Debatt

Det er ikke kurdernes overgrep som bør bekymre oss akkurat nå

PYD har begått overgrep, men har fått legitimitet fordi de har forsvart den kurdiske befolkningen mot de verste utslagene av krigen, skriver Jan Bojer Vindheim. Nå trues de kurdiske områdene av et tyrkisk militært felttog.

Bilde: Kurdishstruggle / Flickr

Men Lars Akerhaug har rett i at det er stor avstand mellom glansbildet av kurdiskstyrte områder i Syria og virkeligheten.

I løpet av de siste årene har kurdiske styrker knyttet til partiet PYD tatt kontroll over store områder i det nordøstlige Syria. Blant kurdere er dette området kjent som Rojava (Vest-Kurdistan).

Minervanett har Lars Akerhaug skrevet en artikkel om betenkelige sider ved PYDs styresett. Det er naturligvis på sin plass å nyansere det glansbildet enkelte ivrige tilhengere ønsker å presentere – men det er også lurt å sette PYDs overgrep i en større sammenheng.

Sammenlignet de andre væpnede grupper i Syria, være seg den syriske hær, de ulike militser av innen- og utenlandsk opprinnelse på alle sider av konflikten, eller den Islamske Stat, er PYDs rulleblad slett ikke så ille. Det kan også være lurt å se på tidspunktet for Akerhaugs avsløringer: De kommer akkurat når Tyrkia søker forståelse for sin pågående okkupasjon av Afrin-enklaven.

Anklagene mot PYD og dets væpnede grener YPG (for menn) og YPJ (for kvinner) faller stort sett i to kategorier: etnisk rensing og politisk ensretting. La oss se på begge disse kategoriene.

Etnisk rensning i 2014 og 2015

Rapportene om etnisk rensing i arabiske landsbyer er stort sett fra 2014 og 2015, og kommer gjerne fra områder som ligger mellom de de viktigste kurdiske bosettingsområdene. PYD hevder selv at det dreide seg om frivillig evakuering i frykt for angrep fra IS. Ikke desto mindre hevder landsbyboere at de er blitt nektet å vende tilbake til sine hjem, og at husdyr og andre eiendeler er blitt beslaglagt.

Det er grunn til å anta at iallfall en del kurdiske kommandanter har ønsket å etablere «fakta på bakken», ikke minst siden dette er områder hvor den syriske regjering på 1950- og 60-tallet betalte arabiske familier for å bosette seg og dermed redusere det historiske kurdiske flertallet. I løpet av borgerkrigen har FN også dokumentert en lang rekke tilfeller av etnisk rensing rettet mot kurdiske familier og landsbyer i arabiske områder.

Mitt inntrykk er at fordrivelsen av arabere i Rojava opphørte etterhvert som PYD, i sitt USA-støttede felttog mot IS, allierte seg med stadig flere arabiske stammer, og tok kontroll over områder med liten eller ingen kurdisk bosetting. Fra kurdisk side pekes det på at hundretusener av arabere har flyktet til områder under kurdisk kontroll.

Kaderpartiet og «frigjøring nedenfra»

Så er det den politiske ensrettingen. Den henger sammen med den særegne politiske ideologien PYD søker å realisere. Partiet er nært knyttet sammen med PKK som har drevet geriljakrig i Tyrkia siden 1984. PKKs leder Abdullah Öcalan, som siden 1999 har sittet i tyrkisk fengsel, begynte sin karriere som tilhenger av maoistisk folkekrig, med opprettelsen av en kurdisk stat som mål. Under sitt fengselsopphold har han imidlertid forlatt både maoismen og målet om en kurdisk stat. I stedet har han utviklet en teori om frigjøring nedenfra, gjennom parallelle institusjoner uavhengig av statlige myndigheter.

Dette grasrotdemokratiet er den offisielle styreformen i de områdene PYD kontrollerer, og velvillige besøkende forteller med begeistring om blant annet lokale folkeforsamlinger og kvinnekollektiver som uttrykk for et sant, partiløst demokrati. Bak den vakre fasaden er imidlertid PYD et hierarkisk kaderparti som har sine folk på alle kommandoposter. Og den øverste ledelsen for så vel PKK som PYD sitter i Qandil-fjellene i det nordlige Irak.

PYD har et komplisert forhold til regimet i Damaskus. Partiet ble forfulgt i perioden fram mot borgerkrigen, men moderpartiet PKK nøt lenge godt av Hafez Assads beskyttelse. Da Bashar al-Assad og hans kommandanter i 2012 var under militært press fra opprørere støttet av Tyrkia, var det opportunt å trekke syriske hærstyrker ut av kurdiske områder og overlate kontrollen der til PYD. Forutsetningen var at PYD skulle avstå fra å angripe regjeringsstyrkene, og dessuten hindre andre kurdiske partier i å slutte seg til den væpnede opposisjonen.

PYD har hittil vist seg i stand til å forsvare den kurdiske befolkningen mot de verste utslagene av krigen.

Før borgerkrigen brøt ut, var det et stort antall partier blant kurderne i Syria. Noen av disse har alliert seg med PYD, noen har sluttet seg til det væpnede opprøret og noen har dannet en blokk, KNC som har deltatt som kurdernes representant i de internasjonale forhandlingene om Syrias framtid. KNC er nært knyttet til de kurdiske partiene i Irak, først og fremst Massoud Barzanis KDP.  KNC og andre opposisjonspartier er blitt hindret i å fungere, deres kontorer og deres ledere er angrepet, og både ledere og tilhengere har i mange tilfeller flyktet eller blitt forvist fra Rojava. Mange oppholder seg i den kurdiske regionen i Irak, men noen har også søkt tilflukt i Tyrkia. Derfor kunne tyrkerne innsett en syrisk kurder i ledelsen for Afrin-regionen de nå har erobret. Det dreier seg om Abdolaziz Tammo, hvis bror Mishaal Tammo skal ha blitt henrettet av PYD i 2012.

Beskyttelse mot krigen

Det er altså liten tvil om at virkeligheten i Rojava er mindre attraktiv enn den velorganiserte propandaen PKKs internasjonale nettverk gir inntrykk av. Men det er likevel liten grunn til å tvile på at PYD har støtte fra et betydelig flertall av kurdere i Syria, uansett om de støtter partiets politiske visjoner. I borgerkrigens brutale virkelighet er det evnen til å kjempe som er avgjørende, og PYD har hittil vist seg i stand til å forsvare den kurdiske befolkningen mot de verste utslagene av krigen.

PYDs svakhet er først og fremst tilknytningen til PKK, som jo fortsatt fører krig inne i Tyrkia. Krigen mellom PKK og den tyrkiske hær har lagt mange byer i det sørøstlige Tyrkia i ruiner. PKK har sverget hevn, og Tyrkia nærer en reell frykt for at Rojava skal bli baseområder i denne krigen. For NATO er det vanskelig å avvise Tyrkias krav om å «rense grenseområdene for terrorister», samtidig som Tyrkias brutale krigføring mot kurderne både på egen jord og i nabolandene gir god grunn til bekymring. Den åpenbare løsningen – å gjenoppta fredsforhandlingene mellom PKK og Tyrkia som Erdogan avbrøt i 2016 – ser ikke ut til å være realistisk.  

Men når Erdogan nå har brakt sin nådeløse krig mot kurderne til Afrin, og truer med å fortsette felttoget østover til Sinjar og Qandil i Irak, er det neppe PYDs overgrep som bør bekymre vestlig opinion.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden