Bøker

Det er fyr i teltet

Det bør være grenser for hva vi aksepterer i den offentlige debatten, men Eivind Trædals grense er for streng.

Jeg er uenig med Trædal i at ytre høyre vinner debatten. Men enig i at noen derfra slipper for lett til. Det er unødvendig å fyre opp innvandringsdebatten enda mer. 

Hvorfor ytre høyre vinner debatten – og hvordan vi kan stoppe dem – det er den spissede tittelen på Eivind Trædals siste bok (Spartacus forlag), der ytre høyre i hovedsak er definert som nettstedene document.no, Resett og Human Rights Service (heretter «de tre»).

Trædal gir en nyttig innsikt i hvor ytterliggående disse tre nettstedene er, eller kan være, men han underbygger etter min mening ikke den alarmistiske tittelen.

Og mange av oss som så Trædal i debatt mot Hans Rustad fra Document og Helge Lurås fra Resett i Dagsnytt 18 den 19. mars, tvilte da sterkt på at Trædal hadde oppskriften på å redusere deres gjennomslag. Den tvilen er ikke borte etter å ha lest denne boken, som kan leses som et mer reflektert og nedtonet forsvar for nettopp den oppførselen han der viste.

Vinner de egentlig?

På hvilken måte mener Trædal at ytre høyre vinner? Jeg ser tre mulige definisjoner på seier – oppslutning om ideene, anerkjennelse for dem og påvirkning av større miljøer, primært Frp.

Han refererer innledningsvis velkjente fakta om nettrafikken til disse tre nettstedene, som er høyere enn andre nisjemedier – og høyere enn Minervas. Men den er mer beskjeden sammenlignet med de store mediene, og Trædal trekker også en misvisende sammenligning med Klassekampens nettrafikk – misvisende fordi Klassekampen bevisst har satset på papiravisen og legger svært lite av sitt stoff fritt tilgjengelig på nett.

At leserne av de fleste seriøse medier, må betale for tilgangen, mens de tre nettstedene legger ut alt gratis, hører også med når nettrafikken skal sammenlignes. Det er opplagt en viss betalingsvillighet der, og de tre får inn en del penger i frivillig donasjoner fra leserne, og ikke bare fra rikingene som støtter dem. Trædal er inne på denne avhengigheten av rike sponsorer, men stiller egentlig ikke spørsmålet om hvor stort dette nettfenomenet hadde vært uten disse, og dermed hvor sterk folkelig forankring det har.

Derimot beskriver han hvordan en grunn til suksessen er at de fleste hovedstrømsmedier har lukket sine kommentarspalter, eller tatt bort muligheten til å være anonym. De som er i overkant opptatt av å skjelle ut utlendinger og islam, har derfor gravitert til disse tre nettsidene. Det er ikke akkurat en indikasjon på seier.

Der de tre imponerer, er lenking i sosiale medier, der de er fullt ut konkurransedyktige med medier som NRK, TV2 og VG. Jeg er usikker på hva denne frenetiske lenkingen egentlig indikerer. Det dreier seg åpenbart om intensitet i følelsene, men når man egentlig noe særlig ut over egen menighet?

Nordmenn blir mer innvandringsliberale

Trædal viser til et fenomen jeg mange ganger har omtalt hos Minerva, at med unntak fra et lite blaff rundt asylkrisen i 2015, blir nordmenn stadig mer innvandringsliberale. I et tyveårsperspektiv er endringene store, men utviklingen fortsetter selv med et stort Frp og et aktivt ytre høyre på nett. Hvordan kan man da si at de tre vinner?

Trædal har riktignok rett i at innvandring som sak er blitt viktigere for mange velgere, noe som ikke er så rart med økt innvandring, men disse er altså et mindretall som ser opinionen gå i motsatt retning.

Jeg tror noe av den frenetiske nettaktiviteten stammer herfra – en snikende følelse av at de er i ferd med å tape opinionen, og derfor trekker seg mer og mer inn i sitt eget ekkokammer, der de kan søke trøst og nære en illusjon om at de er mange.

Trædal skriver da også selv:

«På tross av sin sterke tilstedeværelse på internett, er ytre høyre påfallende lite synlige i gatebildet, i de etablerte kanalene for politisk medvirkning og i den store floraen av debattmøter i norske byer. (…) Inntil videre er engasjementet mest synlig som «slacktivisme» på internett.»

Liten innflytelse på Frp

De tre kunne utøve makt gjennom påvirkning av det store innvandringsskeptiske partiet, Frp. Men det Trædal viser til av forbindelser mellom de tre og Frp er temmelig stusselige saker – en bydelspolitiker fra Oslo som skriver for document – Kent Andersen, som jeg tidligere har skrevet om, en leder i Asker Frp som også er leder i Document-styret. Ja, det har alltid vært en del i Frp som er svært opptatt av en restriktiv innvandringspolitikk, og noen av dem har vært og er aktive i miljøer på ytre høyreside, men jeg tviler på at dette er blitt verre med åra.

La en som har vært med en stund bruke litt hersketeknikk her: Da Trædal var åtte år gammel meldte jeg meg ut av Frp etter bruddet på Bolkesjø, blant annet fordi partiet hadde bestemt seg for å gjøre innvandring til en dominerende sak. I årene som fulgte, ble partiet så ensidig opptatt av innvandring og skjerpet retorikken så kraftig at Carl I. Hagen måtte kaste ut de verste, inkludert to nestledere og en professor som satt på Stortinget.

Frp opererer med to ansikter, og noen har til jobb å holde innvandringssaken varm, med tilhørende retorikk. De siste årene har dette vært Sylvi Listhaugs rolle. Men jeg har ikke inntrykk av at eksistensen av de tre nettstedene har skjerpet Frps retorikk eller politikk på dette området. Oppslutningen om Frp har også hatt en svakt nedadgående tendens de senere år.

Terroristen «glemt»

Men jeg skal gi Trædal rett på ett område: Mange hadde håp om at terroraksjonen 22. juli 2011 ville føre til et stemningskifte og mer nedtonet retorikk fra de innvandringsfiendtlige. Det varte veldig kort tid. Jeg forundres fremdeles over at mange av kommentarfeltrytterne, men også innimellom de som får publisert artikler hos de tre, nærmest har skrevet hendelsen ut av historien, og intet lært.

En forklaring på at terroraksjonen har fått så liten effekt er at den forble en enkeltstående hendelse, utført av en mann som kun var knyttet direkte til en større gruppe i sitt eget hode, i kontrast til jihadistisk terror. Selv om terroristen åpenbart var inspirert av en større bevegelse, kan det være lett å avskrive terroren nærmest som en tilfeldig hendelse. Det er for lettvint og jeg er enig med Jonas Gahr Støre, og sikkert også Trædal, i at vi må snakke mer om 22. juli.

Trædal bruker mye tid på å argumentere mot «trykkoker-teorien», at vi ikke må legge lokk på frustrasjoner, og at trollet sprekker i sola. Han har rett i at det har vært for stor optimisme, særlig i kjølvannet av 22. juli. Men jeg er ikke enig i at trollene har vokst i dagslyset. De er der, har alltid vært der, og de nye publiseringsmulighetene på nett gjør at vi ser dem bedre enn før.

Ingen «forståelse» for ytre høyre

Det siste aspektet ved «seier» – anerkjennelse – berører kjernen i Trædals bok. Han skriver at ytre høyre har møtt mye «paternalistisk forståelse». Det er jeg ikke enig i.

Som Trædal også er inne på, fikk Hege Storhaug og HRS i starten mye oppmerksomhet for sitt arbeid for undertrykte minoritetskvinner. Det er et arbeid jeg og mange med meg ga anerkjennelse for – det hadde et liberalt utgangspunkt, eller slik kunne det i alle fall se ut. Men med tiden ble HRS sterkt ideologisert og radikalisert, og skjøv fra seg mange av dem som hadde satt pris på dette. Trædal nevner selv Kjetil Rolness. I 2016, etter at Storhaug hadde tatt til orde for flere illiberale tiltak mot islam, gikk jeg inn for å frata henne statsstøtten.

Nina Hjerpset-Østlie hos document, senere HRS, som hun senere også har forlatt, viste seg kapabel til å grave frem data og stille spørsmålstegn ved utbredte oppfatninger om innvandring. Hun var i en kortere periode spaltist både i Minerva og Aftenposten. En del av dette arbeidet tilførte norsk debatt om innvandring noe.

Med Hege Storhaugs ideologiske utvikling og uten Hjerpset-Østlie kommer HRS i dag langt sjeldnere med informasjon som oppleves som relevant av folk utenfor menigheten. HRS har marginalisert seg selv, og det samme skjer med Resett.

Ord og handlinger

Selv om jeg altså betviler at ytre høyre «vinner» i noen meningsfull forstand, er det ingen tvil om at det er mye aggresjon der ute. Hvordan forholder vi oss til det?

Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes skrev i helgen en artikkel om Trædals bok, der hovedkritikken er at Trædal ikke i tilstrekkelig grad skiller mellom ord og handlinger. Det relevante avsnittet hos Trædal er dette:

«Tankene som lå bak angrepene 22. juli, har fått fotfeste langt utover det marginale miljøet de først oppsto i. Vi har begynt å trekke på skuldrene av den samme ordbruken som for sju år siden blåste ut vinduene i regjeringsbygget.»

Etter en kort twitterutveksling med Trædal, skriver han at han sikkert kunne formulert dette bedre. Ord fører ikke med nødvendighet til handling, men Trædal har rett i at ord ofte kan inspirere handling. Tornes er opptatt av å skille mellom de to, men baserer seg også på at det ikke er noen absolutt skille. Ytringsfriheten er da heller ikke absolutt, og oppfatter for eksempel ikke oppfordringer til vold og terror.

Lovens oppgave

Her er det nyttig å skille mellom det juridiske og det normative, og han behandler dette mer i dybden enn Tornes’ sitat kan indikere. Trædal viser til filosofen Karl Popper, som skrev:

«Vi burde erklære at enhver bevegelse som fremmer intoleranse, plasserer seg utenfor loven, og vi burde vurdere oppvigling til intoleranse og forfølgelse som kriminelt, på linje med oppfordring til drap, kidnapping eller til gjeninnføring av slavehandelen.»

Trædal stiller seg ikke eksplisitt bak Popper, men viser til at dette «langt på vei» er reflektert i det norske lovverket, som forbyr rasistiske og diskriminerende utsagn, æreskrenkelse og trusler. Det er uklart om Trædal vil utvide rommet for ytringer som bør rammes av loven.

Å forby intolerante ytringer ville lede oss til uendelige og uløselige avgrensnings- og definisjonsproblemer, og er alt for lett å politisere for dem som sitter med makten. Jeg er også motstander av å forby rasistiske og diskriminerende utsagn, av samme grunn. Det er gode grunner til at dette forbudet i all hovedsak er sovende.

Vi må ikke slippe til Lurås, Storhaug og Rustad i den offentlige samtalen uten å først ta behørig avstand fra dem.

Derimot er jeg enig i Trædals påpekning av at «man løper minimal risiko om man truer norske samfunnsdebattanter og folkevalgte. Truslene vil ikke ta slutt før folk er redde for konsekvensene av å true andre. Derfor må politiet prioritere dette høyere.» Trædal og hans familie er rammet av dette, og det har dryppet litt på meg også.

Merket innhold

Men for Trædal handler det ikke så mye om lovverket, men at vi behandler ytre høyre alt for pent. Han starter da også boken med en forklaring på hva som skjedde i den Dagsnytt 18-debatten som ble nevnt innledningsvis. Vi må ikke slippe til Lurås, Storhaug og Rustad i den offentlige samtalen uten å først ta behørig avstand fra dem, mener Trædal. Han kritiserer både NRK og Klassekampen, gjennom et arrangement under Arendalsuken, for dette. De må altså ikke få fremstå som «nøytrale», noe han mener Fredrik Solvang bidro til i den omtalte debatten. Trædal skriver:

«I løpet av de første seks minuttene av innslaget fikk Rustad og Lurås snakke så å si fritt, uten at noen lyttere kunne mistenke at dette er to av de mest konspiratoriske og hatefulle stemmene på ytre høyreside i norsk offentlighet. (…) De etablerte mediene bidrar til å forme måten Resett framstår på utenfor sine høyreradikale ekkokamre. Er Helge Lurås redaktør for en hatside som sprer rasisme, konspirasjonsteorier og nyfascistisk tankegods, eller er han en «motstrøms stemme»?

Hvis vi ser bort fra at det Trædal skriver innledningsvis, ikke er korrekt, siden hans allierte i sendingen, Rune Berglund Steen, fikk ordet som nummer to og opptok to av disse minuttene, med kritikk av særlig Listhaug, men også ytre høyre, er spørsmålet: Burde Fredrik Solvang introdusert Lurås slik: «Og så gir vi ordet til en redaktør som sprer rasisme og nyfascisme.» Jeg synes ikke det.

Hvem skal slippe til?

Det fremgår ikke eksplisitt av boken om dette må innebære at for eksempel Aftenposten konsekvent må nekte å ta inn innlegg fra ytre høyre, men det er en nærliggende tolkning. For man kan jo ikke legge til en etterskrift om at «skribenten er etter redaksjonens mening rasist og nyfascist»?

Tornes skriver:

«Aftenposten skal på debattplass også være et speil av det samfunnet vi er en del av. Vi vil favne bredt, også for å motvirke en stadig mer oppsplittet offentlighet.»

Trædal tilbakeviser dette i boken, og påpeker helt korrekt at alle redaksjoner hele tiden må velge hva de vil gi spalteplass til, og at man derfor ikke kommer utenom å foreta en vurdering av «gode og onde».

«Vi finner for eksempel svært lite debatt om homeopati i de store nyhetsflatene. Vi finner også få innlegg fra vaksineskeptikere eller folk som tror at Erna Solberg er en øgle. En stor mengde innlegg blir refusert, enten fordi de er for dårlig begrunnet, fordi de oppfattes som for ytterliggående, eller fordi de er hatefulle eller konspiratoriske. «

Det Trædal ikke nevner her, er relevans for den norske debatten. Og det er unektelig slik at innvandringsdebatten er noe mange er opptatt av, i motsetning til homeopati og øgleteorier, uten at det betyr at ytre høyre «vinner».

Det går en grense

Så debatten går egentlig ikke der, men om hvorvidt folk som er knyttet til nettsteder som publiserer innlegg som bryter med disse normene, konsekvent skal stenges ute, uavhengig av hva de skriver i det aktuelle innlegget eller sier i den aktuelle debatten. Skal en artikkel fra Lurås refuseres fordi den er skrevet av Lurås, uavhengig av om innholdet i det konkrete han skriver, passerer normale kvalitets- og relevanskriterier?

Så svaret blir et klart og tydelig tja.

Skal altså ytre høyre fratas legitimitet og isoleres i sine egne ekkokamre, slik jeg oppfatter at Trædal tar til orde for? Her må jeg innrømme at jeg er litt frem og tilbake. Bjørn Stærk skrev i Aftenposten i går om dette, og jeg strever med å finne noe klart svar hos ham også.

Innen feltet innvandring og islam, er det mange som rett og slett ikke er tilsnakkendes. De fleste av dem jeg har blokkert på twitter, tilhører ytre høyre. Jeg har altså stengt dem ute fra mine samtaler, rett og slett fordi de bare tilfører destruktivitet. Da Minerva hadde en kommentarspalte, var det også denne gruppen som ble slettet og noen ganger blokkert.

Andre er det nyttig å ha en dialog med, enten fordi de er åpne for fakta og rasjonelle argumenter, eller kan tilføre debatten noe konstruktivt.

Så svaret blir et klart og tydelig tja. Samlebetegnelsen «ytre høyre» gir oss ikke noe å basere vurderingen på.

Lurås trådde over den

Etter at Sylvi Listhaug fikk kritiske spørsmål om sin nye bok av Sigrid Sollund i Dagsnytt 18 i oktober skrev for eksempel Helge Lurås følgende:

«Listhaug er en av de få som likevel beholder fatningen. Hun må bruke all sin selvkontroll. Den naturlige, menneskelige reaksjon i et slikt tilfelle ville vært å gi Sollund en ørefik og forlate lokalet. Men NRK sitter med all kontroll på regien, og slikt kan man ikke gjøre uten å ta seg ekstremt dårlig ut».

Her sier altså redaktør Lurås at dersom det ikke var for at det ville se dårlig ut, og en som ga en journalist en ørefik på direkten ikke ville bli invitert igjen, så ville det være naturlig å møte kritiske spørsmål med vold.

Etter dette tvitret jeg at han ikke burde inviteres til Dagsnytt 18. Og det kan gjerne forlenges til NRK eller norske medier generelt. Lurås har brutt en viktig grense ved å si at vold mot journalister er forståelig. (Fra før av har han forsvart Johan Slåttavik, som ofte truer med vold, og som Resett har publisert).

For en tid tilbake ble jeg invitert til Studentersamfundet i Trondheim som skulle diskutere amerikansk politikk og Trump fra ulike perspektiver. Den andre innlederen var Hans Jørgen Lysglimt, en mann som graver seg lenger og lenger ned i nynazismen. (Det er blitt så ille at både document, Storhaug og Resett har tatt klar avstand). Det sa jeg nei til. Jeg deler ikke plattform med en slik mann.

Trædals og min grense er ikke den samme. En effektiv avgrensning mot det udemokratiske og godtakelse av vold som virkemiddel må innebære at hver aktør, hver person og hver situasjon må vurderes for seg. Gjør man ikke det, vil personer som ikke støtter vold og udemokratiske tiltak, raskt ikke ha noe annet tilholdssted enn alternative medier. Det tjener ingen på.

Lurås og Lysglimt har altså overtrådt også mine grenser, og får holde seg til sine ekkokamre. Men for min del mener jeg at både Rustad og Hjerpset-Østlie tilhører en annen kategori. HRS er jeg mer usikker på, og jeg ville ikke, slik som Fredrik Solvang forleden, invitert Rita Karlsen til å opplyse seerne av NRKs Debatten om hva striden om FNs migrasjonsavtale går ut på.

Solvang forsvarte avgjørelsen om å starte programmet med en duell der Karlsen var med, på twitter:

«Denne gangen ville vi har fyr i teltet før vi gikk til eksperten.»

Dette teltet står allerede i lys lue.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden