Debatt

Det er vanskelig å være mamma til en ettåring i barnehage

Bilde: Pixabay

I stedet for barnehageplass for ettåringer bør vi vurdere å utvide foreldrepermisjonen.

Spedbarn må få lov til å skrike litt, ifølge mine barns oldemor, for skriking bygger opp lungene og setter i gang naturlige prosesser som fordøyelsessystemet.

Babysvømming og babymassasje stod definitivt ikke på timeplanen for oldemors generasjon, men holdningen er ikke tegn på dårlig omsorg. Tvert imot. Som mor var hun svært omsorgsfull og nesten alltid like i nærheten, men siden hun hadde ansvaret for en hel ungeflokk og stod for hushold og matlaging, måtte minstemann finne seg i å vente på tur. Videre var det slett ikke uvanlig at de hadde ansvaret for småbruket mens mennene var ute på fiske. Derfor var det praktisk og nødvendig for de aller fleste kvinnene i hennes generasjon at babyene kunne ligge litt for seg selv og grine.

Men selv om litt babygråt ifølge oldemor hjelper mot det meste, er det en tid for alt: «Når kvelden kommer, har ungen grått fra seg. Men av og til forsetter han fordi han har fått så vondt i stemmebåndene sine,» fortalte oldemor, «og da virker skrikingen mot sin hensikt.»  Den beste medisinen mot såre stemmebånd er varm melk, en teskje honning og en ørliten skvett whiskey.

Vi mennesker har alltid fortalt historier som viser at valgene vi tar, er riktige og gode, og i beste fall kan historiene gjør oss sikre på oss selv. Da blir vi trygge og stabile omsorgspersoner.

Jentehjernen krymper

Men fiksjon og visjon bør ikke alltid trumfe fakta, og spesielt ikke når vi skal gjøre prioriteringer innenfor velferdssektoren og avgjøre hvordan skattebetalernes penger bør brukes.

I en Minerva-artikkel skriver Lars Øye Brandsås at: «Bortsett fra ammingen har et barn i utgangspunktet akkurat samme tilknytning til far som til mor.» I en annen kritiserer Amanda Schei Torild Skard og Gro Nylander fordi de forfekter at mor er den viktigste tilknytningen for barnet det første leveåret. Schei reagerer fordi det underliggende premisset er at far ikke har en like sterk naturlig tilknytning til barnet som mor.

200 år etter Charles Darwin, i et land hvor flertallet tror på evolusjon, er det ganske utrolig å lese Brandsås og Scheis meninger.

Nylig kom bildebevis for at hjernen ikke er kjønnsnøytral.

I TV-serien Hjernevask ga evolusjonspsykolog Anne Campbell en god forklaring på hvorfor menn og kvinner er forskjellige som omsorgspersoner: Hvorfor har menn og kvinner ulik kropp? De fleste svarer evolusjon. Og hva organiserer de kroppslige ulikhetene? Primært hjernen. Derfor er det usannsynlig at evolusjonen har fått fram ulike kjønnsorgan men en kjønnsnøytral hjerne.

Les også Sigrun Strømsøyen Gudevang: Min historie handler om verdien av far som omsorgsperson.

Nylig kom bildebevis for at hjernen ikke er kjønnsnøytral: Et spansk-nederlandsk forskerteam har funnet ut at hjernen til kvinner krymper under graviditeten, og at man ikke finner effekten i menns hjerner. Forskerne mener at krympingen skjer fordi unødvendige koblinger blir borte, mens koblinger relatert til å kunne sette seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler, blir styrket.

Knytter seg til én person

Hvis vi følger Schei og Brandsås’ logikk om at far, med unntak av amming, har like sterk naturlig tilknytning til barnet, kunne far ha lagt seg i barselsenga etter fødselen. Mor er ofte sliten og trenger tid for seg selv, mens far vil dekke sitt selvstendige behov for å tilbringe tid med barnet.

Men det skjer ikke. Så fremt mor er i stand til det, blir hun hos barnet sitt i barselsenga fordi barnet har et instinktivt behov for å knytte seg til moren.

Les også Lars Øye Brandsås: Permisjonen må deles likt mellom mor og far.

En av grunnene til at den nyfødte har behov for å knytte seg til bare én person, er at mennesket blir født før hjernen er ferdig utviklet. Andre dyr, som reinsdyr, kan delta i flokkens aktiviteter fra første dag, og en reinsdyrkalv kan løpe fra et rovdyr bare et par timer etter fødselen. Menneskene er også flokkdyr, og en av våre viktigste drifter er å finne tilhørighet med gruppen eller klanen vår.

Samarbeidet mellom mennesker er imidlertid tuftet på språk, og det er først når babyens hjerne er modent nok, at babyen vil lære seg språk gjennom sosial interaksjon med menneskene rundt ham. Hodet ville faktisk vært for stort til å gli ut gjennom fødselskanalen hvis hjernen ble ferdig utviklet for sosial interaksjon i livmoren.

Ville være med meg

Det er ikke mulig å si nøyaktig hvor lenge mor er den viktigste tilknytningen for barnet. Overgangen fra asosial symbiose med mor til å bli et et sosialt vesen som søker tilhørighet i gruppen, er glidende og varierer fra baby til baby.

Min egen erfaring stemmer godt overens med Skard og Nylanders formodning om at det er best for barnet å bli passet av mor det første leveåret. Like etter jeg fødte mitt første barn, fikk jeg tilbud om et EU-stipend som dekket et forskningsopphold i Spania for min familie og meg, og derfor flyttet vi til Madrid seks måneder etter at min samboer og jeg hadde blitt foreldre for første gang.

Det viste seg imidlertid at vår lille datter hadde et meget konservativt syn på familien.

Som de moderne foreldrene vi var, tenkte vi at det var like naturlig for halv-åringen å bli passet av pappa som av mamma. Det viste seg imidlertid at vår lille datter hadde et meget konservativt syn på familien, for å sitere Brandsås. Først ble hun hysterisk, så prøvde hun å amme samboeren min, og da det ikke gikk, overså hun ham og nektet å spise.

Fulle arbeidsdager på universitetet fungerte dårlig for meg også, blant annet fordi jeg måtte bruke ganske mye tid på å melke meg selv, og det skapte et litt anspent arbeidsmiljø, siden mine spanske kollegaer absolutt ikke forstod hvorfor jeg oppholdt meg så mye på do.

Etter hvert kom vi frem til at det beste for alle parter var at jeg kom innom universitetet et par timer for å diskutere prosjektet og planlegge videre fremdrift, og så dro jeg hjem og skrev på prosjektet når den lille jenta sov, og leste meg opp på relevant teori når hun ammet.

Løsningen fungert faktisk veldig bra, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde arbeidet mindre dersom jeg hadde fått reisestipendet før jeg ble mamma.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, nå bare 1,- ut april!

Det får stå til

Det er nok umulig å finne den optimale alderen for barnehagestart. Barnets modningsnivå, størrelsen på barnehagen, personalet i barnehagen og kanskje foreldrenes behov er viktige komponenter.

I dag begynner de fleste ettåringene i barnehage, og alt tyder på at majoriteten av dem ikke pådrar seg noen skade som kan knyttes direkte til tidlig barnehagestart. Det betyr imidlertid ikke at det er til barnas beste å begynne i barnehagen i ettårsalderen.

De aller færreste barn kan snakke ordentlig før de er to år, og det kan være utmattende for ettåringen å omgi seg med personer som ofte ikke skjønner hva hun vil. De fleste foreldre jeg kjenner, mener at det ikke er optimalt for ettåringen å være fulltid i barnehagen. Men så lenge de små ikke tar direkte skade, så får det stå til, tenker de, for ulønnet permisjon blir for dyrt.

Så finnes det også ettåringer som får en dårligere opplevelse enn majoriteten i barnehagen. Som foreldre til et slikt barn, føler man seg aldri trygg på hva man bør gjøre. Barnet kan ikke fortelle hva som skjer i barnehagen, og de ansatte kjenner ikke barnet like godt som en selv, og de vil derfor ikke alltid forstå bekymringene ens.

Han løp og løp

Sønnen min er født tidlig på året og begynte i barnehagen da han var ett og et halvt år gammel. Før han begynte, hadde han blitt passet av besteforeldrene, som ofte tok ham med i en åpen barnehage hvor han stortrivdes. Han hadde også lært seg flere ord. I tillegg til mamma og pappa, kunne han blant annet si bil og fly, og en gang han slo meg med en vaskeklut, sa han unnskyld.

Derfor var vi sikre på at alt kom til å gå bra i barnehagen, og det gjorde det også i begynnelsen. Det tok dog ikke lang tid før han var hjemme med mamma og pappa igjen – først forkjølelse, så diare, så influensa, deretter oppkastsyke og så en ny forkjølelse – slik gikk veldig mange dager.

Da sønnen min hadde kommet seg gjennom de fleste barnehagesykdommene, skjedde noe nytt. Han begynte å løpe. Rett etter middag ville han ut, og han sto aldri i ro. Først sprang han igjennom alle småveiene i borettslaget hvor vi bodde, men etter hvert ble Haugtussa med sine 282 rekkehus for lite, og da forsvant han ned til Tjensvoll. Men to borettslag var ikke stort nok, og vi løp mot Jernaldergården på Ullandhaug. Der stoppet heldigvis løpet, for han var livredd villsauene som beitet i bakken, og han krøp opp i hendene mine. Så ville han ri på ryggen min, og vi galopperte hjem.

Sønnen min fortsatte å løpe og løpe, og han ble stadig mindre interessert i andre aktiviteter.

Jeg satte pris på gratis trimmen, men begynte å mistenke at gutten var for lite ute i barnehagen. Da jeg tok det opp, sa de ansatte at alle barna var nok ute, men de lovte likevel å gi ettåringene litt ekstra utetid når det var mulig.

Uansett fortsatte sønnen min å løpe og løpe, og han ble stadig mindre interessert i andre aktiviteter som å bygge lego og lese i bøker. Snakkingen stagnerte, og både samboeren min og jeg mente at han snakket mer og tydeligere før han begynte i barnehagen.

Da jeg tok det opp med de ansatte, kom det frem at han ikke snakket i det hele tatt når han var der. En barnehagepedagog hadde flere ganger prøvd å trene på ord med ham, men han var svært lite interessert. De beroliget meg med at det slett ikke er uvanlig for gutter å begynne å snakke etter fylt to år, men jeg syntes det var merkelig at sønnen min, som snakket relativt mye før han begynte i barnehagen, ikke snakket i det hele tatt når han var i barnehagen og relativt lite når han var hjemme.

De ansatte svarte at det slett ikke var sikkert at sønnen min snakket ordentlig før han begynte i barnehagen. Foreldre og barn har ofte så sterke bånd at foreldrene forstår babyens ønsker og tror at bablelyder er ord. Helsesøsteren ved toårsundersøkelsen mente også at sønnen min og jeg hadde så god ikke-verbal kommunikasjon at det muligens bidro til at han var forsinket med snakkingen.

Reagerte ikke med sinne

Tiden gikk, og snakkingen stod stille.

Det var imidlertid ingen manko på velmenende råd: En lege som undersøkte ørene hans, mente at trommehinnene så bra ut, men at han hadde litt mye ørevoks, så hun anbefalte meg å helle olivenolje i ørene når han fikk kveldsbadet sitt.

Det pedagogiske opplegget til barnehagepedagogen hadde ingen virkning på sønnen min, og til slutt konkluderte hun med at han muligens hadde en liten skade i den delen av hjernen som hadde med snakking å gjøre. En annen barnehageansatt foreslo at tungebåndet hans var litt for stramt, slik at det gjorde vondt å snakke.

Les også Amanda Schei: Staten bør ikke støtte tradisjonelle kjønnsroller.

Det hele toppet seg i en barnebursdag: Sønnen min satt alene og lekte med en bilbane, og så kom to litt eldre gutter bort og dyttet ham og sa at han ikke fikk være med på leken. Sønnen min reagerte ikke med sinne eller tårer, og det var nettopp det som bekymret meg. Noe med blikket hans fikk meg til å føle at dette var noe han var vant med, at han hadde avfunnet seg med at slik var det bare.

Igjen prøvde jeg å starte en dialog med barnehagen, men de forsikret meg om at dette var et engangstilfelle, og at sønnen min hverken ble plaget mer eller mindre enn de andre barna. Noen uker senere kom han hjem med et stygt bitemerke i øret. Barnehagen beklaget på det sterkeste, men ingen av de voksne visste hva som hadde skjedd. Etter denne hendelsen kom besteforeldrene på banen igjen slik at sønnen min tilbrakte minst mulig tid i barnehagen.

Ingen bokser for bekymring

Neste barnehageår flyttet vi til Bodø, og ungene fikk plass i en friluftsbarnehage. Basert på tidligere erfaring forsto en ansatt hva som feilet sønnen vår. Hun satte oss i kontakt med en øre, nese, hals-ekspert som etter en kort undersøkelse fortalte oss at sønnen vår hadde væske bak trommehinnen, noe som førte til at han hørte lyder, men ikke kunne snakke og hadde vanskelig for å forstå hva vi sa.

Kort tid etter fikk han dren i ørene, og nå snakker han som en foss og kan fortelle om de supre dagene i barnehagen hvor han både får språktrening og masse tid i skog og mark.

Schei mener at det ikke er noen motsetning mellom å være i barnehage og å få god omsorg hjemme. Jeg er svært uenig. Studiene hun refererer til, viser at jo lengre tid barna er i barnehagen, jo mindre aggressive er de, og at foreldre flest er fornøyde med barnehagetilbudet til ettåringene. Det betyr imidlertid ikke at det aller beste for ettåringer er å være hjemme med mamma eller pappa.

Det finnes ingen bokser i spørreskjemaet hvor man kan krysse av at man er bekymret.

Sønnen min ble ikke aggressiv av å begynne tidlig i barnehagen. Snarere tvert imot. Han oppførte seg mye roligere enn før han begynte i barnehagen. Og ifølge spørreskjemaene som jeg årlig fyller ut, er jeg totalt sett fornøyd med barnehagetilbudet.

Det skyldes ikke bare at jeg er veldig fornøyd med friluftsbarnehagen som sønnen min går i nå, jeg var også svært fornøyd med barnehagen i Stavanger de to årene før sønnen min begynte. Når det er sagt, var datteren min over to år da hun begynte i den barnehagen.

Det finnes dessuten ingen bokser i spørreskjemaet hvor man kan krysse av at man er bekymret fordi barnet løper for mye, og litt dytting og biting skjer selv i de beste barnehager. Jeg er ganske sikker på at de ansatte i Stavanger-barnehagen gjorde sitt beste, og de brøt sikkert ingen lover, men det er utrolig vanskelig og ressurskrevende å drive en barnehage der ettåringene får et holdbart tilbud.

Heller utvide foreldrepermisjonen

Det er viktig å kjempe for likestilling og for at pappa skal bli anerkjent som en likeverdig omsorgsperson. Men Brandsås påstand om at «dagens tredelte permisjonsordning er også dårlig for det nyfødte barnet», er direkte komisk. Mener han det seriøst? Brandsås siterer også Maryam Iqbal Tahirs artikkel om temaet: «En rettferdig fordeling av foreldrepermisjonen vil innebære at det enkelte individ (mor og far) og ikke gruppen (familie) som får tildelt rettferdigheter, og at individenes rettigheter i utgangspunktet er uavhengig av hverandre.»

Hvis Tahir hadde inkludert «og barnet», hadde jeg vært helt enig med henne.

Norge har et høyt skattenivå, og staten bruker enorme summer på velferdsordninger. Det er svært krevende å gi ettåringer et holdbart barnehagetilbud, og derfor brukes det allerede mye penger på de minste barnehagebarna. Svært mange politikere har ambisjoner om å øke kvaliteten på barnehagetilbudet for ettåringene, og det vil bli enda dyrere.

Men hvor mye kan vi tilpasse barnehagen etter ettåringens behov? Og hvor mye penger skal vi bruke hvis ettåringen uansett har det mye bedre hjemme hos pappa eller mamma?

Det er verdt å undersøke om det er mer bærekraftig å utvide foreldrepermisjonen.

Til slutt vil jeg påpeke at barnehage for ettåringer ikke alltid fremmer kvinners karriere: I Spania var jeg hovedomsorgsperson for datteren min og tilknyttet en mannsdominert arbeidsplass. Likevel var arbeidsdagene bedre tilrettelagt i Madrid enn i Stavanger, hvor jeg hadde en hel hær med barnehagepedagoger, barnehageassistenter, helsesøstre og barneleger rundt meg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden