Politikk

Det er lett å avfeie Listhaug som en mindre vellykket politisk leder. Hun skapte støy, men ikke resultater.

Bilde: Justisdepartementet / Flickr

Så enkelt er det likevel ikke.

Sylvi Listhaug er ikke som andre politiske ledere. Det er hennes styrke — og hennes svakhet.

Kontrasten i politisk lederstil kan knapt bli større enn mellom Listhaug og hennes tidligere sjef, statsminister Erna Solberg. Der Listhaug provoserer, karakteriserer og splitter, insisterer Solberg på saklighet, tålmodighet og samarbeid.

«Folk liker politikere som samarbeider og finner gode løsninger,» sa Solberg nylig.

Typisk norsk å samarbeide

Solberg representerer den klassiske norske politikeren. I den nye boken Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene, spør jeg 15 tidligere og en sittende statsråd om hva som er godt og effektivt politisk lederskap. Svarene formuleres forskjellig, men de fleste handler om å ville noe til beste for samfunnet, peke ut en retning og oppnå resultater gjennom samarbeid. Alt innenfor en ramme av ansvarlighet og langsiktighet.

Selvsagt skal politikken også profileres. Forskjeller og konflikter må dyrkes. Men velgerne vil ha resultater. I norsk parlamentarisk tradisjon krever det tilgang til makt og vilje til samarbeid. Både med partier på Stortinget og internt. Slik har det vært siden 1961.

Alle eks-politikerne jeg har snakket med, trekker fram evnen til å finne gode kompromisser. Dagfinn Høybråten, statsråd i Kjell Magne Bondeviks to regjeringer og sentral i gjennomføringen av flere store velferdsreformer, sier:

«Men hvis du ikke evner å kompromisse, å finne løsninger som ivaretar flere hensyn, blir du ingen effektiv statsråd. Da blir du til syvende og sist ikke tatt hensyn til.»

Kåre Willoch, statsminister på 1980-tallet, formulerer det slik:

«En politisk leder bør ofte ikke legge vekt på å få 100 prosent rett, men å få til standpunkter som i det vesentlige er tilfredsstillende og som samtidig stimulerer partene til å holde fram med å samarbeide om nye saker.»

Også Listhaugs partifelle i regjeringen, tidligere olje- og energiminister Tord Lien, understreker betydningen av å samarbeide fra statsrådsposisjonen. I boken sier han:

«Min tilnærming var å gi noe i forhandlinger selv om jeg hverken ville eller trengte, fordi jeg ønsket å ha dem med på laget seinere. Du må tenke partnerskap.»

Typisk Listhaug å provosere

Dette er ikke slik vi husker Listhaug fra hennes ulike statsrådsposisjoner i regjeringen Solberg. Hun vek ikke unna for konflikter, provokasjoner og spissformuleringer. Heller ikke når de rammet regjeringens egen politikk og politiske samarbeidspartnere, og dermed mulighetene for politiske løsninger.

Noen vil kalle dette dobbeltkommunikasjon. Det er i hvert fall effektiv politisk kommunikasjon.

Det er spesielt å bryte med idealet om samarbeid fordi vi snakker om lederskap utført fra statsrådsposisjonen i en mindretallsregjering. Det er en lederstil det er vanskelig å se at regjeringssjefer som Kjell Magne Bonde, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg ville tillatt.

Det er — foreløpig — ikke det samme at Arbeiderpartiet fra en presset opposisjonstilværelse sier at partiet er mindre kompromissvillig enn tidligere.

Satte dagsorden

På denne bakgrunn er det lett å avfeie Listhaug som en mindre vellykket politisk leder. Hun skapte støy, men ikke resultater. Så enkelt er det likevel ikke. Listhaug holdt innvandring høyt på dagsorden under valgkampen. Det var viktig fordi innvandring var viktigste sak i valgkampen.

Listhaugs muligheter til å skape resultater på innvandringsfeltet er svekket etter at hun kom tilbake på Stortinget.

Hun gjorde det Fremskrittspartiet har vært flinke til fra regjeringsposisjon: Å pusse partiprofilen og snakke til kjernevelgerne samtidig som de andre Frp-statsrådene har søkt kompromisser.

Noen vil kalle dette dobbeltkommunikasjon. Det er i hvert fall effektiv politisk kommunikasjon. Det bidro også til at regjeringspartiene holdt seg ved makten etter et valg hvor de tross alt gikk tilbake. Og i forbindelse med Listhaugs avgang har Fremskrittspartiet økt sin oppslutning og fått mange tusen nye velgere

Hva med resultatene?

Klarer så Listhaug å utvise politisk lederskap som kan omsette støtten til politiske resultater som svarer på tilhengernes ønsker? Det spørs. Tilhengerne hennes er utålmodige. Rita Karlsen, forbundsfelle av Hege Storhaug i organisasjonen Human Rights Service, kommenterte Facebook-posten som seinere førte til Listhaugs avgang med å si at hennes suksess var i ferd med å bli en bremsekloss for regjeringen.

«Men Listhaug synes å operere etter strategien oppslag er viktigere enn gjennomslag.»

Listhaugs muligheter til å skape resultater på innvandringsfeltet er svekket etter at hun kom tilbake på Stortinget. Der skal hun til overmål arbeide med et annet saksfelt. En stortingsrepresentant har også mindre makt enn en statsråd.

Samtidig har Listhaug skaffet seg sin posisjon fordi hun har brutt med konvensjoner og forventninger. Spørsmålet blir om hun klarer å fortsette med det fra Løvebakken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden