Kultur

– Det burde finnes en «Vær dristig-plakat»

– Brennpunkt skal ha et bredt nedslagsfelt, men ikke skjele til hva som er politisk korrekt, sier Odd Isungset.

Bilde: Chris Aadland

– Hvis vi ikke lager program som blir klaget inn til PFU eller havner i Kringkastingsrådet, så gjør vi ikke jobben vår, sier Brennpunkt-redaktør Odd Isungset.

Det går ikke et år uten at det stormer rundt NRK-programmet Brennpunkt. I år er det særlig Lykkelandet, dokumentaren fra Bergen om romfolk, som har skapt brudulje.

Minerva møter Brennpunkt-redaktør Odd Isungset på Marienlyst for å snakke om hvordan programmet ser ut fra hans side av TV-skjermen. Hvordan har det seg at de plutselig bestemte seg for å følge tiggermiljøet i Bergen?

– Hvordan går dere frem for å velge ut temaer? Det legges jo ned betydelige ressurser i produksjonen. Hvordan er prosessen for å velge ut saker?

– Prosessen er ganske sammensatt. Du trenger engasjerte sjeler for å lage en dokumentarfortelling som varer i én time, så det er litt styrt av hva de enkelte redaksjonsmedlemmene er opptatt av, men vi får også vanvittig mye tips. Også er vi samfunnsengasjerte og prøver å fange opp samfunnstrender, sier Isungset.

Fordi Brennpunkt er et TV-program, er det noen andre mekanismer som slår inn i tillegg, forteller han.

– Vi må ha fortellinger som funker i en hel time. Da er vi avhengig av at sakene er store nok. Sakene må være større enn seg selv, som vi pleier å si. Vi skal lage saker som går vesentlig dypere enn et innslag på Dagsrevyen, sier Isungset.

Brennpunkt lager dokumentarfilm med journalistisk metode, eller journalistikk med dokumentariske virkemidler, forteller redaktøren.

– Vi skal finne historiene som er like gode som en god fiksjonsfilm, men også innfri journalistiske krav ved å være sannferdige og samfunnsvesentlige.

Slagside

En kritikk som blir rettet mot NRK igjen og igjen, er at NRK har en politisk slagside.

– Ofte synes mange at NRK er for venstrevridd, men denne gangen får Brennpunkt-episodene om romfolk kritikk for å være harde og unyanserte. Hva tenker du om det? Går slik kritikk inn i prosessen og gjør at dere tenker at dere må sørge for å ha politisk bredde?

– Ikke i utgangspunktet. Vi skal ha et bredt nedslagsfelt, men ikke skjele til hva som er politisk korrekt. Det vesentlige for oss er å finne ut hva det er som rører seg i samfunnet, som vi kan dokumentere, og som gir grunnlag for en bedre debatt, sier Isungset.

Det er bra hvis vi kan bryte med folks fordommer.

Han mener kritikken mot NRK har endret seg de seneste årene. Det gjør arbeidet mer interessant, synes han.

– NRK blir vekselvis beskyldt for å være venstrevridd og fremmedfiendtlige. Det har vært en endring fra den tiden Carl I. Hagen kalte NRK for ARK og frem til nå. For å ta romfolkreportasjen Lykkelandet som et eksempel, er det slik at uansett hva vi har laget på innvandringsfeltet, så har gjengen rundt HRS og Document kritisert oss. Det er nesten som å trykke på en knapp, der vi får høre at nå er innvandringsvennlige NRK i gang igjen. Denne gangen så jeg plutselig at de heiet på oss, samtidig som de som er flyktning-vennlige på venstresiden, ikke visste hvordan de skulle forholde seg til dokumentaren. Da synes jeg det er kjempegøy, sier Isungset.

– Det er bra hvis vi kan bryte med folks fordommer og skape grunnlag for refleksjon, ettertanke og debatt. De gode dokumentarene våre kan tas til inntekt for begge syn. Den gode Brennpunktreportasjen skal stå som en referanse lenge. Programmet om aktiv dødshjelp, eller De gode bombene, for eksempel – jeg ser de dukker opp som referanse i debatter mange år etter at de ble sendt, sier redaktøren.

Brennpunkt-programmet «Den siste reisen» fikk kritikk i PFU for å ikke fortelle om alternativene til aktiv dødshjelp. Odd Isungset er uenig i kritikken.

NRK

Ratingfiksert

Isungset vil ikke trekke frem noe enkelt program han er særlig fornøyd med. For ham dreier det seg heller om helheten, og rollen Brennpunkt spiller som premissleverandør til samfunnsdebatten.

– Jeg er stolt av totaliteten. Vi har gode sesonger og mindre gode sesonger. Vi kan aldri bestille en avsløring. Vi må ha råd til å kaste saker hvis hypotesen ikke holdt eller saken ikke bærer. Andre ganger kan saker som vi ikke har hatt tro på, vise seg å slå veldig, sier Isungset.

Jeg mener vi er blitt mer varsomme med virkemiddelbruken.

Når han åpner Retriever-mailen om morgenen og ser at de er oppe i 80 treff på søkeordet Brennpunkt daglig etter et program, er det en stor fornøyelse, forteller redaktøren.

– De siste årene har vi ligget på 1200 sitatsaker i året, og det synes jeg er fantastisk gøy. TV er ofte litt ratingfiksert, og vi er avhengige av å ha brukbare seertall. Men for min del er det like viktig å vite at vi har levert godt tankegods, og det måler vi når vi ser på hva våre saker fører til i form av leserbrev, kommentarartikler, stortingsdebatter og så videre. Samtidig minner det jo oss på at vi har et ansvar, sier Isungset.

En kritikk som ofte rettes mot Brennpunkt, handler om musikken og dramaturgien. Mange reagerer på at de bruker slow motion, dramatisk musikk og andre virkemidler som forsterker inntrykket.

– Hvorfor er slike virkemidler nødvendige når sakene dere dekker er så sterke?

– Debatten om dramaturgi er steingammel, og jeg mener vi er blitt mer varsomme med virkemiddelbruken. Samtidig er det opplagt at dersom vi skal lage en sak som holder i en hel time, må man ha dramaturgi. Alle historiefortellere er avhengige av det. Enhver foreleser, selv en akademiker som mener at vi misbruker dramaturgiske virkemidler, vet at man er avhengig av å krydre innholdet med virkemidler for å holde på publikums interesse. Sånn har historiefortelling alltid vært.

Brennpunkt-programmet «Våre allierte» tok for seg Norges allierte i felt i Irak og Syria.

NRK

Men Isungset kjøper ikke at Brennpunkt skulle være spesielt klisjéaktige på bruk av musikk, slow motion, sort-hvitt og andre ting som de stadig blir kritisert for.

– Det er som å si at du skulle lage Minerva uten bilder. Du skal ha en god ingress, et godt bilde, noe for å lokke folk inn i teksten. Hvis vi med hjelp av våre virkemidler kan få med oss folk som ellers ikke ville engasjert seg i vanskelige samfunnsspørsmål, så har vi oppnådd veldig mye, sier Isungset.

Romfolk

–Dere har fått mye ros, men også mye kjeft for Lykkelandet, kanskje særlig for ikke å snakke direkte med disse som blir overvåket og omtalt. Gjorde dere noen forsøk på å banke på døren og snakke med menneskene i huset dere overvåket?

– Ja, det gjorde vi. Det er et enormt omfattende arbeid som har strukket seg over lang tid, og så er det litt begrenset hvor mye av det jeg kommer til å fortelle, både på grunn av kildevern og metodebruk. Vi vet veldig mye mer enn det vi har fortalt. Vi har også bilder som går veldig mye lenger enn det vi har vist. Vi har vært opptatt av å beskytte de prostituerte og noen av tiggerne.

– Det er et sensitivt tema dere tar opp. Hva slags litteratur brukte dere i forbindelse med de to store romfolk-programmene. Det finnes jo mye litteratur om overgrep som romfolk har vært utsatt for gjennom historien. Brukte dere dette i prosessen med å lage programmene?

– Til ethvert program henter vi inn så mye saklig og faglig research vi kan, samtidig som vi har muntlige kilder. Her begynte vi veldig åpent. De to som laget programmet, så at det så ut til å være en ganske stor endring i prostitusjons- og tiggermiljøet i Bergen. De så at det antok tydeligere organisasjonsformer. Vi visste ikke at vi kom til å lage dette da vi satte i gang. På et tidspunkt tenkte vi at vi ikke kom til å lage det. Noen påstår at vi er forutinntatte – det er en underlig kritikk.

– Apropos: disse programmene setter dere i gang med å lage relativt kort tid etter romkvinnesaken, som NRK fikk sterk kritikk for. Spilte det inn i prosessen?

– Nei, overhodet ikke, faktisk. Det er veldig stor avstand mellom oss og nyhetsavdelingen i NRK. Vi har møter om våre saker i forkant av sesongen, men det er ikke noen felles redaksjonell tenkning, sier Isungset.

Det begynte slik mange saker gjør, forteller redaktøren. Brennpunkts journalister observerer noe i gatebildet i Bergen og ser at noen av disse folkene har flyttet inn, tatt over hus, og har en base der dette blir organisert fra.

Brennpunkt-programmet «Matvarekrigen» ble felt i PFU. Det er den eneste fellelsen under Isungsets ledelse.

NRK

– På det tidspunktet fantes det rapporter og en slags etablert sannhet om at tiggermiljøet ikke var organisert. Men vi så etter hvert hvordan en organisert gruppering hadde overtatt mye av den mest synlige tiggingen i Bergen. Vi ble enige om at vi skulle følge miljøet og observere litt i ny og ne.

– I ettertid blir det beskrevet som at vi har holdt på med saken i to år – ja vel, det er to år siden vi begynte å observere – men teamet i Bergen har i mellomtiden laget andre programmer, for eksempel om en dramatisk dykkerulykke i Skåneviksfjorden som fikk SKUP-diplom, og en annen om hverdagskriminalitet i Bergen der man så på alle de sakene som politiet ikke etterforsker i det hele tatt. Ofte går vi inn i en researchfase som består i standard skriftlig research, men i dette tilfellet også med mye observasjon, med kamera, og i neste runde blir Facebook en vesentlig kilde, og så begynner det å vokse, forteller Isungset.

Det skal være fair behandling.

– Så må vi på et eller annet tidspunkt bestemme oss for hva vi gjør. Så drar vi til Bulgaria og Romania, først og fremst til Bulgaria hvor blant annet ambassadør Guro Vikør var en god førstehåndskilde. Teamet i Bergen skjønte etter hvert at det var så mye stoff her at det antagelig kunne bli to program. Det hadde vi ingen plan om da vi begynte. Det var litt sånn «ut med trålen» og håpe at vi kan fange noe som har samfunnsmessig betydning, og som kan gi godt tankegods. Da må vi sette oss ned og finne ut hva i all verden vi gjør med dette for at det skal bli god TV av det, sier Isungset.

Når en sak ramler

– Du var inne på det i sted, men det er noe jeg lurer på: Jeg jobber i en bitteliten redaksjon, og hvis en sak ramler for meg, så er det en liten katastrofe. Men det er jo peanuts sammenlignet med hva dere driver med, gitt den innsatsen dere legger ned i hver enkelt episode. Du snakket tidligere at dere må ha råd til at en sak ramler. Da lurer jeg på: Hvor ofte skjer det? Hva skal til for at dere gir opp en sak?

– Vi bør ha råd til å kaste én av femten saker. Nå leverer vi seksten episoder per år, og det er ofte minst én som har ramlet selv når det er blitt investert ganske mye. Det kan være mange årsaker til at en sak ramler. Det hender det ikke holder journalistisk, men det kan også være at vi har beveget oss inn på et felt som er så etisk vanskelig at hovedkarakteren ikke bærer det. Mye av det som skjærer seg til slutt, henger sammen med at vi har hatt hovedpersoner som byr på seg selv. Personen får anledning til å se gjennom programmet, og vi må vurdere om belastningen kanskje blir så stor at dette kan vi ikke utsette vedkommende for. Det er et enormt ansvar, og det handler også om at vi skal kunne se alle vi har eksponert i øynene etterpå og ha god samvittighet. Det gjelder både de som har vært med på å by på seg selv, men også de som er blitt utsatt for ubehagelig søkelys. Det skal være fair behandling, sier Isungset.

– Den siste tiden har det vært en kampanje som heter «Don’t talk about us without us». I den siste episoden om romfolk er de autoritative kildene i Bulgaria to nordmenn, og så er det noen andre som jobber med romfolk, men ingen av kildene er romfolk. Hvorfor er det ingen romfolk som ikke enten er offer eller overgriper i episoden?

– Lydia er jo hovedpersonen i programmet, og Anna har tatt seg utdannelse og kommet seg ut av det. Foreldrene til Lydia er veldig gode, og jeg mener de utgjør en stor del av dokumentaren. I tillegg er det en annen familie vi møter, som forteller at barna ikke går barna på skole fordi det er ingen der til å smøre matpakke. Jeg mener vi gjør det du etterspør: Vi har romfolk i tale.

– Nå har man jo nettsider hvor man har en anledning til å publisere nær sagt hva som helst. Der kunne man lagt ut mer om metodebruken, som kunne ha dyttet kritikerne unna, men dere gjør ikke det. Hva tenker du om redaksjonell åpenhet om metodebruk?

– Av og til synes vi sakene er så spesielle at vi skriver artikler som heter «Derfor publiserer vi», som vi gjorde med dokumentaren Pels. I dette tilfellet har vi ikke gjort det. Jeg ser at SVTs Uppdrag granskning gjør det mer systematisk. Det er godt mulig vi skal vurdere det, men jeg synes det kan virke litt småarrogant og belærende. Det vi driver på med, er ikke spesielt.

En del av jobben å stå i stormen

– Nordmenn er et land der stort sett alle er enige om alt, så det vekker diskusjon når noen sier noe ubehagelig. Er det vanskelig å stå i stormen?

– Det er en del av jobben å stå i stormen. Det må man bare være forberedt på. Og så kommer det litt an på hva det er for noe. Blir vi tatt i feil, så får det på grunn av vår posisjon voldsomme dimensjoner. Da må vi gå igjennom det og finne ut om vi virkelig har gjort en feil og eventuelt beklage det.

Vi må gjerne bli klaget inn for PFU, men vi skal fortrinnsvis vinne.

– Hva tenker du om billedbruken i Lykkelandet? Eivind Trædal var blant dem som hisset seg opp, enda de bildene egentlig ikke rokket ved hva programmet avdekket.

– Den første Facebook-videoen om episoden fikk en rekkevidde på én million visninger i løpet av et døgn. Vi hadde 752 000 seere på sendingen, 50 000 på reprisen på sen kveldstid, og har nå nær 200 000 i nettspilleren. Episoden ble mer sett enn Skam. Kommentarfeltet på Facebook-sidene våre var oppe i over 1000–1500 kommentarer. 98 prosent av det var «heia NRK» – dette var viktig, dette var bra. Når det da kommer det jeg vil kalle en ripe i lakken, får det fart på sosiale medier. Men jeg tror vi leser et utvalg. Når jeg leser Retriever på søkeordet Brennpunkt, får jeg et annet bilde. Hver dag kan jeg nå lese et tyvetalls artikler som handler om tiggerforbud og om organisert kriminalitet, ikke om Brennpunkts metodebruk. Vel var det noen bilder vi ikke skulle ha publisert, men dokumentaren står likevel veldig støtt, og summen av de to dokumentarene peker på et alvorlig samfunnsproblem under dekke av tigging. Det dreier seg om menneskehandel, prostitusjon, pillesalg og bankkodetyveri.

– Dere er blitt felt i PFU noen ganger i løpet av årene, rett nok kun én gang under din ledelse. Dere blir likevel klaget inn ganske ofte. Hva er grunnen til det?

– Hvis vi ikke lager program som blir klaget inn til PFU eller havner i Kringkastingsrådet, så gjør vi ikke jobben vår. Vær dristig-plakaten finnes ikke, men det burde den. Vårt oppdrag er å utfordre, og vi har et gjennomslag som gjør at mange vil klage på oss, sier Isungset.

Det er mange av dem som blir utsatt for søkelyset til Brennpunkt, som klager, forteller redaktøren.

– Vi må gjerne bli klaget inn for PFU, men vi skal fortrinnsvis vinne. Du sier at det bare var én gang i min tid, men vi fikk også kritikk for dokumentaren om aktiv dødshjelp. Jeg mener det var en veldig underlig og moralbasert kjennelse. Og det er fire mot tre, det stod og bikket i PFU, som da bikket ikke mot en fellelse, men en kritikk. De mener at vi burde ha fortalt tydelig at det finnes alternativer til aktiv dødshjelp, men jeg mener det ville vært uetisk av oss mot Siv Tove å la noen etter hennes død kritisere hennes valg.

Isungset forteller at han er grunnleggende uenig i kritikken de fikk for det programmet.

– Det siste Siv Tove sier, er «vær så snill, respekter valget mitt». Så mener noen at vi etter dette, på grunn av en eller annen tullete tanke om smitteeffekt, skulle fortalt det norske folk at hvis du har lyst til å leve videre, så går det an. Vi havnet også i Kringkastingsrådet, og det var også nokså underlig: Vi fikk mye ros i Kringkastingsrådet for å ha laget et balansert program. Mens pelsdokumentaren, som havnet begge steder, ble frikjent i PFU og kritisert av Kringkastingsrådet. Der vet vi fra første stund at vi utfordret hele systemet, og vi blir forhåndsinnklaget, og det blir et voldsomt rabalder. Det var pr-byråer og advokatkontorer inne i bildet for å stanse programmet.

Brennpunkt ble frikjent i PFU for en særdeles omstridt metodebruk.

– Det var en historisk kjennelse, der vi brukte infiltrasjon som metode over et halvannet år. Men det er en del av jobben, dette. Jeg må si at jeg har veldig stor respekt for PFU og mener at de er tydelige og konsistente, men når det gjelder det som har rammet oss, er jeg veldig uenig i kritikken vi fikk for programmet om aktiv dødshjelp.

Veien videre

– Hva er de største utfordringene Norge står overfor nå? Hva slags saker kunne du tenke deg å grave i fremover?

– Nå lever vi i en veldig spesiell tid, synes jeg – Norge som en del av Europa, som en særegen, liten del av Europa, men som blir preget av dette. Vi kan ikke bare lage saker om IS og terror, vi har allerede laget program om Ubaydullah, og om de norske styrkene i Irak, sier Isungset.

Han mener Brennpunkts jobb er å speile samtiden og samtidig trekke historiske linjer.

– Jeg synes vi lever i en ganske mørk tid der vi ser at våre grunnleggende verdier er truet. Troen på demokratiet er på vikende front. Men heldigvis er det slik at hangen til det totalitære som vi ser i Europa ellers, det ser vi i veldig liten grad i Norge fordi vi har et så egalitært samfunn og sånn sett lever i en andedam. Men det er noen kjempeutfordringer der som jeg er opptatt av, som går på ytringsfrihet, pressefrihet og tankefrihet, som jeg mener er det eneste området jeg synes jeg kan mene noe sterkt om, og som jeg har holdt på med som yrkesutøver opp igjennom årene. I det perspektivet er det skremmende å se hvor fort totalitære tanker kan bre seg når demningen brister. Da vi laget programmet Sykkelberget, alt det som skjedde da syklene kom inn over Storskog høsten 2015, og angsten for den store flyktningebølgen begynte å spre seg, så vi hvor kjapt samfunnet vårt endret seg. Samtidig var det som hendte her i landet, lite, sammenliknet med det vi så i Europa ellers. Men jeg syns det er tankevekkende å registrere at det over store deler av verden er mange som misliker demokratiet og som mener at det er behov for en sterk og autoritær administrator, avslutter Isungset.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden