Debatt

Det finnes ingen god dødshjelpslov

Bilde: Edvard Munch

En hver dødshjelpslov vil være ustabil og beveges mot ytterligere liberalisering.

I artikkelen «Problematisk dødshjelp» skriver Lars Kolbeinstveit om boken jeg har skrevet med min kone (Jeg vil dø). Dette er i det store og hele interessante tanker og refleksjoner; jeg er enige i mange av dem. For eksempel, ideen om at «livet forplikter» – som ble formulert av Viktor Frankel, og som Kolbeinstveit henviser til – fanger definitivt ett av bokens vesentlige aspekter, selv om dette ikke fremkommer eksplisitt.

Her skal jeg imøtegå Kolbeinstveit innvending mot boken, nemlig at det faktisk kan finnes en såkalt «moderat» posisjon – det vil si, at en eventuell dødshjelpslov ikke må gli ut. Kolbeinstveit antyder ikke noen konkrete uenigheter med analysen, men han hevder liksom at det er et slags faktum at en slik posisjon finnes.

Det finnes ingen god dødshjelpslov

I boken vurderer vi hvorvidt argumentene for dødshjelp er overbevisende. Vi mener bestemt at de ikke er det. Men vi erkjenner at enkelte vil la seg overbevise av argumentene – eksempelvis fordi de aksepterer nyttemaksimerende moralteorier, noe vi ikke gjør.

De som lar seg overbevise av argumentene står imidlertid ovenfor følgende problem: Det er ikke mulig å utforme noen god dødshjelpslov. Hvorfor ikke? Enhver dødshjelpslov vil være ustabil i den forstand at en hver dødshjelpslov vil beveges mot ytterligere liberalisering.

Ved en eventuell liberalisering av dødshjelp kreves det en begrunnelse for liberaliseringen. Normalen er at rettstaten skal opprettholde og verne om menneskeliv – det er derfor vi har en stat i det hele tatt. Hvilke prinsipper kan begrunne et avvik fra denne normalen? Argumentene for aktiv dødshjelp baserer seg i realiteten på kun to prinsipper. Det første prinsippet er at personen er autonom. Det andre prinsippet er at personen ikke må leve et liv med mer lidelse enn glede eller nytelse.

Prinsippene utgjør kjernen i hvert sitt respektive argument for dødshjelpsliberalisering. Men ingen av argumentene er forenelig med begrensninger. Dersom dødshjelp gjøres lovlig for gruppe A på grunnlag av autonomi, burde alle personer kunne få dødshjelp, ettersom alle hevdes å være autonome. Dersom dødshjelp gjøres lovlig for gruppe B på grunnlag av at B opplever x lidelse, burde alle personer kunne få dødshjelp, ettersom ingen andre enn personen selv kan vurdere hvorvidt han eller hun opplever x lidelse. Og når argumentene er uforenlige med begrensninger, vil dødshjelpsloven bli ustabil – enhver liberalisering vil beveges mot ytterligere liberalisering; noe annet enn «full liberalisering» vil være inkonsekvent.

Det kan imidlertid innvendes at dette «bare» er en teoretisk analyse, som er det Kolbeinstveit tilsynelatende gjør. Handler ikke politikken om kompromisser og vil man ikke da kunne unngå den fulle liberalisering?

Teoriens overenstemmelse med empirien

En oppklaring: Når vi i boken argumenterer for at enhver dødshjelpslov vil beveges mot full liberalisering, så anvender vi en spesiell forståelse av «beveges». Det er ikke slik at en dødshjelpslov nødvendigvis vil resultere i full liberalisering – men alt annet like, vil den det. Det er altså en bevegelse i loven, som gjør at den liksom lengter etter å bli ytterligere liberalisert. Etter hvert som det blir mindre motstand i kulturen mot ytterligere liberalisering, vil loven derfor sannsynligvis nettopp liberaliseres ytterligere. Og bare det faktum at dødshjelp liberaliseres vil i seg selv endre kulturen, slik at den blir litt mer kompatibel med ytterligere liberalisering.

Stemmer denne analysen overens med erfaringer og empiri?

Etter at Nederland liberaliserte dødshjelp i 2002, har ikke lovteksten endret seg i det hele tatt. Beviser ikke dette at det finnes slike moderate posisjoner som Kolbeinstveit etterspør? Nei, det gjør ikke det. For en lov består ikke kun av lovteksten, men også av fortolkningen av loven. Og fortolkningen av loven har endrer seg. Kort fortalt er forståelsen av hva som er «uutholdelig lidelse» (som er et av kriteriene for å få dødshjelp) i stadig utvikling. Lidelsesbegrepet innbefatter nå psykiske lidelser som depresjon, psykose, posttraumatisk stress, spiseforstyrrelser, sorg og autisme. Den nederlandske legeforeningen mener dessuten at smertebegrepet bør utvides ytterligere.

Hva med empirien? Morten Magelssen, Morten Horn og Daniel Joakim Kleiven sammenfatter fire av utglidningens hovedmomenter. Tre av disse er: (1) antallet som får dødshjelp har steget med 217 prosent fra 2005 til 2016, (2) det blir stadig flere utypiske dødshjelpssaker, der grunnlaget for dødshjelp kan være alt fra demens til depresjon, og (3) andelen av de som får dødshjelp, og som har mer enn seks måneder igjen å leve, har steget fra ett til åtte prosent.

Det virker derfor rimelig å konkludere at teorien reflekteres i erfaringer og empiri. En eventuell dødshjelpslov beveges mot ytterligere liberalisering etter hvert som kulturen forandres. Og denne kulturen blir altså delvis forandret av nettopp den eventuelle liberaliseringen av dødshjelp.

Hva er en moderat posisjon?

I Nederland vil nå landets største dødshjelpsorganisasjon legalisere selvmordspiller. Dette ville vært utenkelig før man liberaliserte dødshjelp. Dette eksemplifiserer noe som både er interessant og urovekkende: Hva som er en «moderat» posisjon bestemmes av våre intuisjoner, og våre intuisjoner bestemmes av kulturen vi befinner oss i.

Dette er en sentral innsikt for den konservative; vi mennesker er ikke autonome aktører med nøytrale, rasjonelle intuisjoner – vi er sosiale, kulturelle vesener. Vi er avhengige, vi er svake. Vi er formet og farget av den kulturen vi befinner oss i. Derfor er det så avgjørende at vi dyrker frem en kultur – eller en tidsånd, om du vil – som er god. Og som vi begrunner i boken: Det er ingen grunn til å tro at utviklingen i Nederland vitner om at dødshjelpsliberalisering dyrker frem noen god kultur.

Det er imidlertid verdt å merke seg følgende: Selv om man godtar denne analysen og dens konklusjon, altså at dødshjelpsliberalisering er uønsket, behøver man ikke alltid være imot dødshjelp. Man kan akseptere at det finnes situasjoner der personen – isolert sett – burde få dødshjelp. Men poenget er altså at det ikke finnes noe slikt som «isolert sett» hva gjelder poltikk og lovverk: Dersom man først liberaliserer en praksis, forløser man bevegelser som ikke lar seg begrense til den initielle liberaliseringen. Derfor kan man altså hevde at dødshjelpsliberalisering er uønsket, selv om man mener at dødshjelp i visse tilfeller er ønskelig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden