Ideer

– Det finnes egentlig ingen krig mot terror

– Er det én ting vi kan lære av historien, så er det at terror bekjempes best om alle politiske partier enes om reaksjoner, sier Nikolai Sitter.

Bilde: Dreyers forlag

Terror virker ikke, forteller Nikolai Sitter. Han mener at det ikke er terroren, men konsekvensene av terrorfrykten, som vi må vokte oss mest for.

«Krigen mot terror», som George W. Bush erklærte etter 9/11, er hverken avsluttet eller vunnet. Men hva er egentlig denne krigen, og hva kriger vi mot?

– Det finnes egentlig ingen krig mot terror, sier Nikolai Sitter, som nylig ga ut boken Terrorismens historie på Dreyers forlag.

– Men det er tiltak i forskjellige land som ikke ville vært mulig uten en slik erklæring, for eksempel unntakstilstand i Frankrike, eller USAs internering av fanger på Guantánamo.

I stedet for å snakke om krig mot terror, kan man spørre om det er situasjoner der liberale demokratier som er i konflikt med terrorgrupper, befinner seg i eksistensiell fare, mener han.

– Og det er det. Men da er det egentlig snakk om en krig eller konflikt som også har en terrordimensjon, ikke krig mot terror som sådan, sier Sitter.

Politikk med andre virkemidler

For å kvalifisere til benevnelsen terror, må det som skjer befinne seg et sted «mellom mord og krig», og det må være snakk om konkrete politiske målsettinger, forklarer Sitter.

– Terrorisme virker egentlig ikke, skriver du i boken, med mindre den er basert på nasjonalisme og avgrensede politiske mål. Hvorfor virker ikke terror?

– Terror må fremprovoseres en større politisk reaksjon hvis den skal vinne frem, slik som den bosniske studenten og attentatmannen Gavrilo Princip oppnådde med skuddene i Sarajevo før første verdenskrig. Resultatet som Princip oppnådde var, blant veldig mye annet, at det ble opprettet en jugoslavisk sak.

Andre eksempler som er mer spennende, er slutten på koloniveldet på Kypros, opphevelsen av apartheid i Sør-Afrika og selvstyre på Irland, forteller Sitter.

– I disse tilfellene var terroren begrenset, men jeg tror man ville fått resultater fortere om det ikke var for bruken av politisk vold. Et annet poeng er at det gjennom historien viser seg at terrorister som angriper konkrete mål – som militær og politi – blir sett på som seriøse aktører som det er mulig å forhandle med. De som også angriper sivile, blir betraktet som mer ekstreme.

– Den andre grunnen til at terror brukes, er en misoppfattelse om at den faktisk virker.

– Hvorfor fortsetter man med terror hvis den ikke virker?

– Militærteoretikeren Carl von Clausewitz sa at krig er politikk med andre virkemidler. Det samme gjelder terror. Den fremstår for mange som en siste utvei når man ikke ser alternativer. Det blir en geriljakrig for å fortsette en krig eller for å holde liv i en konflikt. Den andre grunnen til at terror brukes, er en misoppfattelse om at den faktisk virker. Terrorgrupper inspireres av de få suksessene som finnes og ser ikke det overveldende antallet fiaskoer.

Må enes om reaksjonene

– Standardfrasen er at samfunn som rammes ikke må gi etter for frykten?

– Det er noe i det, selv om det er en klisjé. Alle terrorister vil spre frykt, og det er egentlig konsekvensene av vår frykt vi bør vokte oss for. Hvis den leder oss til å ønske sterke reaksjoner, slik som Trumps innreiseforbud fra muslimske land, har vi reagert ufornuftig.

– Jeg leste nylig John Dickies bok om den sicilianske mafiaen. Man får nesten inntrykk av at organisasjon baserte seg på en permanent terror mot sivilbefolkning, politi, rettsvesen og myndigheter. Kan terrorens mål, i stedet for systemisk endring, være status quo?

– Mafiaens virkemidler er noe annet enn terrorisme. Mange av de tiltakene Italia bruker for å bekjempe mafiaen, har vært feilslåtte nettopp fordi de har vært utviklet etter modell av terrorbekjempelse.

– Den reaksjonen som kommer nærmest Stoltenbergs, er Tony Blairs etter bombeangrepet i London i 2005.

– Etter 9/11 snakket Bush om «with us or against us», mens Stoltenberg etter 22. juli snakket om «mer åpenhet, mer demokrati». Gir det mening å sammenligne reaksjonene?

– Reaksjonene kan sammenlignes. Den reaksjonen som kommer nærmest Stoltenbergs, er Tony Blairs etter bombeangrepet i London i 2005. Blair sa at London hadde vært gjennom Blitzen under andre verdenskrig, og at de skulle ta t-banen tilbake.

Likheten mellom England og Norge er at det i begge land er det liten forskjell på hvordan statsministre fra høyre- og arbeiderpartiene ser på terrorisme, sier Sitter.

– I USA, Israel og Frankrike er reaksjonene på terror politisert. Er det én ting vi kan lære av historien, så er det at terror bekjempes best om alle politiske partier enes om reaksjoner. Det har gått galt i Israel, delvis galt i USA, men ikke i Tyskland, Danmark, England og Norge.

(Alexander Z. Ibsen har selv utgitt bok på Dreyers forlag.)

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden