Nyhet

– Det er naturlig at det blir flere anmodningsvedtak når vi har en mindretallsregjering

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen / Høyre

Stabssekretær ved Statsministerens kontor, Rune Alstadsæter, er mer opptatt av å følge opp Stortingets mange anmodninger enn å problematisere dem.

Som Minerva tidligere har omtalt har antallet anmodningsvedtak fattet av Stortinget under denne regjeringsperioden skutt kraftig i været. Mengden vedtak er nå det høyeste noen norsk regjering noen gang har måtte forholde seg til.

Enkelt forklart er et anmodningsvedtak det ordet selv forteller, nemlig en anmodning fra Stortinget til Regjeringen om å forholde seg på en bestemt måte.

På grunn av sin avhengighet av Stortinget under parlamentarismen, vil regjeringen være politisk forpliktet til å følge anmodninger som den ikke har klart å avverge ved å erklære at den heller vil søke avskjed enn å akseptere den politikken det gis anvisning på (kabinettspørsmål).

I det juridiske fagmiljøet er det uenighet om hvorvidt anmodningsvedtakene også er å regne som juridisk bindende.

Under denne regjeringen er antallet slike vedtak nå oppe i nesten 500 årlig.

Willoch: Skadeverk mot parlamentarismen

Under tidligere regjeringer utgått av Høyre har partiet inntatt en svært kritisk holdning til denne formen for vedtak. Tidligere statsminister for Høyre, Kåre Willoch, har f.eks. omtalt dem som rene «skadeverk mot parlamentarismen».

Under Bondevik-II regjeringen nektet Høyres daværende finansminister Per Kristian Foss å gjennomføre flere av stortingets anmodningsvedtak. Han viste til at Stortinget ikke hadde fattet tilstrekkelige budsjettvedtak til å kreve gjennomføring av alle anmodningene. Foss sin holdning var således at flere av vedtakene ikke kunne gjennomføres uten at Stortinget også hadde avsatt penger til formålet.

I en kronikk har også antallet anmodningsvedtak nylig blitt kritisert av Kristin Clemet for å skape uklare ansvarsforhold og gi dårligere beslutninger.

Andre boller med Erna

Fra Erna Solbergs regjering ser nå tonene ut til å ha blitt langt mildere enn den Høyre tidligere har brukt. Statssekretær på Statsministerens Kontor, Rune Alstadsæter, svarer på epost til Minerva om hvordan regjeringen forholder seg til anmodningsvedtakene og omfanget av dem.

– Det foreligger en faglig uenighet om i hvilken grad anmodningsvedtak er bindende for regjeringen. Hva er SMKs syn på dette spørsmålet? 

–  Dette er en diskusjon blant jurister. Som mindretallsregjering er vi opptatt av å følge opp anmodningsvedtakene og melde tilbake til Stortinget på en systematisk og ryddig måte.

– Opplever Regjeringen økningen i antallet anmodningsvedtak som problematisk?

– Det er naturlig at det blir flere anmodningsvedtak når vi har en mindretallsregjering. Politiske kompromisser blir ofte nedfelt som anmodningsvedtak. I tillegg ser vi at mange av vedtakene er i tråd med regjeringens politiske plattform eller med arbeid som allerede pågår i departementene. Regjeringspartiene er naturlig nok mer opptatt av hva som vedtas enn av antall vedtak.

– Har Regjeringen noen strategi for å redusere antallet anmodningsvedtak?

– Som enhver annen regjering er vi opptatt av å få gjennomslag for mest mulig av vår politikk og å finne gode løsninger med opposisjonen der det er naturlig.

Regjeringen må følge opp

Minerva har også forhørt seg om praksisen med anmodningsvedtak med jusprofessor ved UiO Eivind Smith. Smith påpeker at spørsmålet om hvorvidt anmodningsvedtak er bindende for regjeringen, må besvares ved å skille mellom politisk og mulig juridisk binding.

– Alstadsæter har rett når han nevner at diskusjonen om «anmodninger» er (juridisk) bindende «er en diskusjon blant jurister». Svaret har aldri hatt praktisk betydning, og dersom en regjering en gang i fremtiden skulle trosse en anmodning uten at det bygger på gode praktiske grunner som Stortinget blir forklart og godtar, er det parlamentariske virkemidler, ikke jus, som vil bli avgjørende for kampens utfall, forklarer Eivind Smith før han utdyper:

– Hvis et forslag om noe som regjeringen ikke politisk kan akseptere ligger an til å få flertall i Stortinget, må den sette sin stilling inn på å få vedtaket stanset. Dersom den ikke gjør dette, følger det av Stortingets posisjon i vårt styringssystem at regjeringen må følge opp det som er vedtatt. Dette er det da også etablert solide rutiner for, blant annet ved at regjeringen legger frem en årlig stortingsmelding om hva som ha skjedd med slike vedtak siden sist.

Utflytende ansvarsforhold

– Hvilke tanker har du om volumet på antallet anmodningsvedtak?

– Generelt betrakter jeg det for min del som et stort og økende problem, helt uavhengig av hvilken politisk farge regjeringen til enhver tid har. Dette skyldes dels at dagens praksis bidrar til enda mer utflytende ansvarsforhold enn det som i alle tilfelle følger med mindretallsparlamentarisme: Er det regjeringen eller stortingsflertallet om står ansvarlig overfor velgerne for den politikken som faktisk har blitt ført? Dertil kommer at departementene bruker store ressurser på følge opp de mange anmodningene, mens hensynet til langsiktig styring kanskje kunne hatt godt av større konsentrasjon om de store sakene.

– Hva mener du kan gjøres med dette?

– Det finnes ingen quick fix. Men jeg skulle ønske at flere av dagens ledende stemmer i både regjering og opposisjon så problemstillingen og holdt debatten om ordningens god og dårlige sider levende. At regjeringen og SMK ryddig og samvittighetsfullt følger opp vedtak som faktisk blir truffet, er det vanskelig å ha innvendinger mot. Men den fremherskende pragmatismen burde ikke hindre oss i å diskutere styringssystemets utvikling. Da kan også komparativ innsikt være til hjelp. I andre land er det ingen selvfølge at slike vedtak kan treffes overhodet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden