Forsiden

Det brune Polen

”(...) because when the mob accepts a myth - get ready for massacres or better yet for a new religion” – Emil Cioran.

”(…) because when the mob accepts a myth – get ready for massacres or better yet for a new religion”
Emil Cioran

Hakekors i Gdansk 
Den dagen brente seg fast i minnet mitt. Det var under en av de første studiemånedene at jeg gikk omkring i Gdansks historiske sentrum. Plutselig fikk jeg øye på en glattbarbert fyr som passerte meg, og i forbifarten merket jeg et hakekors på bomberjakken hans. Det var langt fra første gang at jeg ble gjort oppmerksom på nynazistbevegelsens eksistens i Polen, men aldri før hadde jeg blitt så i de grader brakt ut av fatning av det brune uhyret. De tunge svarte støvlene til snauskallen trampet i jorden ikke så langt unna noen av landets mest symboltunge steder: det historiske postkontoret i Gdansk der ansatte i 15 timer gjorde motstand mot SS Heimwehr Danzig og noen kilometer unna Westerplatte, selve symbolet på krigens utbrudd og begynnelsen på et fem års helvete.

Siden har jeg flere ganger vært vitne til hvordan den voldelige ideologien i sine forskjellige avskygninger har kommet til uttrykk i det offentlige rom, men av alle møtene med nynazismen var det nettopp hakekorset i sentrum av Gdansk som hjemsøkte meg i mange år, inntil det nylig er blitt overskygget av noe langt større og farligere, om enn ikke alltid like direkte. Den siste tiden kan man se at en konfrontasjonsvillig utgave av nasjonalisme med fascistiske undertoner er på frammarsj, og det i et land som i levende minne ble druknet i blod av to morderiske regimer, Sovjetunionen og Det tredje riket. 

Den dystre normen?
Det finnes knapt et eneste vestlig land som er fritt for grupperinger som mer eller mindre åpent flørter med fascistisk tankegods. Sånn sett kan Polen ikke sies å avvike fra den dystre normen. Når det er for eksempel Ungarn eller Hellas medienes søkelyset rettes mot, er det ikke bare fordi de lokale brune kreftene er høylytte, men også fordi de har gjort inntreden i storpolitikken.

Så hvorfor burde man bry seg noe særlig om aggressive bøller som roper ut rasistiske slagord på fotballkamper i Polen når NRK i flere uker på rad rapporterer om kebab-mordene som har stilt hele sikkerhetsapparatet til staten Tyskland i ugunstig lys? I virkeligheten har de siste årenes utvikling i Polen gått langt utover fotballvolden, og det ser ut til å ha gått mange hus forbi.

17. mais mørke karikatur
I den mangel på dramatikk som preger den norske konsensuskulturen, byr selv 17. mai på en anledning til å komme med urimelige beskyldninger om nasjonalisme. Og mens man kan dra på smilebåndet av dette, gav fjorårets feiring av nasjonaldagen i den polske hovedstaden derimot gyldig grunn til bekymring. Det var klart for alle at 11. november ville føre med seg uroligheter da en hel drøss radikale grupperinger forent under fanen Ruch Narodowy (Nasjonalbevegelsen, videre RN) ikke la skjul på at de ønsket å markere sin tilstedeværelse. Det handlet om mer enn bare å gå i tog, mens man roper ut sinte slagord. Budskapet lød egentlig “Vi har vokst oss sterkere. Den polske nasjonalismen er tilbake, vekket fra sin dvale, og vi som målbærer den, nøyer oss ikke med den stillingen i utkanten av samfunnslivet og politikken vi hittil har hatt”. Deres bidrag til 11. november-feiringen var ment som en blanding av maktdemonstrasjon, en halvmilitær øvelse og ikke minst et utløp av sinne. Slikt kan ikke foregå uten vold i en bevegelse som delvis rekrutteres fra og støttes av angrepslystne bøller.

Begivenhetsforløpet overgikk manges bange anelser. I tillegg til forventede sammenstøt med politiet foretok den sinte folkemengden et mislykket angrep mot den russiske ambassaden i Warszawa. Det ble også satt fyr på et stort regnbuemonument i sentrum av byen som var en torn i øyet på mange på grunn av assosiasjoner med LGBT-symbolikken. Spørsmålet som hang i luften dagen derpå, var hvem som skulle ta regningen for alle de ødelagte bilene.

Felles front
Det var omtrent i 2009 og 2010 at ideen om 11-novembertoget fikk bredere oppslutning fra en hel rekke organisasjoner og offentlige figurer som riktig nok delte en grunnleggende patriotisk holdning, men ellers ikke var noen ensartet bevegelse. Ideen fant etter hvert klangbunn i flere miljøer, og i 2012 var vi vitner til en urovekkende allianse mellom flere mer eller mindre obskure grupperinger dominert av to store nasjonalistiske organisasjoner: Mlodziez Wszechpolska (All-polsk ungdom, videre forkortet til WM) og Obóz Radykalno-Narodowy (Den radikale nasjonalistfløyen, videre forkortet til ORN).

2012-toget i regi av nasjonalistene, ett av til sammen fire tog, foregikk under slagordet “La oss gjenvinne Polen”. Bortsett fra pompøs retorikk og henvisninger til landets storhetstid var begivenheten ledsaget av sammenstøt med politistyrker og hærverkshandlinger som man med rimelighet kunne ventet. Det hele kulminerte med at man kunngjorde opprettelsen av Ruch Narodowy med det målet å bli “en maktfaktor som venstresida, homser og liberalere skal frykte”.

Det endte ikke med tomme floskler, for et drøyt halvår etter toget fant det sted en kongress som samlet rundt 1300 deltakere fra en rekke regionale og landsomfattende organisasjoner. Det ble utarbeidet et felles ideologisk program som var fleksibelt nok til omfatte sprikende syn, men som ikke desto mindre staket ut retningen for bevegelsen som dermed ble en slags paraplyorganisasjon for de nasjonalradikalt sinnede. Man satte også i gang med å opprette regionale strukturer.

Som en av RNs ubestridte ledere (og tidligere leder for WM) Robert Winnicki sa ved en senere anledning, er RN først og fremst ment som en bred folkebevegelse med sikte på å forårsake en radikal endring i samfunnet, men er i praksis også blitt en utenomparlamentarisk politisk aktør i og med at den sees på som sådan. Selv om RN selv ikke skal bli til et parti, er det slett ikke utelukket at det oppstår et politisk parti knyttet til bevegelsen. Lederne i RN ser seg nemlig tjent med aktiv deltakelse i politisk liv, og dessuten er man redd for at det motsatte, det å stille seg avventende, kunne ta vinden ut av seilene til bevegelsen.

Winnicki legger heller ikke skjul på at RN satser på at det i det polske samfunnet, trøtt som det er av en fastlåst kamp mellom to dominerende partier, finnes et behov for et alternativt politisk tilbud, et behov som man håper en moderne nasjonalistbevegelse kan tilfredsstille. I det lange løp ytres det også et ønske om å stille den rådende eliten til ansvar. Dette ligger i nasjonens interesse – leser vi i bevegelsens manifest – fordi eliten er en løpegutt for unasjonale krefter. Det er bare en ny, nasjonalistsinnet generasjon som kan være garantist for at folket bevarer sin identitet. Folkebegrepet står nemlig svært sentralt i bevegelsens ideologiske program. Det samme gjelder kjernefamilien og landets økonomiske, politiske og kulturelle suverenitet. I praksis betyr det skepsis overfor europeiske institusjoner i nåværende form og åpen motstand mot homobevegelsen.

Mye vondt blod
Bakteppet for utviklingen jeg skisserte ovenfor, er den stillingskrigen som herjer i polsk politikk. Den utkjempes mellom de to største partiene Platforma Obywatelska (Borgerplattformen, PO) og Prawo i Sprawiedliwosc (Lov og rettferdighet, PIS), og har pågått i hvert fall siden rundt 2005, da man i PIS tok til å forkynne idéen om et brennende behov for en radikal fornyelse av staten og samfunnet. Denne idéen ble døpt ”Den fjerde republikk”, som motsetning til Den tredje polske republikk som gjenoppstod som et demokrati i 1989. Selv om idéen er litt eldre enn det, ble den kapret av PIS, og har stått sentralt i partiets retorikk siden.

Det handler om en slags antitese av utviklingen etter kommunismens sammenbrudd. Blant forutsetningene er at den tredje republikken ikke så mye mistet legitimiteten sin som ble født i synd. Den uklare overgangen fra kommuniststaten skapte en grå sfære av lysskye eller rett og slett kriminelle forbindelser mellom folk fra sikkerhetstjenestene, forretningslivet, det tidligere nomenklaturet og den nye politiske klassen. Det ble aldri foretatt en grundig renselse av statsstrukturene, mens det politiske liv ble dominert av snevre partipolitiske spill, og korrupsjonsskandaler ødela tilliten til staten.

Diagnosen var i og for seg ikke helt ukorrekt, men kuren ordinert av PIS gikk stort sett ut på å barke sammen med hver og en som satte spørsmålstegn med partiets framgangsmåte. Siden har det rent mye vondt blod, og flystyrten i 2010 der Polen mistet sin president (og lederen i PIS i samme person mistet sin tvillingbror) i tillegg til en rekke andre høytstående figurer, var noe av det verste som kunne ha skjedd. Istedenfor å virke samlende på alle deltakerne i det offentlige liv sementerte flyulykken splittelsen og gav grobunn for hat og konspirasjonstenkning.

Siden martyrtankegang og en slags historisk betinget mistenksomhet overfor Russland er en slags rød tråd i det intellektuelle liv i Polen, er det ikke overraskende at man i PIS-kretser tok til lefle med tanker om et sannsynlig attentat. At regjeringen ikke later til å ha gjort nok for å besvare alle spørsmålene rundt katastrofen, er som bensin på bålet i den fra før betente situasjonen. Denne giftige atmosfæren gjennomsyret av gjensidige bebreidelser og verbal aggresjon er en del av bakgrunnen for den nasjonalistiske radikaliseringen vi har sett de siste par årene.

Quo vadis RN?
RN dukket ikke som troll av eske. De radikalnasjonalistiske strømningene har vært lite synlige og holdt seg i utkanten av samfunnslivet i Polen i lang tid. Bevegelsen har sin prototype i en førkrigsorganisasjon Obóz Wielkiej Polski (Det Store Polens Leir, OWP). OWP lanserte en uniformistisk og ensrettet samfunnsmodell og stilte seg skeptisk til parlamentarisk demokrati. Bevegelsen søkte å styrke den utøvende makt og slo et slag for et mer hierarkisk og elitistisk samfunn. En annen idé som hadde bred støtte i OWP sine rekker var korporativisme. I likhet med dagens nasjonalister betonet deres våpenbrødre fra forrige århundre også sin nære tilknytning til katolisisme som ifølge OWP skulle være statsreligionen i Polen.

Krigen, etterfulgt av 40 år med kommunistdiktatur, marginaliserte polske nasjonalister og tappet dem for krefter. Men den slags stammenasjonalisme viser seg seiglivet og våkner etter alt å dømme fra sin dvale. Man kan egentlig spørre seg hvorfor det ikke skjedde før og dertil i større utstrekning. Nasjonalismen har jo blusset opp igjen i hele den tidligere østblokken både som en spontan søken en ny identitet og som statens forsøk på å hamre sammen et samlende narrativ (som i for eksempel Russland).

Etter kommunismen har Polen gjennomgått smertefulle reformer, oppnådd økonomisk stabilitet og orientert seg mot vesten. Medlemskapet i internasjonale strukturer bekreftet denne nye kursen. Landet kan skryte av ikke å ha vært særlig rammet av den økonomiske krisen som brøt ut i 2008. På grunn av sin etnisk homogene befolkning har Polen også vært skånet for den innvandrerdebatten som pågår i vesten. Med alt dette i bakgrunn skulle man tro at det ikke finnes gode vekstvilkår for aggressiv nasjonalisme. Hva skyldes denne utviklingen da? Det at politisk tankegods hentet fra 1900-tallets skraphaug  av politiske ideologier fortsatt mobiliserer mange miljøer og gjør seg såpass synlig, kan i hvert fall delvis forklares ut fra elendigheten i det politiske tilbudet i Polen anno 2013. Man må gi den allerede siterte Winnicki rett i det han sier om et manglende alternativ til dagens partipolitiske spill.

Men dette er bare en del av svaret. Nasjonalistenes opprop for å holde oppgjør med elitene er, mener jeg, etterdønninger etter overgangen fra kommunisme til demokrati. Tidligere var det Kaczynski-tvillingene som profittere politisk på å dra i tvil hele den politiske prosessen etter 1989. Nå kommer de samme kravene igjen, men denne gangen fra et mer radikalt hold. Det store spørsmålstegnet er om RN har kommet for å bli eller vil rakne etter hvert. I skrivende stund later bevegelsen til å vokse i styrke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden