Kultur

 «Enorm etterspørsel etter intellektuell debatt som ikke er fastlåst i ideologiske posisjoner»

Claire Lehmann (t.v) etablerte tidsskriftet Quillette for drøye tre år siden. Paulina Neuding (t.h) er nyansatt europaredaktør.

Bilde: Andy Ngo

 Det sier Paulina Neuding, ny europaredaktør i Quillette – også kalt hofforganet til The Intellectual Dark Web.

Skal du forstå debatten om den globale trenden identitetspolitikk – der argumentets kraft er på vikende front til fordel for personlig erfaring og subjektive følelser – er det umulig å komme utenom fenomenet «The Intellectual Dark Web» (I.D.W.). Nettsamfunnet utgjør et intellektuelt felleskap for personer som har ulike meninger, men deler oppfatningen om at argumenter må evalueres ut fra hva som blir uttalt – ikke hvem som uttaler seg.

Personene forbundet med I.D.W. liker å diskutere ideer som utfordrer offentligheten, ofte knyttet til konfliktfylte temaer som kultur, religion og kjønn, noe som har gjort bevegelsen svært kontroversiell. Selve begrepet «I.D.W.» ble popularisert av New York Times-redaktør Bari Weiss da hun i mai 2018 skrev en mye lest artikkel om fenomenet.

Så hvem er personene tilknyttet I.D.W.?

Blant de mest kjente er Jordan Peterson, Sam Harris, Steven Pinker, Douglas Murray, Joe Rogan, Dave Rubin, Jonathan Haidt, Christina Hoff Sommers, Ayaan Hirsi Ali, Maajid Nawaz, Ben Shapiro, Eric og Brett Weinstein.

Fenomenet kan ses på som en reaksjon på en offentlighet som av mange beskrives som politisk korrekt, hvor meningsrommet for å diskutere kontroversielle ideer har krympet. En annen ting som forener medlemmene av I.D.W. er begeistringen for tidsskriftet Quillette, etablert av australske Clare Lehmann i 2015.

Quillette har blitt hofforganet til bevegelsen, ettersom tidsskriftets raison d’etre er å diskutere ideer, også når de er farlige. For å sitere formålsparagrafen:

«Quillette is a platform for free thought. We respect ideas, even dangerous ones. We also believe that free expression and the free exchange of ideas help human societies flourish and progress. Quillette aims to provide a platform for this exchange.»

Tar leserne på alvor

På rekordtid har Quillette utviklet seg til å bli en av de viktigste globale plattformene for idédebatt. Nå utvider de redaksjonen med en europaredaktør.

– Det har eksistert en idé om at det i vår tid bare er lett underholdning som kan nå et bredt publikum. Men under overflaten pågår det en seriøs intellektuell debatt, som mange mennesker er villig til å betale for å lese, sier den nyansatte europaredaktøren, Paulina Neuding, til Minerva.

Svenske Neuding har arbeidet som journalist i Sverige i mange år, sist som redaktør for tidsskriftet Kvartal. Neuding har vært en uttalt kritiker av svensk debatt og den trange åsiktskorridoren (kan oversettes med «meningskorridoren») – noe hun forsøkte å utfordre som redaktør i Kvartal.

Den linjen ønsker hun å ta med seg som redaktør i Quillette gjennom å ta idédebatt på alvor:

– Det finnes en enorm etterspørsel etter seriøs, komplisert, intellektuell debatt som ikke er fastlåst i ideologiske posisjoner, sier Neuding, som forteller at Quillettes skribenter kommer fra både tradisjonell høyre- og venstreside.

– Våre lesere er mindre interessert i den politiske bakgrunnen. Det de er interessert i, er gode argumenter.

–Mange akademikere er redde for å uttrykke synspunkter som utfordrer meningskorridoren på campus.

I det ligger en etterspørsel etter å bli tatt på alvor som leser, tror Neuding:

– Som intellektuelle subjekt har vi evnen til å håndtere komplisert materiale. Men også som moralske subjekt. Vi stoler på at våre lesere er i stand til å tenke selv og ikke behøver å oppdras.

Tidsånden

Neuding mener at selv om tradisjonelle medier gjør mye god journalistikk, så finnes det temaer som de ofte skygger unna. Det var også bakgrunnen for at Claire Lehmann etablerte tidsskriftet for drøye tre år siden.

– Lehmann savnet en seriøs akademisk debatt innen hennes eget fagfelt, psykologi. Hun startet selv tidsskriftet, og fikk raskt stor oppmerksomhet rundt de analysene som ble publisert. Hun mente at det var vanskelig å få en seriøs debatt om eksempelvis kjønnsforskjeller; at menn og kvinner som gruppe har ulike preferanser.

– I så måte traff hun tidsånden. At psykologer som Jordan Peterson, Steven Pinker og Jonathan Haidt tilhører dem som har hyllet Quillette, er nok også en viktig årsak til at vi har fått stor suksess, forklarer Neuding.

En svært sentral del av ordskiftet rundt identitetspolitikk dreier seg om ytringsfrihet på campus og universitetenes formål: Er akademia først og fremst forpliktet til å undersøke og formidle hva som er sant, eller skal akademia være et instrument for aktivisme og sosial rettferdighet? Disse spørsmålene vies stor oppmerksomhet i Quillette.

– Debatten om ytringsfrihet på campus står veldig sentralt hos oss. Det gjenspeiles i de mange bidragene vi mottar. Det som kjennetegner vår tids campusproblematikk, er at man drar en veldig bred sirkel rundt «uønskede meninger», påpeker Neuding.

– Eksempelvis er meningskorridoren knyttet til såkalt «white privilege», sexisme og transfobi svært begrenset – noe vi blant annet har observert gjennom de mange protestaksjonene, såkalte «shoutdowns», hvor innledere som f. eks Christina Hoff Sommers og Charles Murray ikke tillates å fremføre sine synspunkter.

Videre skal vi huske at dette også har en såkalt «chilling» effekt, sier hun:

–Mange akademikere er redde for å uttrykke synspunkter som utfordrer meningskorridoren på campus.

– Den frie debatten skal ha en grense. Men la oss motivere, definere og diskutere hvor den grensen går på en intellektuell redelig måte.

Quillette publiserer mye akademisk debatt og forsøker å føre en åpen redaksjonell linje. Men med tanke på den polariserte virkeligheten, risikerer ikke tidsskriftet selv å utvikle en stammekultur? Eller, som mer kritiske stemmer hevder: Quillette er I.D.Ws eget «Safe Space».

Kan det tenkes at tidsskriftet blir et ekkokammer for dem som allerede er enig?

– Jo, den risikoen eksisterer selvsagt. Spesielt i et så polarisert klima som vi nå befinner oss i, der vi allerede etter en tweet kan fastslå hvilken «side» vedkommende står på. Imidlertid forsøker vi å unngå den fallgruven ved å søke etter stemmer fra et bredt politisk spekter, forteller hun.

– Så vi gjør hva vi kan for å dyrke en åpen samtale. Det er ikke hva man mener som er avgjørende. Har man en seriøs tilnærming og gode argumenter, er man velkommen. Det er en utrolig viktig del av vårt interne arbeid, understreker Neuding.

Finansieringsmodellen

En av de store utfordringene for moderne journalistikk er å sikre en bærekraftig økonomi. Kvalitetsjournalistikk koster, og det å utvikle funksjonelle finansieringsmodeller er vanskelig.

Så hva er forretningsmodellen til Quillette?

– Alt innhold er åpent og tilgjengelig, mens donasjoner er frivillige. Og får jeg understreke at det finnes en fantastisk betalingsvilje! Det virker som om denne forretningsmodellen har satt seg: Lesere er vant med å få gratis tilgang, men er samtidig villige til å betale for det de liker. Det finnes selvsagt risiko ved en slik forretningsmodell, men alle modeller innebærer risiko. Å være finansiert av annonser er intet unntak.

– Men Quillettes «Unique selling point» bunner i at vi er en plattform for akademisk idédebatt, hvilket betyr at vi ikke kan kompromisse for kortsiktig gevinst i form av flere klikk.

At Quillette nå utvider med egen europaredaktør, er et uttrykk for tidsskriftets store suksess. Samtidig er det et uttrykk for at mange av leserne befinner seg i nettopp Europa. Neuding ønsker å videreutvikle suksessformelen gjennom å være en plattform for åpen debatt. Men hvor langt er hun villig å gå? Finnes det ideer og temaer som ikke bør debatteres?

– Javisst finnes det grenser, men meningskorridoren må hele tiden være gjenstand for prøvende intellektuell debatt. Skal man f. eks diskutere argumenter for og imot mishandling av kvinner i ekteskapet? Nei, jeg mener ikke at vi skal det, sier hun.

– Det vil kunne bidra til å legitimere vold mot en gruppe. Den frie debatten skal ha en grense. Men la oss motivere, definere og diskutere hvor den grensen går på en intellektuell redelig måte.

– Det innebærer at mine følelser og min identitet ikke kan erstatte rasjonalitet som argument i debatten, avslutter Neuding.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden