Debatt

Det er interessant å nøste i vår evolusjonære historie

Rase og underart betyr noe annet for en spurveforsker i 2018 enn for Linné i 1735, enn si for hvite slaveeiere i 1800-tallets USA, skriver Glenn-Peter Sætre.

Bilde: Flickr/hedera.baltica, CC BY-SA 2.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/)

Vi skal være varsomme med begreper som kan gi farlige assosiasjoner. Men forskning på genetisk variasjon hos mennesket er hverken farlig eller uønsket.

Ordet rase har det med å avstedkomme debatter med høy patos. Statsviter og tidligere område-redaktør i Store Norske Leksikon (SNL), Aksel Braanen Sterri har vært i stormens sentrum i denne runden. Han har for en god tid tilbake vært med å redigere en artikkel om rasisme i (SNL), noe som har utløst et skred av kronikker i landets aviser og opphetede debatter i sosiale medier. En formulering om at «det finnes biologiske forskjeller mellom mennesker som har levd separert i lengre tider» har falt mange tungt for brystet og det synges i kor med pekefingeren hevet at troen på menneskeraser ikke kan begrunnes med biologiske fakta.

I Dagbladet 15 desember imøtegår Sterri kritikken. Her forklarer han at han slett ikke mener at rase er et egnet begrep for å beskrive variasjon hos mennesket, men at dette hovedsakelig har politisk/historiske årsaker og ikke biologiske. Siden jeg ble sitert i Sterris kronikk og slik er blitt dratt inn i debatten, ønsker jeg å utdype hva jeg, i kraft av å ha puslet litt med genetikk på andre organismegrupper, kan si og mene om genetisk variasjon og begrepsbruk generelt, og i vår art spesielt.

Biologer har lenge vært fascinert av den enorme variasjonen vi observerer blant organismene på jorda. Allerede på 1700-tallet etablerte den svenske botanikeren Carl von Linné et hierarkisk system for å klassifisere biologisk mangfold. Arter som ligner hverandre hører til samme slekt, slekter som likner hverandre hører til samme familie osv. Han la også merke til at mange arter varier geografisk, selv om disse variantene åpenbart er så like at de tilhører samme art. Han kalte slike geografiske varianter for underarter og mente for eksempel å kunne identifisere flere underarter av mennesket basert på ytre trekk som hudfarge og hårtekstur.

Med Darwin fikk vi en forståelse for at hierarkisk klassifikasjon reflekterer evolusjonært slektskap. Artene innen samme slekt (som ulv og coyote) deler en felles stamform for relativ kort tid siden mens felles stamform for slektene innen en familie (som hundeslekten og reveslekten) levde lengre tilbake i evolusjonær fortid. For Darwin var ikke arten en unik kategori. Som Linné var også han fascinert av geografisk variasjon, men Darwin mente ofte å se gradvise og glidende overganger mellom populasjoner og andre ganger mer diskrete hopp. Darwin tenkte at fraværet av mellomformer i det siste tilfellet skyldtes at disse hadde bukket under i «kampen for tilværelsen».

Moderne genetikk har transformert evolusjonsbiologien. Der vi i starten av min karriere i beste fall, og med med betydelig innsats, kunne pusle med en håndfull genetiske markører, fullsekvenserer mine master- og PhD studenter i dag hele genomer rutinemessig og kan studere geografisk variasjon på hundretusener for ikke å si millioner av variable seter langs genomene til artene vi studerer. Hvordan all denne variasjonen er strukturert geografisk, kan fortelle oss mye om den evolusjonære historien til studieorganismene våre.

Noen ganger finner vi gradvise endringer langs en geografisk gradient – såkalt clinal variasjon. Selv når det ikke er noen geografisk barriere langs en arts utbredelse finner gjerne individer sin make i nabolaget. Gener utveksles lokalt og det fører til en gradvis økt genetisk avstand med geografisk avstand.

Andre ganger finner vi mer diskrete clustre av populasjoner som er ulike andre slike clustre. Perioder med større eller mindre grad av geografisk isolasjon mellom grupper av populasjoner reduserer den homogeniserende effekten av genflyt og bestandene divergerer. Det var slike effekter Darwin observerte på Galapagosøyene. Havet utgjør en barriere mot genutveksling mellom øyene og bestander divergerer genetisk og fenotypisk på grunn av evolusjonære prosesser som genetisk drift og seleksjon.

Arter viser altså populasjonsstrukturering. Struktureringen kan være kompleks: Clinal variasjon her og større eller mindre grad av diskrete clustre der – gjerne innen samme art. Å beskrive kompleks struktur med ord er ikke enkelt og vi tar ofte i bruk begreper som åpenbart har endret faglig innhold siden Linnés (eller for den saks skyld krigens) dager. Jeg og mine kollegaer kan finne på å bruke ord som «underart» eller «rase» som ryddekategorier når dette letter kommunikasjonen oss imellom. Dette innebærer ikke at vi legger en kvantitativ størrelse for grad av forskjell til grunn. Ei heller at vi operer med vanntette skiller mellom clinal og diskret variasjon – dette fremkommer jo uansett i visualiseringene og de statiske beskrivelser av variasjonen vi publiserer med den verbale beskrivelsen.  

Svært mange biologer tar avstand fra at mennesket kan deles inn i raser. Hvorfor? Få sier det tydeligere enn organisasjonen for human genetikk i USA (The American Association for Human Genetics – ASHG). De skriver blant annet «the study of human genetics challenges the traditional concept of different races as biologically separate and distinct». Det er altså en spesifikk og foreldet definisjon av begrepet rase de imøtegår. Jeg støtter dette helhjertet.

Hvordan utspiller så den genetiske variasjonen seg hos mennesket? Ikke så ulikt mange andre arter. Vi finner større eller mindre grad av clinal variasjon, men også clustere. Selv på fin skala kan vi se hårfin populasjonsstrukturering som ikke er entydig clinal. Det er ørsmå, dog statisk signifikante genetiske forskjeller mellom fransk-, tysk- og italienskspråklige sveitsere for eksempel.

På større geografisk skala gjenspeiler genetikken at hav, fjell og ørken har representert geografiske barrierer i vår forhistorie. Neppe absolutte barrierer, men for eksempel urinnvånerne i Australia har inntil nylig levd i betydelig grad av isolasjon fra andre mennesker i noen titusen år. Himalaya/Tibetplatået, Sahara, Atlanterhavet og Stillehavet har også redusert genutveksling i perioder og befolkningsgruppene har divergert – litte grann.

Begreper er sosiale konstruksjoner vi bruker for å orientere oss i en kompleks verden. Rase og underart betyr noe annet for en spurveforsker i 2018 enn for Linné i 1735, enn si for hvite slaveeiere i 1800-tallets USA. Anvendt på mennesket er folkeforståelsen av begrepene preget av en annen tid og kan gi gale og til og med farlige assosiasjoner.

Dette betyr ikke at forskning på genetisk variasjon hos mennesket er farlig eller uønsket. Mange av oss synes det er interessant å nøste opp i vår nære evolusjonære historie. Noen ganger har det også praktisk nytte, for eksempel innen medisin. Vi er ikke helt like genetisk, men vi er alle etterkommere av de som overlevde og reproduserte. Vi er alle vinnere – ingen over – alle ved siden av.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden