Kommentar

Det er ikke økonomien, tullinger!

Wilders gikk frem i det nederlandske valget selv om økonomien var god. Det stemmer ikke med venstresidens fordommer, men med samfunnsforskningen, skriver Snoen.

Bilde: Peter van der Sluijs. CC BY-SA 3.0.

Venstresiden finner ikke noe botemiddel mot høyrepopulismen før de innser at den handler om verdier, identitet og innvandring, mer enn ulikhet og økonomiske bekymringer.

På venstresiden er det etablert en historie om at høyrepopulismens fremgang de senere år skyldes økonomiske problemer og ulikhet. Svaret er selvsagt stimulans gjennom større budsjettunderskudd og mer omfordeling. Eller at det er mangel på gode offentlige velferdsordninger som gjør at arbeiderklassevelgere går til høyre. Svaret er selvsagt mer offentlig velferd.

Historien er sikkert bekvem for den som forteller den, fordi det understøtter deres eget verdensbilde, og fungerer som argumentasjon for det de alltid har ”visst” skal til. Problemet er at det samfunnsvitenskapelige grunnlaget for disse konklusjonene i beste fall er omstridt.

Og velgerne biter ikke på, slik vi så det i onsdagens valg i Nederland, der ingen av venstresidens partier fikk over 10 prosent av stemmene.

Er de ikke egentlig sosialister?

La meg først vise noen eksempler på denne venstreside-analysen.

Kommunisten og nasjonalbibliotekaren Aslak Sira Myhre skriver i Dagsavisen i dag at:

”Akkurat som i resten av vesten er det arbeidsledighet, utflagging av industri, oppløsning av arbeiderklasseidentitet og voksende klasseskiller som gjør at svenske sosialdemokratiske velgere føler seg ”pissa på”.

Den 29. juni 2016 stilte Jonas Gahr Støre diagnosen etter Brexit-avstemningen hos NRK Ytring.

”For dypest sett handler misnøyen om fordeling av goder og om fordeling av byrder. Storbritannia er et splittet folk, delt enda mer nå enn før, mellom rik og fattig, utdannet og ufaglært, by og land, gammel og ung.”

(Støre nevner riktignok også høy innvandring som bakgrunn for misnøyen).

Blant arbeiderklassevelgere er nå det konservative partiet klart større enn Labour.

I Dagbladet 15. august 2016 manet Audun Lysbakken til kamp mot ulikhet under ingressen ”bare rettferdig fordeling kan hindre høyrepopulisme og polarisering.”

”Derfor haster det å vinne den politiske kampen om de økonomiske og sosiale spørsmålene, før større forskjeller skaper mer frykt. Gjenreiser vi troen på sosial framgang, på redusert ulikhet og sterkere fellesskap, kan vi skape en visjon for framtida som er sterkere enn fryktbølgen som USAs Donald Trump, britenes Nigel Farage og vår egen Sylvi Listhaug rir på i dag.

I dag er det mange eksempler på at venstresiden ikke tør å være venstreside.”

Det er fristende å innvende at den fremste forkjemperen for ”en venstreside som tør å være venstreside” i dag er Labour-leder Jeremy Corbin, som leder sitt parti til stadig nye bunnmålinger. Blant arbeiderklassevelgere er nå det konservative partiet klart større enn Labour. (I en YouGov-måling fra februar er til og med UKIP like store som Labour, som ligger 15 prosentpoeng bak Toryene). Labour gjør det noe bedre blant ufaglærte og arbeidsledige (DE) enn blant faglærte arbeidere (C2).

Velferdsstaten er svaret

Den 27. juli 2016 svarte LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård på en kronikk jeg skrev i Aftenposten om at det i liten grad var økonomiske forklaringer bak Trumps fremgang. Han mente jeg måtte ”gå dypere” og at forklaringen lå i manglende utviklet velferdsstat og svake kollektive rettigheter i USA.

Jeg stusset litt over dette den gang: Hvorfor har høyrepopulistiske partier en oppslutning på 15-20 prosent i de skandinaviske velferdsstatene? Hvorfor står de aller sterkest i Østerrike, som lenge har hatt en sterk arbeiderbevegelse, kollektive forhandlinger og en omfattende velferdsstat, riktignok med en litt annen innretning enn den skandinaviske?

Det som inspirerte meg til å vende tilbake til dette temaet i dag, er en lengre artikkel av Zack Beauchamp hos Vox på mandag, med den beskrivende tittelen: No easy answers: why left-wing economics is not the answer to right-wing populism.

Jeg bet meg spesielt merke i dette:

“The problem is that a lot of data suggests that countries with more robust welfare states tend to have stronger far-right movements. Providing white voters with higher levels of economic security does not tamp down their anxieties about race and immigration — or, more precisely, it doesn’t do it powerfully enough. For some, it frees them to worry less about what it’s in their wallet and more about who may be moving into their neighborhoods or competing with them for jobs.”

La oss starte med den første påstanden – at robuste velferdsstater har sterkere høyreradikale bevegelser. Her bygger Beauchamp på forskningen til tyske Kai Arzheimer, som har studert arbeiderklassevelgere i Europa i perioden 1980-2002. I en artikkel publisert i 2013 oppsummerer han:

“The level of welfare state protection as measured by the OECD’s standardised wage replacement rate for the unemployed also has a strong positive effect on the probability of an Extreme Right vote. Raising the standards from the first to the third quartile of its empirical distribution will almost quadruple the odds of a right-wing vote. Given the Extreme Right’s rediscovery of centre-left leaning policies, this could be interpreted as a result of “welfare chauvinism” and (perceived) ethnic competition (Bélanger and Pinard1991) over a resource that is still plentiful.

However, an alternative explanation is at least as plausible: Only if the welfare state is seen as safe and can be taken for granted, workers will turn from Social Democratic parties towards the Extreme Right.”

Denne siste teorien – at det nettopp er tryggheten velferdsstaten gir som gjør at arbeiderklassen tar sjansen på høyreradikalisme, finner vi igjen hos den fremtredende amerikanske samfunnsforskeren Ronald Inglehart. Beauchamp viser til at Inglehart hevder at kombinasjonen av rask økonomisk vekst og robuste velferdsstater har gitt nok økonomisk trygghet til at de kan prioritere andre saker enn fordelingen av velstand – verdispørsmål som abort, homofile ekteskap og ikke minst innvandring.

Kulturell reaksjon

Sammen med Pippa Norris publiserte Inglehart et paper i august i fjor om fremveksten til høyrepopulismen. Basert på data fra European Social Survey 2002-2014 drøfter de to forklaringsmodeller – økonomisk usikkerhet versus kulturell reaksjon på fremveksten og dominansen til progressive, liberale verdier. Konklusjonen er verdt å sitere i sin helhet:

“Looking more directly at evidence for the economic insecurity thesis, the results of the empirical analysis are mixed and inconsistent. Thus populist parties did receive significantly greater support among the less well-off (reporting difficulties in making ends meet) and among those with experience of unemployment, supporting the economic insecurity interpretation. But other measures do not consistently confirm the claim that populist support is due to resentment of economic inequality and social deprivation; for example, in terms of occupational class, populist voting was strongest among the petty bourgeoisie, not unskilled manual workers. Populists also received significantly less support (not more) among sectors dependent on social welfare benefits as their main source of household income (min utheving) and among those living in urban areas.

By contrast, even after applying social and demographic controls, all of the five cultural value scales proved consistent predictors of voting support for populist parties and pointed in the expected direction; thus populist support was strengthened by anti-immigrant attitudes, mistrust of global and national governance, support for authoritarian values, and left-right ideological self-placement. The fit of the model also improves considerably.

Overall we conclude that cultural values, combined with several social and demographic factors, provide the most consistent and parsimonious explanation for voting support for contemporary popularity in Europe is largely due to ideological appeals to traditional values which are concentrated among the older generation, men, the religious, ethnic majorities, and less educated sectors of society.”

Dette stemmer godt med forskningen til professor Elisabeth Ivarsflaten ved Universitetet i Bergen. I 2007 publiserte hun en studie av hvilke saker som høyrepopulistiske partier i syv vest-europeiske land mobiliserer rundt.

“The study finds that no populist right party performed well in elections around 2002 without mobilizing grievances over immigration. However, it finds several examples of populist right parties experiencing electoral success without mobilizing grievances over economic changes or political elitism and corruption. This study therefore solves a long-standing disagreement in the literature by comprehensively showing that only the appeal on the immigration issue unites all successful populist right parties.”

Foran valget i Nederland intervjuet Aftenpostens Øystein Kløvstad Langberg en ekspert som peker på det samme:

«Matthijs Rooduijn, førsteamanuensis ved universitetet i Utrecht, erkjenner at det kan virke paradoksalt at protestpartiet til Wilders kan vinne valget når økonomien går bedre enn på lang tid, men han mener han har en forklaring.

– Vi ser at partier på ytre høyre i Europa gjør det best når det er kultur og identitet som dominerer den politiske agendaen istedenfor økonomi. Derfor er det kanskje ikke til tross for, men heller på grunn av at det går bra økonomisk, at Wilders gjør det såpass godt, sier Rooduijn.»

Brexit handlet mest om innvandring

I en ellers god artikkel skriver Aftenpostens Frank Rossavik i dag, etter valget i Nederland og valget av Trump og Brexit:

”I USA og Storbritannia handlet det om oppdemmet misnøye i store grupper av velgere som har sakket etter lønnsmessig og føler seg marginalisert.”

Dette er høyst diskutabelt. Selv om det er riktig at et flertall av dem med lav inntekt stemte for Brexit, betyr ikke det at deres økonomiske situasjon er grunnen til deres stemmegivning. Jeg har tidligere skrevet om den totalt manglende sammenhengen mellom lønnsutviklingen lokalt i tidsrommet 2002-2015 og hvordan ulike deler av Storbritannia stemte i Brexit-avstemningen, basert på data samlet av Torsten Bell. Jeg har også påvist at i motsetning til en utbredt myte, har inntektsulikheten i Storbritannia falt de senere årene, og er nå lavere enn på omkring 30 år. Gjennomsnittinntektene steg med fem prosent til sammen de to årene før Brexit-avstemningen. (I går kom oppdaterte tall fra IFS som bekrefter trenden).

Høyrepopulistiske velgere kan nok være opptatt av sin egen inntektsutvikling, selv om det ikke er deres fremste motivasjon, men ulikhet er de lite opptatt av, noe Eric Kaufman på bloggen til LSE viser i en gjennomgang fra august i fjor. For eksempel mente 20 prosent av dem som stemte for å bli i EU at ulikhet og fattigdom var den viktigste saken i Storbritannia, mens blant dem som stemte Brexit, var det bare 6 prosent som mente dette. Innvandring var soleklart på toppen for dem.

På den annen side må det nevnes forskning som viser en sammenheng mellom graden av importkonkurranse fra Kina og andelen som stemte for Brexit. De samme forskerne (Colantone & Stanig) finner lignende utslag i femten europeiske land i tidsrommet 1988 til 2007. Det stemmer med at valgdagsmålingen til Lord Ashcroft viser et klart Brexit-flertall blant dem som var negative til globaliseringen. Men også her var innvandring den klareste indikatoren.

Trump handlet om etnisitet – og proteksjonisme

I min ettervalgsanalyse 20. november drøftet jeg økonomiske forklaringer på Trumps oppslutning. Dataene er sprikende. Et flertall av dem med lav inntekt stemte på Clinton, men bildet blir mer uklart dersom vi bare ser på hvite. Trump gjorde det ikke spesielt godt blant arbeidsledige, men derimot i områder der arbeidsledigheten øker.

Det de vil ha er en god jobb, ikke et mer sjenerøst sikkerhetsnett.

Jeg konkluderte med at det mer enn faktisk økonomisk tilbakegang, var det redselen for fremtiden, også økonomisk, som var med på å mobilisere hans velgere. Og ikke minst autoritære holdninger og skepsis til utlendinger og utlandet.

Etter dette har det kommet forskning som tyder på en sammenheng mellom Trumps oppslutning og graden av importkonkurranse fra Kina og Mexico. Trumps proteksjonistiske appell har altså en forankring her.

Jeg viste i november også til at den hvite arbeiderklassa ikke er pådrivere for velferdsstaten generelt, som de forbinder med etniske minoriteter, noe også Beauchamp er inne på. Det de vil ha er en god jobb, ikke et mer sjenerøst sikkerhetsnett.

Skal jeg forsøke meg på en oppsummering, kan ikke de økonomiske forklaringene på høyrepopulismens fremgang avskrives helt, men de er mindre viktige enn de kulturelle. Og omfattende velferdsordninger og sosialt sikkerhetsnett beskytter ikke mot høyrepopulismen. De som er tiltrukket til dette budskapet vil ha en godt lønnet jobb, og mange av dem tror de kan få det gjennom økt proteksjonisme. De tar feil.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden