Debatt

Det finnes mange brente Guds barn

Moderne musikk skulle ikke inn på bedehuset. Det var Satans musikk, skriver Geir Torgersen.

Photo: Pixabay

Espen Ottosen mener Gunhild Maria Hugdals beretning om en oppvekst i bedehus-Norge bare er «anekdotisk». Jeg er en av dem som ble sterkt irettesatt fordi jeg startet ungdomstiden med å gå i dongeriklær. Det er mange av oss.

Jeg leste med undring Espen Ottosens innlegg «Anekdotisk svartmaling» om en oppvekst i strenge kristne miljøer. Jeg er en av dem som kjenner meg igjen i det Gunhild Maria Hugdal skriver, og jeg kjenner mange som vil si det samme. Men å diskutere med Ottosen, det er for meg som å skvette vann på gåsa. Det preller av. Jeg opplever hans innlegg som om han ikke hører noe av det Hugdal skriver. Han går rett i skyttergraven. Det er det kanskje bortkastet å forme noen ord mot det han skriver. Allikevel gjør jeg det.

Jeg er en av dem som ble sterkt irettesatt fordi jeg startet ungdomstiden med å gå i dongeriklær. Det var klær som «verden» brukte. Jeg var lederen i ungdomskoret som så at ¾-dels takten var over. Men moderne musikk skulle ikke inn på bedehuset. Det var Satans musikk.

Satans musikk

Vi så at vi sårt trengte bassgitar, trekkspillet mitt var utgått på dato. Men bassgitar var Satans instrument. Av alle ting fikk jeg lov å bruke el-gitar. Dermed satte vi i gang. Trekkspillet forsvant. Men det de gamle ikke visste var at jeg spilte bass på de tre øverste strengene på el-gitaren. For et lureri. Jeg håper jeg en gang blir tilgitt. Ikke av Gud, fordi han smiler av det hele. Nye musikkformer har etter hvert blitt sakrale i Misjonssambandet. Det tar bare litt tid.

Mange fine ungdommer. Men spør om det var rom for kritikk? Bibelen skulle man ikke sette spørsmål ved.

Verre var det med slagverk. Den dagen ungdomskoret Abraham (tidligere Hinna Ungdomsmusikk, som jeg startet på 60 tallet) vedtok at de måtte ha slagverk for å følge utviklingen, ble de oppsagt på bedehuset. Det ble stengt for våre ungdommer.

Vi er ganske mange i Rogaland, Ottosen, som har opplevd slike ting.

Jeg havnet på Fjelltun bibelskole. Et fantastisk flott miljø. Mange fine ungdommer. Men spør om det var rom for kritikk? Bibelen skulle man ikke sette spørsmål ved. Det er ganske tøft å bli bedt av en bibelskolelærer om å holde kjeft. Kritiske spørsmål tåltes ikke, eller kanskje var det sånn at lærere ikke turde å gå inn i problematikken? Da er det lett å si sånt.

Jeg var en typisk «nei-mann»

Heldigvis var det en klok lærer der, en teolog, som kalte meg til side og sa: «Jeg vil anbefale deg å studere teologi. Da vil du kanskje får svar på en del av dine spørsmål.» Dermed var veien klar. Jeg har heldigvis siden fått lov å undre meg, stille spørsmål og ikke minst har jeg forandret syn på sentrale teologiske spørsmål. Jeg var en gang en sånn typisk «nei-mann» fra Misjonssambandet. Nei til gjengifte, nei til skilsmisse, nei til homofilt samliv, nei til alkohol, nei til…

Dessverre kjenner jeg altfor mange som har tatt avstand fra den kristne tro fordi miljøet på bedehuset ble for trangt.

Dessverre liker jeg ikke alkohol, så jeg innser at jeg får et problem på den «store festen» der det skal være «fete retter og den beste vin», som det står hos profeten Jesaja. Jeg liker forresten heller ikke fete retter. Men der blir sikker både magre retter og alkoholfrie drikker, men nå tolker jeg forresten.

Jeg ser mer og mer at vi plukker fra Bibelen akkurat det som passer oss.

Espen Ottosen, jeg kjenner meg altfor godt igjen i alt det Gunhild Maria Hugdal skriver. Dessverre kjenner jeg altfor mange som har tatt avstand fra den kristne tro fordi miljøet på bedehuset ble for trangt.

Det er mulig at det er forskjell på bedehusmiljøene på Vestlandet og Østlandet, men for meg er det ingen tvil: Bedehusene på Vestlandet og Trøndelag har mye til felles.

Beklager Ottosen: Det finnes mange brente Guds barn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden