Fra papirutgaven

Det er sveipet som teller

Selv om jeg er ukomfortabel med å bli sjekket opp i all offentlighet, er jeg fortsatt tilhenger av at ting kan gjøres på gamlemåten, skriver Oda Cecilie Valvatne Ording.

Bilde: Pixabay

Datingapper har skapt en ny arena for sjekking, der utvalget er større, og kvinner sitter med en større makt til å ta initiativ enn før. Men i den evige jakten på Tinder-matcher er ikke lenger romantikken en hovedingrediens.

Forholdet vårt til sjekking har endret seg drastisk i takt med digitaliseringen av hverdagen. Bruken av datingapper som Tinder og Happn for å møte potensielle partnere er forlengst normalisert, og ord som «sveipe» og «matche» har funnet sin plass i dagligtalen. På den annen side er det å tilnærme seg noen på gamlemåten noe færre og færre har førstehånds erfaring med. Jeg fikk en sår påminnelse om det for en stund siden, da jeg ble sjekket opp i grønnsaksavdelingen på matbutikken – uten noen som helst forvarsel i form av en notification.

– Hei, unnskyld at jeg forstyrrer deg! Du er kanskje opptatt med å tekste Tinder-daten din, men jeg ville bare si at du ser utrolig bra ut.

Fullstendig overrumplet over situasjonen klarte jeg knapt å lire fra meg et takk, før jeg styrtet av gårde til motsatt side av butikken og lot som jeg var på intens utkikk etter parmaskinke. I ettertid innså jeg hvor paradoksalt det er at jeg er mer komfortabel med å dele mine mest intime hemmeligheter med en Tinder-match enn å få en kompliment av en fremmed på butikken. Vi opplever det altså som tryggest å utveksle privat informasjon med folk vi aldri har møtt, på en plattform som potensielt lagrer denne informasjonen for alltid. George Orwell hadde vel neppe vært stolt.

I ettertid innså jeg hvor paradoksalt det er at jeg er mer komfortabel med å dele mine mest intime hemmeligheter med en Tinder-match enn å få en kompliment av en fremmed på butikken.

Hendelsen illustrerer en av baksidene ved nettdating og digital kommunikasjon for øvrig, nemlig at vi distanserer oss fra det som skjer fysisk rundt oss. Konsekvensen er at vi blir dårligere forberedt til å håndtere enkle sosiale situasjoner. Og forklaringen er enkel: Det er jo ikke nødvendig å granske kjekkasen foran deg på bussen når sjekkeappen Happn kan fortelle deg hvor gammel han er, hva han studerer, og hvor han trener, før du engang har rukket å innlede chatten. Med andre ord, et flørtende blikk eller innledende kroppsspråk er ikke lenger det som avgjør hvorvidt du kommer i kontakt med noen. Det er snarere helt nødvendig å sørge for at datingprofilen din er plettfri, for at han kjekke på bussen skal legge merke til deg.

Dette er naturligvis ikke helt risikofritt. Jeg glemmer aldri møtet med Tinder-matchen som var så sjenert at han såvidt turte å se meg inn i øynene. Det illustrerer hvordan datingapper, som sosiale medier generelt, ikke klarer å speile virkeligheten. Kanskje er det lett å glemme at blikkontakt med et profilbilde ikke gir noe særlig grunnlag for å fastslå om man har god kjemi eller ikke. Tvert imot kan det trigge falske forhåpninger, og slik har distansen mellom den digitale verdenen og virkeligheten skapt en grobunn for kleine situasjoner og skuffelser.

Likevel er det sikkert at denne form for sjekking er kommet for å bli. Blant min generasjon er skepsisen mot å bruke internett og apper for å møte noen forlengst overkjørt av det digitale godstoget. Jeg vil nesten tørre å påstå at vi i dag lar oss sjokkere mer når sjekking foregår utenfor de trygge rammene teknologien har gitt oss, noe min pinlige historie fra matbutikken står som et soleklart eksempel på.

Den digitale distansen

Det er heller ingen tvil om at datingapper har gjort oss til mer passive sjekkere. En handling som tidligere fant sted i hverdagslige omgivelser, skjer nå innenfor telefonskjermens fire hjørner, og potensielle partnere er redusert til et utømmelig galleri av nakne overkropper og filtrerte colgate-smil. Det å sjekke opp noen i dag krever ikke mer enn en enkel håndbevegelse, som kan skvises inn på bussen på vei hjem fra jobb eller i reklamepausen til TV3. Det er en utvikling som har ført til at det å få en fyr på besøk er blitt like enkelt som å bestille pizza på døren. Mye av kritikken mot digital dating er rettet nettopp mot denne objektiviseringen, som er et resultat av at vi distanserer oss emosjonelt fra mennesket bak profilen. For da er naturlig nok veien til respektløs adferd betraktelig kortere. Den kanskje mest treffende illustrasjonen på det er fenomenet «ghosting», som innebærer å forsvinne sporløst fra chatten uten videre forklaring. Mens de aller færreste av oss kunne sett for seg å legge på telefonrøret mitt i en samtale, har det å «ghoste» blitt en utbredt og lettvint løsning på å avvise noen. Årsaken kan være at man ikke lenger er interessert, at man har funnet noe «bedre», eller går inn i en Tinder-lei periode. Resultatet er imidlertid det samme: Personen på den andre siden av chatten sitter igjen med hundre ubesvarte spørsmål: Skrev jeg noe feil? Er han fortsatt interessert i å møtes? Har hun bare glemt å svare? Denne usikkerheten kan i verste fall forårsake en brist i selvtilliten som kan gjøre det vanskelig å komme tilbake i gamet med hevet hode.

Det er heller ingen tvil om at datingapper har gjort oss til mer passive sjekkere.

Etter mange år som aktiv bruker av datingapper er jeg naturligvis ikke fri for synder på dette punktet. Kanskje var det vissheten om at neste fyr bare var et sveip unna, som gjorde at jeg «glemte å tekste» ham med de grove skrivefeilene, eller i all hast stakk fra daten med franskmannen som bet negler. Uansett er det tydelig at appene legger til rette for en adferd vi svært sjelden hadde tillatt oss utenfor den digitale verden.

Sjekking på kvinners premisser

Det betyr forøvrig ikke at vi kan ignorere de positive ringvirkningene digital dating har hatt på samfunnet. Sjekkeappene har tross alt latt oss bryte med rigide Hollywood-klisjeer om ensomme kvinner som desperat venter på at Mr. Big skal ringe og invitere dem ut. Forventningene om at det er menn som må ta initiativ, er i ferd med å viskes ut, og dermed er det ikke bare metodene for å møte noen som er endret, men også hvordan vi oppfatter kjønnsroller i sjekking. Jeg vil gå så langt som å si at datingapper har gitt kvinner en valgfrihet og kontroll de ikke tidligere har hatt, nettopp fordi muligheten til å møte noen ikke lenger er begrenset av inngrodde samfunnsnormer og sosiale omgivelser der sjekking tradisjonelt har funnet sted. Paradoksalt nok er glasstaket brutt gjennom skjermen. For dem som i utgangspunktet ikke er komfortable med å skulle gå opp til han kjekke fyren i baren med en innøvd sjekkereplikk, har datingappene skapt en arena der den eneste terskelen for å ta kontakt er mobiltastaturet. I tillegg tilbyr appene en større kontroll over hvem man kommuniserer med og bestemmer seg for å møte. Fremfor å risikere å bli med hjem til en fyr man overhodet ikke har noe til felles med, kan man sitte tilbakelent i sofaen og filtrere ut potensielle kandidater for en date; det er jo adskillig mer komplisert med høy promille i en dunkel bar. Sånn sett har datingappene lagt til rette for at vi nordmenn, som stort sett bare tør å tilnærme oss det motsatte kjønn etter fem pils og en Jäger-shot, kan prøve oss frem i et mer edruelig sjekkelandskap.

Det at en date dessuten bare er et sveip unna, har også fjernet det tradisjonelt formelle aspektet, fordi du selv kan påvirke hvorvidt møtet skal innebære «Netflix & chill», en utepils eller en middag med levende lys. De som er av den gamle skolen, vil sannsynligvis peke på den helt åpenbare haken i denne tidsriktige måten å forholde seg til sjekking på, nemlig at romantikken synes å være fraværende. Nå skal det sies at jeg i utgangspunktet har et anstrengt forhold til kjærlighetserklæringer og røde roser, men jeg legger ikke skjul på at denne holdningen er blitt forsterket gjennom mine fem år som Tinder-bruker. Av erfaring gir det tross alt en større suksessrate å åpne en samtale med «Halla» enn å sitere Shakespeare. Personlig blir jeg dessuten lett skremt av folk som prøver å fremheve sine egenskaper som romantiker i biografien på profilen sin. Ikke sjelden har jeg sveipet borti gutter som spesifiserer at de liker «lange promenader i solnedgangen» eller «piknik i parken med ost og vin».

Sjekkeappene har tross alt latt oss bryte med rigide Hollywood-klisjeer om ensomme kvinner som desperat venter på at Mr. Big skal ringe opp og invitere dem ut.

Likevel lar jeg meg provosere av kritikerne, som i debatten over nettdating gjerne svartmaler datingapper utelukkende som en portal for å få seg et ligg. Denne kritikken har, etter min mening, behov for nyansering. Som regelmessig bruker av Tinder siden den ble lansert i 2012, kan jeg konstatere at det folk er på utkikk etter, ikke kan oppsummeres med tre bokstaver, snarere tvert imot. En av de største fordelene med denne type apper er jo nettopp at de kan brukes til å oppfylle alle typer sosiale behov, som enkelt kan avklares på forhånd gjennom et par tastetrykk. Selv har jeg vært både på tradisjonelle stevnemøter, invitert på «Netflix & chill» og møtt folk utelukkende med et ønske om å sosialisere. Denne uformelle holdningen til å møte noen har ubestridelig gjort det enklere å teste ut flere av rettene på menyen før man bestiller. Én mislykket date med dårlig kjemi og klein stillhet trenger ikke bety at løpet er kjørt. Tvert imot kan man se på det som en god mulighet til å teste sine sosiale ferdigheter og få et bedre grunnlag for å fastslå hva man faktisk er på utkikk etter – og hva som bare blir stående som en notis i datinghistorikken.

En uromantisk komedie

Samtidig kan man jo også spørre seg om den uendelige valgfriheten datingappene tilbyr, har gjort oss dårligere til å verdsette mulighetene vi får, fordi vi alltid venter på neste og beste match. I tillegg er det blitt enklere å sette kriterier som man ikke nødvendigvis har brydd seg om tidligere. Klein tekst i biografien på Tinder-profilen? Sveip til venstre. Feil bruk av emojis? Han kan ikke være helt normal. Dårlig grammatikk? På tide å runde av samtalen. I tillegg kommer vi ikke bort fra den helt åpenbare baksiden ved sjekkeapper, nemlig at de bygger opp om et ekstremt utseendefokus, fordi vi vurderer hverandre på grunnlag av overfladiske kriterier. Dette har naturligvis vært en faktor i den tradisjonelle datingen, men det er ytterligere forsterket ved at utseendet er blitt selve inngangsportalen til å komme i kontakt med folk.

Selv om jeg er ukomfortabel med å bli sjekket opp i all offentlighet, er jeg fortsatt tilhenger av at ting kan gjøres på gamlemåten. Det blir tross alt en bedre historie å fortelle barna at mamma og pappa møttes i grønnsaksdisken på Kiwi, enn at de matchet på Tinder. Dessuten kan vi vel være enige om at romantiske komedier med utgangspunkt i datingapper ikke nødvendigvis ville blitt en seersuksess på Netflix. Vi vil fortsatt se Hugh Grant krasje inn i Julia Roberts med en appelsinjuice på et gatehjørne i Notting Hill.

Teksten er hentet fra idéseksjonen til Minervas papirutgave 3/2018, der temaet er sjekking. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden