Spaltist

Det er på tide at norsk kulturliv kommer seg forbi 90-talls-naivismen

Bilde: Fra filmen "Tordenskjold og Kold"

Spyferdig og forpint – Erlend Loes Tordenskjold svikter i alle ledd.

For en tid tilbake, i forrige årtusen, fikk jeg en bunke kopiark av en venninne som studerte ved NTNU. Det var en refusert bok, Tatt av kvinnen, av en aspirerende forfatter. Erlend Loe skulle senere bli ironi-generasjonens trompet. Barnebøker, romaner, dikt og filmmanus, Loe gjør det hele.

Tatt av kvinnen var tidsriktig – angstfull og vittig. Jeg gjorde meg upopulær blant fanskaren i Trondheim da jeg påpekte at boken mangler dybde, at dette er tegneserie i ordform. Anmelderne så i Loes ynkelige hovedpersoner et uttrykk for ‘naivisme’, som er hva vi kalte nihilisme på 1990-tallet.

Naivismen blir et problem når Loe vender seg sitt skjeve blikk mot Tordenskjold & Kold. Filmen om sjøkrigerens siste dager ble knapt omtalt da den kom ut i 2016. Den har, forbindelse med NRK-streiken, blitt spilt uavlatelig. Slikt gir oppmuntrer forsinket oppmerksomhet.

Fortellingen har et riktig godt premiss; at historiske filmer sier lite om tiden de forestiller og desto mer om tiden da de ble laget. Peter Wessel Tordenskjold (1690-1720) var kjent for å feste hardt og han døde ung. Loe ser en parallell til vår tids avgrunnsøkende rockestjerner.

I filmen legger Tordenskjold ut på en herregårdsturné på vei til Hildesheim hvor den virkelige T. døde i duell 30 år gammel. Loe tar duellen fra ham; sjøhelten drukner i sitt eget spy kvelden før. Den påfølgende duellen utkjempes mellom en levende og en død.

For å hegne om myten blir Tordenskjolds lik gjennomboret av den trofaste kammertjener Kold, som går gjennom handlingen med to ansiktuttrykk; spyferdig og med en forpint grimase, som om han har sluppet en fjert og håper ingen vil merke det.

Publikum kjenner ikke myten som filmen vil gjøre gjøn med. Skolebarna synger ikke lengre om «den tapre Tordenskiold».

Jakob Oftebros Tordenskjold en moderne mann, som sier føkk og går til psykolog, slik ingen gjorde på den tiden. Han er utenkelig presis med sin pistol. Ellers går tiden med til å holde motivasjonstaler om gamle sjøslag og å selge masseproduserte suvenirer.

Viseadmiralen kler seg i kjole og blir voldtatt en våpenbror som visst skal forestille selveste Døden. Tordenskjold tar en valp som betaling. I Loes omriss har 1700-tallets Danmark blitt en Erich von Gotha-fantasi befolket av erigerte menn og kvinner uten undertøy.

Historiker Knut Mykland beskriver den Tordenskjold vi møter i de historiske kildene som: «Den dristige våghals, hard og brutal mot sitt mannskap, arrogant og overlegen overfor sine motstandere, men første og fremst den overlegne sjøoffiser som hadde handlekraft og taktisk dyktighet (…)».

Oftebros Tordenskjold er en type som du knapt ville fulgt på nachspiel, langt mindre i strid. Her er et alkoholisert barn med et voksent morskompleks. Sistnevnte kan Loe mistenkes for å ha lånt fra en annen sjøhelt, Horatio Nelson, som døde med bønn om et siste bekreftende kjærtegn: «Kyss meg, Hardy».

Det er ikke noe galt i å ribbe gamle helter. Heltemyter lever sitte eget liv i populærkulturen. Men filmen om Tordenskjold og Kold grunnstøter på et skjær som enda ikke er tegnet inn på de norske kulturbyråkratenes draft:

Publikum kjenner ikke myten som filmen vil gjøre gjøn med. Skolebarna synger ikke lengre om «den tapre Tordenskiold».

Loes antitese er således motsvar til en tese som få kjenner. Hånden i været, de som vet om 14-åringen som lærte sjømannskap på et slaveskip, hvis hardhet gjorde den danske marine stridsvillig, om det gjennommilitariserte Skandinavia og slaget i Dynekilen som reddet oss fra svensk okkupasjon? Loe antar at du vet.

Dette høres naturligvis høyttravende ut, men jeg tror at det episke er like godt for sjelen som den ordknappe Håvamål-diktingen.

Når filmen er god, vil alle lyter tilgis, men når den bommer er alt kritikkverdig. Tordenskjold & Kold er historisk sjaber, den er ikke LOL-morsom og heller ikke noe høydepunkt for den ellers habile Oftebro. Han minner om Colin Farrell i rollen som Alexander den store.

Så hva er poenget? Kammertjener Kold gulper, «at freden drepte ham». Men det stemmer jo ikke, for filmen fratar Tordenskjold all heder. Ikke engang Dynekilen får han beholde. Filmen har ikke egentlig noe budskap, bortsett fra å rive ned en nasjonalhelt.

Alt er skitten, alt er falskt, alt er til kjernen råttent. Filmen har en postmoderne antagelse om at historien er et sett med løgner vi enes om å tro på og det finnes ingen helter. Dette begrunner filmen med tull og vås.

Lojalitet kommer av felleskap og felleskap konkretiseres i symboler.

Hva skal vi så med helter? Thomas Carlyle tematiserte i boken On Heroes, Hero-Worship, and The Heroic in History (1841) heltenes rolle i kulturen. Boken innledes med «The Norwegian Sea Kings» som Carlyle hevder hadde innsett noe viktig: Storhet i enkeltindivider er eksempler til inspirasjon.

Dette høres naturligvis høyttravende ut, men jeg tror at det episke er like godt for sjelen som den ordknappe Håvamål-diktingen. Det er noe vi kan hente opp, finne inspirasjon i, uten å skue til kjeden av mennesker og hendelser som leder til frem til oss.

Men er det ikke nødvendige brudd i denne linjen? Evolusjonsbiologien og psykologien er jo enige om dette; det som gjør mennesket unikt er tilpasning overført fra gen-nivå til meme-nivå, altså fra hardware til software.

Vi trenger ikke å miste halebeinet for å overleve inn i fremtiden. Men sinnet må tilpasse seg. Jo raskere virkeligheten forandrer seg, jo oftere må programvaren justeres. I vår tid foregår dette reserfort.

Vi ser for tiden problemet med tøylesløs liberalisme, hvor 1-prosenten er villige til å gjøre hva som helst for menneskeheten, unntatt av å betale skatt.

Blir da historien et anker eller et tau i propellen? Filosofen Bertrand Russell spurte: «Hvordan kan vi kombinere den grad av individuelt initiativ som er nødvendig for å komme videre med graden av sosial samhørighet som er nødvendig for å overleve?»

Russell fant et virkemiddel i symbolets makt og dets rolle i å fostre lojalitet til felleskapet. I tråd med dette må det episke, nasjonsbyggende, det sjelelig mobiliserende tas på alvor, men på nye måter. Vi trenger fortellinger som binder oss sammen på tvers av alt som skiller oss.

Lojalitet kommer av felleskap og felleskap konkretiseres i symboler. Vi ser for tiden problemet med tøylesløs liberalisme, hvor 1-prosenten er villige til å gjøre hva som helst for menneskeheten, unntatt av å betale skatt. De føler seg ikke bundet og ikke forpliktet.

Det er på tide at norsk kulturliv kommer seg forbi 90-talls-naivismen med sine forutsigbare rundingsbøyer. Når kunsten preges av tomgangs-ironi og støyende meningsløshet, vil noe nytt tvinge seg fram.

I en verden uten mening er det radikalt å være innstendig og klokt å drive nasjonsbygging.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden