.

Også den sivile borgerligheten har kastet inn håndkleet.

Dette synes å ha blitt en selvforsterkende prosess. Borgerlige avislesere tenderer til å hoppe over de politiserte kultursidene, noe avisredaktørene tar til inntekt for at det bare finnes etterspørsel etter politisert kulturjournalistikk. Konsekvensen blir et kulturlandskap og en kulturdebatt der ingen utfordrer merkelighetene fra ytterste venstre.

Sosialdemokratene og Moderaterna betaler prisen i form av tapte stemmer. Men vi betaler alle gjennom en meningskorridor som ikke bare blir trangere, men hvor også takhøyden senkes. Stillheten brer om seg.

Fra forsiden