Politikk

– Det er åpenbart at kristendemokratiet er en borgerlig ideologi

Erik Lunde etterlyser mer pragmatisme i spørsmålet om hvem KrF bør samarbeide med.

Bilde: Håvard Krogedal / Vårt Land Forlag

Erik Lunde (KrF) er bekymret for at velferdsstaten vekst kan føre til i mindre felleskap og mer ensomhet.

Blant de tolv apostlene som fulgte Jesus, og senere forkynte hans lære fantes det en mann ved navn Thomas «Tvileren».

Til tross for at Thomas var av de mest trofaste av disiplene, fikk han tilnavnet fordi han ofte stilte spørsmål til forkynnelsen, og hadde vanskelig for å tro blindt. Ifølge den kristne lære er derfor Thomas «Tvileren» et eksempel på at tvilen alltid er troens tvilling.

I den opprivende debatten om Kristelig Folkepartis skjebnevalg er læren om Thomas igjen aktuell. KrFs medlemmer er ikke sene med å ta sin tro til inntekt for hva de mener utfallet på landsmøtet bør bli. Men kan troen brukes til å forfekte et bestemt syn? Og hva betyr det egentlig å være kristendemokrat?

I vår søken på svar bestemmer vi oss for å oppsøkende en ledende ekspert på fagområdet.

Til daglig leder Erik Lunde Kristelig Folkeparti sin enmannsgruppe på Oslo Rådhus, men i tillegg til å være aktiv politiker har han også gitt ut flere bøker om kristendemokratiets rolle i samfunnet, blant annet: Kristendemokrati: Et forsvar for det ufullkomne samfunnet.

Vi tenker derfor at han må være den rette til å gi oss svar på alt vi måtte lure på.

Borgerlige

– Det fremsettes nå svært mange påstander om hvorvidt KrF hører hjemme på den eller andre siden i norsk politikk, hva mener du kristendemokratisk lære sier om dette spørsmålet?

Det korte svaret på det er at kristendemokratisk ideologi ikke gir noe entydig svar på dette, repliserer Lunde raskt.

Han utdyper videre med å si at ideologien kan brukes til å forsvare hvorfor det kan være mulig å samarbeide i begge retninger, men pensler fort over på å snakke om hvilke fellestrekk kristendemokratiet har med de borgerlige.

De som sier vi skal samarbeide med dagens regjering peker på at kristendemokratiet er en borgerlig ideologi. Jeg vet at mange i KrF har problemer med å kalle kristendemokratiet for «borgerlig», men jeg synes likevel det er åpenbart at kristendemokratiet er en borgerlig ideologi.

Lunde peker på at kristendemokrater tar utgangspunkt i enkeltmennesket, familien og de nære fellesskap.

Til en viss grad er også kristendemokratiet liberalt, vi er opptatt av å begrense statens makt og sette grenser for politikk tilføyer Lunde.

– Hva er det da som tilsier at det kan være riktig å samarbeide med den røde blokken?

Det følger av at kristendemokrater også er veldig preget av fellesskapstankegang. Det som kanskje er ukjent for mange er at solidaritetstankegangen har preget av kristendemokrater helt siden starten. Dette er dette som nå trekkes frem av de som vil samarbeide med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Lunde tilføyer at konservative ikke kommer kristendemokratiet i møte på dette spørsmålet på samme måte. 

Klassisk konservatisme har ikke hatt det samme målet om sosial rettferdighet som kristendemokratiet. Det er dette som gjør kristendemokrati til distinkt ideologi, som er annerledes fra konservatismen.

Lunde fortsetter med å fortelle om hvordan kristendemokratene, etter den franske revolusjonen, var de første som tok i bruk begrepet sosial rettferdighet.

Det var viktig å redusere den konsentrasjonen av makt og velstand som fantes på den tiden. Kirkemakten stod i ledtog med kongemakten, adelskapet og industrieierne, og forsvarte de privilegertes interesser. Kirken avviste menneskerettigheter, demokrati og rettigheter for arbeidere. Det var dette de første kristendemokratene kritiserte, og ble de første som tok til ordet for å endre på gjennom å snakke om og etterlyse mer sosial rettferdighet.

Tomme kirkebenker

Dette interesserer Minerva, men er det dermed sagt at kristendemokratene og sosialistens forståelse av fellesskap og sosial rettferdighet den samme? Helt siden Karl Marx har sosialismen entydig uttrykt en forakt for kristendom, og identifisert kristendommen som en konkurrent til sosialismen ideologiske prosjekt, der solidaritet er noe som staten holder på med.

Vi bestemmer oss derfor for å høre med Lunde om ikke kristendemokrater, som han selv, kjenner seg igjen i denne konflikten.

– Jeg tror den konflikten har å gjøre med hvordan kirken tidligere ble oppfattet. Kirken stod veldig lenge på de etablertes side, og var en bremsekloss for arbeidernes rettigheter.

– Slik var det til langt ut på 1900-tallet, men nå har kirken inntatt en helt annen tilnærming til arbeidernes rettigheter, så konfliktnivået er skrudd ned et par hakk. I tillegg er ikke kristendemokrater mot staten, selv om vi bør ha en sunn skepsis, legger Lunde til.

– Men eksisterer det ikke en konkurranse om hvor det såkalt “varme samfunnet” skal finne sted, er det likegyldig om det skjer i regi av staten eller private fellesskap?

– Jeg vil si at det er en konkurranse mellom staten og det sivile samfunnet, hvorpå kirken er en del av det sivile samfunn. I Norge har vi i stor grad vektlagt staten, men det må ikke være slik for å yte velferd. Kristendemokrater ønsker et sterkere sivilt samfunn. Derfor fremmer vi ofte kritikk mot en venstreside som setter likhetstegn mellom stat og fellesskap.

Samtalen med Lunde minner Minerva litt om hva Niall Ferguson skriver om kirken og sivile fellesskap i boken “Civilization”. Her gjør Ferguson et poeng ut at kirken og sivile samfunn står mye sterkere i USA, der staten har tatt en mer tilbaketrukken rolle. Det kontrasteres av Ferguson med europeernes stadig voksende offentlige budsjetter og glisne kirkebenker.

Vi vil derfor gjerne høre med Lunde om hva han synes om Fergusons betraktninger.

– Det er en naturlig forlengelse av hva jeg var inne på. Jeg tenker at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

– I det norske samfunnet tenker vi hele tiden at alle problemer skal løses av staten eller kommunen. Isolert sett kan dette være gode intensjoner, men over tid tapper dette det sivile samfunn for oppgaver og gir dem en mindre viktig rolle i samfunnet, sier Lunde.

Statsindividualisme skaper ensomhet

Nå høres du veldig borgerlig ut utbryter jeg.

– Ja, men dette er jeg veldig opptatt av, sier Lunde, før han fortsetter.

– Et av velferdsstatens store paradokser er at samtidig som det et fellesskapsprosjekt, så er det også et prosjekt for å gjøre enkeltmennesker uavhengig av hverandre, man blir uavhengig av familie, kirke, lokalmiljø og de andre sivilsamfunns-strukturene.

Dette omtaler Lunde som statsindividualisme, der velferdsstatens mål blir å gjøre folk mindre avhengig av hverandre, gjennom å i stedet få alt man behøver av staten.

– I lengden tror jeg det skaper mindre felleskap og mer ensomhet, utdyper Lunde.

Han trekker blant annet frem et eksempel med et avisoppslag om en mann som ringte til kommunen for å få dem til å besøke hans mor, fremfor å ta turen selv.

Men Lunde ser heller ikke på USA som noe idealsamfunn.

– Den strukturen du ser i USA er ikke ideell, og her heller ikke noe vi bør ønske oss. Men i andre land der sivilsamfunnet står sterkere, er det familien og de nære fellesskapene som er den grunnleggende enheten. I vårt moderne velferdssamfunn er denne redusert til individet. Denne utviklingen fortjener en større debatt enn den vi har i dag.

I den pågående debatten i KrF er Erik Lunde en som ikke har flagget støtte til et bestemt vedtak, men han har samtidig tatt Knut Arild Hareide i forsvar når han argumenterer for at KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti som kan samarbeide begge veier.

Vi må derfor be Lunde utdype om hva han mener de beste argumentene for å samarbeide mot venstre er.

– Det som kan tale for et slikt samarbeid er at kristendemokratene også har mye til felles med sosialdemokratene når de søker mot sentrum.

Lunde forteller om kristendemokratiets Magna Carta, pave Leo XIIIs encyklika Om vilkårene for arbeiderklassen som kom i 1891. Her meislet paven ut det som skulle bli den moderne katolske sosiallæren, som har hatt enorm betydning for utviklingen av kristendemokratisk tenkning. I encyklikaen staket paven ut en kurs mellom kapitalisme og sosialisme og tok blant annet til orde for omfordeling og styrke arbeiderrettighetene. Statens ansvar for å sikre fellesskapets beste ble understreket. Dette var et resultat av at kirke og lekfolk allerede tidlig 1800-tallet begynte å søke en «tredje vei» mellom laissez faire-kapitalismen og liberalismen på den ene siden og marxismen/sosialismen på den andre.

Kristendemokratiet har fra sin begynnelse søkt å stake ut en kurs mellom kapitalisme og sosialisme. Kristendemokratiets mest sentrale ideer, slik som personalisme, subsidiaritet, solidaritet og sosial markedsøkonomi, er alle prinsipper som representerer en tredje vei mellom liberalismen og sosialismen.

Lunde forklarer videre om hvordan dette danner bakteppe for KrFs kvaler mot å gå inn i dagens regjering.

– Mye av skepsisen handler om den liberalismen som blant annet FrP representerer, og som går mot kristendemokratiets verdigrunnlag.

– Så ser man samtidig at man har mye til felles med Senterpartiet. I tillegg er kristendemokrater er kommunitarister, og derfor kjenner de seg litt igjen Jonas Gahr Støres Arbeiderparti når han snakker om det “nye norske vi”.

– Men om dette handler om KrFs forhold til FrP, og den liberalismen som holder hus der, er det ikke da rart at KrF ikke har de samme kvalene med å samarbeide med Venstre og deres liberalister?

– Jeg tror nok at det er litt underkommunisert hvilke kontroverser som knytter seg til samarbeid med Venstre i deler av KrF. Men FrP har i tillegg til liberalismen også en populistfløy som er veldig annerledes fra KrF.

– Sylvi Listhaug kombinerer kristendom og politikk på en måte som er veldig vanskelig for KrF å svelge. Det er en slags amerikavariant av kristen samfunnsetikk, der det handler om minst mulig stat og innvandringsmotstand. Det er en høyrekristendom som mange i KrF oppfatter som utrolig provoserende.

– Så skillet mellom KrF og FrP går også på en ulik forståelse av hva kristendom er og skal være?

– Ja, og dette er utrolig viktig å forstå om man vil skjønne seg på KrFs forhold til FrP.

Lunde forteller videre om hvordan kristendemokratisk tenkning i Europa har bygget på katolsk og protestantisk sosiallære, med en kjerne rundt det ukrenkelige menneskeverdet, subsidiaritet og solidaritet. I USA derimot brukes kristendommen i en politisk kamp på den andre siden av det politiske spekteret, med lavere skatter og individualisme.

I tillegg forteller Lunde om hvordan kristenfolket i Norge har vært særlig preget av misjonsvirksomheten. Og de som kom tilbake fra Afrika med historier om den elendigheten som befant seg der, med et brennende ønske om å gjøre noe med den.

– Dette krasjer jo totalt den måten Sylvi Listhaug bruker kristendommen i politikken, utbryter Lunde.

Tvileren

– Så konflikten mellom KrF og FrP speiler en debatt i kristen-Norge om hva kristendom skal være?

– Ja, på mange måter. Meningsmangfoldet blant kristne har blitt større. Det er ikke lenger enighet om hva som er «kristen» politikk. Kristendom brukes nå, for å ta et eksempel, både til å forsvare både mer solidaritet med asylinnvandrere, men også en strengere innvandringspolitikk.

– Det fører til at KrF strever i det politiske landskapet, og det understreker behovet for at KrF jobber med sin kristendemokratiske identitet. Det kristne kan brukes til å begrunne så mye, men kristendemokratiet kan ikke det.

I løpet av samtalen med Lunde føler vi at vi har blitt en god del klokere på hva kristendemokrati er. Og hvordan dette er annerledes enn de andre politiske ideologiene og det å kun være kristen.

Men i likhet med Thomas Tvileren, som nektet å tro at Jesus var oppstanden før han fikk stikke fingrene i sårene, er vi fremdeles litt i tvil om hva denne læren skal medføre i praksis.

Vi spør derfor Lunde et spørsmål til slutt om hvordan et kristendemokratiske tenkingen skal oversettes til praksis når det kommer til spørsmålet om samarbeid.

Lunde svarer:

– Det som kjennetegner kristendemokrater nedover på kontinentet er at de er pragmatiske i samarbeidsspørsmål. Selv om man ofte finner samarbeid i sentrum-høyre, er man også villige til å samarbeide med andre hvis det tjener den kristendemokratiske agendaen. Det som er litt synd i dagens KrF er at dette nå omdannes til et stort prinsipielt spørsmål. Da blir konfliktnivået veldig høyt.

– Når vi gjør dette til en prinsippsak så definerer vi oss selv ut i fra hvem vi skal samarbeide med, da blir det umulig for KrF å finne en løsning, fordi en del av partiet da alltid vil da føle at partiet blir stjålet fra dem.

Helt på tampen legger Lunde til at et av hans favorittsitater er at:

Kristendemokratiets viktigste bidrag ikke er troen, men tvilen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden