Søndagssamtalen

– Det er vel ingen som drømmer om å flytte til Brussel

Bilde: Sosiologen.no

Forfatter og Østerrike-elsker Pål Veiden tar et oppgjør med EUs multikulturelle drøm og ideen om at Brussel er det nye Wien.

«Hvorfor er det så vanskelig for en utenforstående å bli klok på Østerrike?» Det er forfatteren og akademikeren Pål Veiden som spør.

I den nye boka Landet uten egenskaper tar han for seg landet som glemte «alt» i 1945:

«Krigen var over, og glemt var borgerkrig og diktatur. Glemt var fascismen og nazismen. Nå gjaldt det store partnerskap av alle gode krefter», skriver Veiden i boka, og forteller om gamle fiender som etter krigens slutt bet i det sure eplet og lot som om de var venner.

Akkurat som sine naboer i Vest-Tyskland kom østerrikerne seg på bena i en fei. Ganske raskt etter 1945 opplevde landet både vekst og fremgang, fjernt fra krigens ydmykelser.

Usynlig

Kanskje er det nettopp glemselen som har rammet oss utenforstående, vi som ikke greier å bli kloke på Østerrike. Tyskerne har sin historie om øst, vest og gjenforening – sitt uunngåelige oppgjør med krigshistorien og gjenoppstandelse som europeisk stormakt. De har vært et naturlig tyngdepunkt i etterkrigstidens Europa. Vi kan ikke si det samme om Østerrike. Det har stort sett gått bra for landet, og det har skjedd i det stille.

Kanskje er det også derfor det er så overraskende når populistene gjør det bra i Østerrike. Som vi vet fikk Frihetspartiet (FPÖ), det nasjonalpopulistiske partiet som lenge var ledet av kontroversielle Jörg Haider, 26 prosent av stemmene ved fjorårets valg. Nå sitter de i regjeringskoalisjon med kansleren Sebastian Kurz’ konservative ÖVP.  

Mange journalister har trukket sine egne konklusjoner, om østerrikernes uvilje til å ta et oppgjør med nazi-tiden, eller om at de «er» rasister. Nettopp dette vil Veiden til livs i boken sin. For er det ikke heller fordi vi egentlig ikke kjenner landet så godt, at det er lett å tillegge det egenskaper?

Man lar seg forføre av at Alpelandet Østerrike virker idyllisk, det er skilærernes og kelnernes land.

Slik kan man i alle fall tolke Veidens oppgjør med journalistene her i Norge. Mange norske journalister beskriver et stabilt land av grumsete holdninger, at østerrikerne bare «er» slik, skriver han i boka.

«Fascistjubel»

Kan du utdype?

– Journalistene har manglet en vilje til å spørre «hvorfor». Hvorfor vokser det frem et høyrenasjonalistisk parti?

Veiden sikter blant annet til Dagbladets dekning i 1990, da Frihetspartiet med Haider i spissen fikk 26,9 prosent av stemmene. Overskriften var «Fascistjubel i Østerrike». Veiden kaller det å benytte «rasismens logikk anlagt på et helt land»:

– I stedet kunne man sett på årsakene, for eksempel at de store, gamle partiene hadde sittet i regjering sammen i 13 år, mener Veiden.

– Beskjeden til folket fra de etablerte var at man ikke «kunne» velge noe annet. Så kom i tillegg EU og gikk så langt som å si at at Frihetspartiet skulle boikottes, at de ikke fikk sitte i regjering.

Det ga folk enda en grunn til å stemme på dem, tror Veiden:

– I stedet for å bli overrasket over fremgangen, burde journalistene heller spurt hvorfor de ikke fikk enda flere stemmer.

Han mener vi kan se det samme i norske journalisters dekning av den amerikanske valgkampen:

– Den har stort sett bare dekket én side av saken. Selv om jeg ikke sympatiserer med Trump, kunne jeg tenke meg å høre fra velgerne hans, lese om «historien bak historien». Burde ikke det være journalistenes oppdrag?

Veiden bruker filmen Sound of Music som eksempel på at det er lett å generalisere: Man lar seg forføre av at Alpelandet Østerrike virker idyllisk, det er skilærernes og kelnernes land. Da er veien kort til å forestille seg at det ulmer noe skummelt og undertrykkende under den idylliske overflaten.

– Men sannheten er at noen ganger er det slik, og andre ganger ikke.

Partnerskap for eliten

Hvis man skal forstå den politiske utviklingen i Østerrike etter annen verdenskrig, synes Veiden at man ikke nødvendigvis bør begynne med Frihetspartiet og høyrepopulismen, men med et fenomen som er særegent for landet, nemlig sosialpartnerskapet.

Sosialpartnerskapet er betegnelsen på østerrikernes måte å organisere arbeidsgiver- og arbeidstakerforeningene på. Foreningene har nemlig en formell tilknytning til regjeringen og derfor stor reell politisk makt. Som arbeidstaker eller arbeidsgiver er man pliktig til å være medlem, noe som er helt unikt i europeisk sammenheng.

– Dette er absolutt en slags anti-parlamentarisme.

Også dette systemet henger sammen med etterkrigstidens idé om at «alle» skulle være venner og samarbeide, sier Veiden.

Men hvor demokratisk er et sånt system?

– Det er nettopp der det problematiske ligger, dette er jo absolutt en slags anti-parlamentarisme. Det er tredd ned over hodene på folk, de må være med enten de vil eller ei, og toppene blir naturlig nok en elite som ikke er valgt. Det er mer i retning av korporativisme enn demokrati.

– Det østerrikerne ikke har tatt et oppgjør med, er denne austrofascismen, som jo halve befolkningen sto for.

Veiden viser meg en bok der tittelen, «Sosialpartnerskapet i krise», lyser fra forsiden. Den er skrevet i 1985.

– Spørsmålet om dette systemet er utdatert, har altså hengt i luften lenge. Men sosialpartnerskapet har like fullt vært konfliktdempende, sier Veiden.

– Og det leverer: økonomien har gått bra.

Austrofascisme

Ideen om at det anti-demokratiske kan være noe positivt, kan ifølge Veiden spores tilbake til mellomkrigstiden da Østerrike var delt mellom to politiske retninger: de kristelig-sosiale og arbeiderne. De første seiret over de siste, og ifølge Veiden var det først og fremst landsbygda som slo tilbake mot byen: den «østerrikske nasjon», også kalt «austrofascismen», mot det frie Wien.

– Seierherrene bar fanen for nasjonen og mot nazistene, men demokratiske var de ikke, sier Veiden.

– Journalistene skriver om at Østerrike ikke har tatt et oppgjør med nazismen. Men det østerrikerne ikke har tatt et oppgjør med, er denne austrofascismen, som jo halve befolkningen sto for.

– Det Hitler invaderte, var et fascistisk land.

I stedet for å snakke om at «nazismen» fortsatt er der, bør man trekke linjen tilbake dit, sier Veiden, som mener den har påvirket ikke bare strømninger i Frihetspartiet, men også de konservative (ÖVP):

– Engelbert Dollfus, en av hovedfigurene bak austrofascismen, ble martyr da Tyskland invaderte Østerrike. Inntil bare for et par år siden hang portrettet hans i glass og ramme i hovedkvarteret til det konservative partiet.

– Men selv om han var en martyr mot den tyske nazismen, har man lett for å glemme hvilken urett regimet hans drev med: skadede ble ført til galgen, arbeidere ble rammet av forbud. Det var brutalt og stygt, selv om det var barnemat sammenlignet med Hitler, sier Veiden.

– I Sound of Music blir man kjent med det vakre landet som ble ødelagt av nazistene, men de hadde faktisk ødelagt det selv: Det Hitler invaderte, var et fascistisk land.

Nøytralt

Om landets ambivalente forhold til Russland kan spores tilbake til austrofascismen, vites ikke. Men i Frihetspartiet er det for eksempel visse krefter som beundrer Putin fordi han har «orden i sitt eget hus», forteller Veiden.

Han understreker at man i Østerrike, i likhet med en del andre land, ser Russlands-vennlige krefter både på ytre høyre og ytre venstre, hvor ytre høyre typisk beundrer Putins sterke lederskap mens ytre venstre ikke vil «løpe etter Nato».

Men det finnes en dimensjon i Østerrike som mange andre land mangler, nemlig nøytraliteten: Etter krigen ble det undertegnet en pakt om at Østerrike skulle være nøytralt, noe mange tolker som at man heller ikke skal ta parti mot Russland.

Enda en dimensjon dukket nylig opp da utenriksminister Karin Kneissl giftet seg i sommer – med ingen ringere enn Putin som bryllupsgjest.

– Det sies at relasjonen mellom dem er privat, men det er jo likevel ganske spesielt, sier Veiden, som mener tiden vil vise om det Kneissl driver med egentlig er genial utenrikspolitikk i forkledning.

– Det har i alle fall lenge vært en grunnholdning i Østerrike at det er lurt å snakke med «the bad guys», sier Veiden.

Intet EU i miniatyr

I disse tider har enkelte EU-optimister trukket frem det gamle Østerrike-Ungarn som et skoleeksempel på et fungerende multikulturelt samfunn.

Går det virkelig an å sammenlikne Østerrike-Ungarn med EU?

– Det er en naiv sammenlikning, fordi for det første var ikke Østerrike-Ungarn et demokrati eller en sammenstilling av demokratier, det var et maktsystem der noen kulturer åpenbart var bedre enn andre. Det tyske var på toppen av hierarkiet, og de som var øverst tok seg sine egne friheter internt i riket: hvis polakkene fikk herje med ukrainerne, kunne tyskerne herje i Böhmen. Ungarerne undertrykket slovakerne, og så videre.

I boka skriver Veiden at man riktignok hadde en nasjonal, språklig og kulturell tilhørighet som var noe annet enn tilhørigheten som borger i et rike.

En grense mellom landene var likevel utenkelig, og en egen «østerriksk» identitet var heller ikke noe tema.

– Østerrike-Ungarn kan i og for seg være et et eksempel på at en ikke-nasjonalistisk orden er mulig, men det krever et sterkt maktsentrum, noe EU ikke har. Wien var et genuint tyngdepunkt, byen lå der som en drøm for kultureliten, akademikere, skribenter..

– I dag er det ikke politisk korrekt å si at noen kulturer er bedre enn andre.

– Hvem er det nå som drømmer om Brussel? Ingen. Hadde det enda vært Paris som var EUs hovedstad, fortsetter Veiden:

– Mens Østerrike-Ungarn hadde Wiener-kulturen som Leitkultur, er EU mer som en fornuftig forvaltningskultur, sier Veiden, som tror det egalitære, multikulturelle samfunnet hvor alle lever side om side er en umulighet.

– Det gamle Østerrike viser at det finnes andre modeller for det multikulturelle samfunn, men ett spørsmål står ubesvart: hvordan kan man gjøre det 100 år etterpå? I dag er det for eksempel ikke politisk korrekt å si at noen kulturer er bedre enn andre.

En lojal europeer

Skepsisen mot et multikulturelt samfunn har utvilsomt vært med på å bidra til den unge presidenten Sebastian Kurz’ suksess. Mange har spekulert i om 30-åringen vil føre Østerrike nærmere sine naboer i Øst- og Sentral-Europa, som har nektet å ta imot flyktningene de har fått «tildelt» fra EU.

Selv om Østerrike har en tydelig vestlig identitet, har Kurz uttrykt så tydelig støtte til sine naboer i øst at man har stilt spørsmålet om han ville alliere seg med disse såkalte Visegrad-landene i en mulig konflikt med EU.

Veiden mener Kurz er en lojal europeer, og at mye av holdningen overfor populister i andre land bunner i det tidligere nevnte ønsket om å snakke med «alle»:

– Det er åpenbart at Kurz snakker godt med både Orban, polakkene og Lega Nord-gutta i Italia. Men samtidig vil han ha en åpen dør til Merkel, og det har han klart foreløpig.

Han mener noe av det viktigste i striden om EUs grenser vil være å ha et så stort land som Italia på sin side.

Samtidig er flyktningespørsmålet sprengstoff innad i regjeringen, og Kurz må manøvrere med det enda mer innvandringskritiske Frihetspartiet.

Veiden tror det blir avgjørende hvordan EU håndterer flyktningestrømmen videre – om de klarer å få på plass et system der grensene er noenlunde under kontroll.

– Hvis det ikke skjer, og Visegrad-landene virkelig blir straffet, vil Kurz slite både med egen troverdighet og innad i regjeringen.

Han mener noe av det viktigste i striden om EUs grenser vil være å ha et så stort land som Italia på sin side.

– Det gir mer kraft enn for eksempel et lite land som Tsjekkia eller utskjelte Ungarn.

Alt kan skje

Den unge Kurz manøvrerer altså mellom Orban og Merkel, mellom frihetspopulister og gamle konservative og sosialdemokrater.

– Det er en balansegang av en annen verden, men Kurz ser ut til å lykkes med det. Mens Østerrike er landet uten egenskaper, er han mannen uten egenskaper, i positiv forstand, sier Veiden.

I mellomtiden kan «alt» fremdeles skje når det kommer til EUs flyktningepolitikk og Østerrikes posisjon:

– Det er et helt åpent spill.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden