Utenriks

Det handler om en fremvoksende kamp om Europas sjel

Kanskje er demokratiet i dag på vikende front, skriver Strømmen.

Bilde: Max Pixel

Leonard Cohen var kanskje for optimistisk. Noen liker altfor godt det som kommer etter Amerika.

I midten av april publiserte Foreign Policy en artikkel med den heller deprimerende tittelen «The End of the Democratic Century».

Artikkelforfatterne – statsviterne Yascha Mounk og Roberto Stefan Foa – starter med å sitere Time Magazines grunnlegger Henry Luce. I 1941, mens verdenskrigens mørke senket seg, skrev Luce at det tyvende århundret måtte bli et amerikansk århundre. Han argumenterte for amerikansk internasjonalisme: USA måtte fremme frihandel, men også opptre som en god samaritaner verden over. Landet måtte dessuten være en forkjemper for frihet og rettferdighet.

Man kan selvsagt diskutere mange sider ved amerikansk utenrikspolitikk i tiårene som fulgte og peke på konsekvensene av mislykkede militære eventyr. Man kan også ta utgangspunkt i sitatet som – trolig feilaktig – tilskrives USAs president før og under krigen. Det påstås at han i 1939 beskrev Nicaraguas diktator Anastasio Somoza Garcia som «en drittsekk, men vår drittsekk». Mer eller mindre kynisk realpolitikk har mange ganger ført USA til sengs med drittsekker.

Likevel: Det som faktisk endte som et amerikansk århundre, var også et århundre der det liberale demokratiet gradvis vant frem.

«Etterhvert som demokratiet blomstret verden over, var det fristende å tilskrive dets dominans til dets iboende appell», skriver Mounk og Foa.

Men – påpeker de – en annen tolkning er mulig: Kanskje vant ikke det liberale demokratiet frem simpelthen på grunn av sine normer og verdier, men også fordi det viste en vei til økonomisk og politisk suksess: «Borgerlige idealer kan ha spilt en rolle i å omforme borgerne i tidligere autoritære regimer til overbeviste demokrater, men Vest-Europas forbløffende økonomiske vekst på 1950- og 1960-tallet, de demokratiske landenes seier i den kalde krigen, og nederlaget eller kollapsen til demokratiets mektigste autokratiske motstandere var vel så viktig».

Det liberale demokratiets æra

Og nå? Idag? De to forfatterne peker på at når de liberale demokratiene i mindre grad innfrir forventningen om fremgang, ja, så vokser populistiske og illiberale bevegelser frem, «fra Brussel til Brasilia, fra Warszawa til Washington».

«The Strongmen Era», ble det kalt, i en nylig artikkel i TIME.

Nylig vant Viktor Orbán på ny valget i et Ungarn der hans parti har sikret seg bukten og begge endene. Man kan peke på mange forklaringer: en venstreside som spilte seg selv utover sidelinjen i løpet av dette årtusenets første tiår; en økonomisk krise som gav Fidesz’ populistiske budskap bredere appell frem til deres avgjørende valgseier i 2010; en opposisjon som er splittet og svak, og som mangler solid lederskap. Man kan peke på Ungarns fortid, på svake demokratiske tradisjoner, og på fortidens spøkelser. Man kan og bør påpeke at valgkampen for opposisjonens del var som å spille fotball i en bratt oppoverbakke. Men samtidig: Orbáns parti fikk nesten halvparten av stemmene.

I voksende grad står kampen internt på den europeiske høyresiden.

I en tale til det nyvalgte parlamentet sa Orbán at han nå vil gå etter storviltet, og han presenterte – nok en gang – sin visjon: «Vi må si det høyt, fordi en nasjon ikke kan reformeres i det stille: Det liberale demokratiets æra er over. Istedenfor å forsøke å fikse et liberalt demokrati som har gått på grunn, vil vi bygge et kristent demokrati for det 21. århundret».

De siste årene har Orbáns kampanjer fokusert på motstand mot flyktninger, og på en kamp mot den pengesterke investoren og filantropen George Soros, tegnet opp som en busemann.

Men dette handler om langt mer enn en flyktningkrise. Det handler om en fremvoksende kamp om Europas sjel. Den kampen foregår selvsagt på ulike sider av det politiske spekteret, noe det finnes eksempler på også i Norge. Men samtidig: I voksende grad står kampen internt på den europeiske høyresiden, mellom den liberale høyresiden og den illiberale høyresiden.

En kald borgerkrig

I en artikkel som bygger videre på Mounk og Foas deprimerende analyse, skriver statsviteren Eva J. Zemandl at de siste åtte årene i Ungarn kan tjene som et forvarsel på det som vil komme på transnasjonalt nivå. Hun ser på «Ungarns borgerkrig» som et lokalt uttrykk for den «europeiske borgerkrigen», og viser her også til franske president Macrons nylige uttalelser.

Borgerkrig er et stort ord, og et problematisk ord å bruke, men man kan merke seg at Fidesz-politiker György Schöpflin allerede for tolv år siden brukte uttrykket «kald borgerkrig» om ungarsk politikk. Han pekte på det han omtalte som «en farlig polarisering», på hvordan politiske motstandere – ellenfél – ble til fiender, ellenség.

Zemandl viser til hvordan denne kampen sprer seg over europeiske landegrenser, hvordan den kommer til uttrykk som en kamp mellom nasjonalisme og proteksjonisme på den ene siden og integrasjon og åpenhet på den andre, men også hvordan den – mer grunnleggende – handler om en kamp mellom illiberalisme og det liberale demokratiet.

Naumescu mener vi vil komme til å se dramatisk polarisering.

Andre har kommet med tilsvarende analyser. Ved inngangen av 2018 skrev for eksempel den rumenske statsviteren Valentin Naumescu at dette er året der eksisterende skillelinjer vil bli dypere, der eksisterende spenninger vil bli verre, og at vi sågar står foran et historisk vendepunkt, «et point of no return i europeisk politikk og i verdenspolitikken».

Naumescu mener vi vil komme til å se dramatisk polarisering, og en ideologisk strid som ikke preges av sentrum-høyre mot sentrum-venstre, men av en konflikt langs en akse mellom det liberale og det illiberale.

Standhaftig optimisme

Det finnes selvsagt dem som har lystigere analyser. I en artikkel i Washington Post minner Max Boot oss om at kampen for frihet og demokrati fremdeles pågår.

I denne sammenheng siterer han – noen vil sette kaffen i halsen – George W. Bush, som i en tale i FN i 2004 sa: «Ønsket om frihet er å finne i alle menneskers hjerte, og det ønsket kan ikke undertrykkes for evig, ikke av fengselsmurer, ikke av unntakslover, ikke av hemmelig politi. Med tiden vil friheten finne en vei, over hele jorden.»

Men, legger Boot til: Det vil ta lenger tid, kanskje mye lenger tid, enn Bush så for seg.

Jeg er ikke overbevist, verken av Boots standhaftige optimisme eller av Bush’ nærmest påfallende naive beskrivelse av hva som hviler i folks hjerter.

Kampen fortsetter hver dag

For å si det på en annen måte: Leonard Cohen skrev en gang at vi ikke kommer til å like det som kommer etter Amerika. Kanskje var Cohen i overkant optimistisk.

Sannheten er kanskje at mange faktisk kommer til å like det, fordi det leverer trygghet, eller stabilitet, eller økonomisk fremgang – iallfall en stund, eller fordi det svøpes i en form for identitetspolitikk basert på frykten for det som er annerledes.

Boot har likevel et poeng: Kampen for det liberale demokratiet fortsetter, og den fortsetter verden over.

Der – i et land der mange ikke akkurat preget av fremtidstro – fikk jeg en viktig påminnelse.

Nylig var jeg i Moldova, Europas fattigste land, et land som er fanget i en slags limbotilstand mellom Europa og Moskva, et land der politikken synes gjennomsyret av korrupsjon og der pengesterke oligarker utnytter den til sin egen fordel. Det er et land der kommunismens fall ikke brakte det som ble lovet, der demokratiet er utsatt, et land der alt ligger til rette for at konspirasjonsteorier skal trives og et land som har falt på rankinger over både demokrati og pressefrihet. Der fikk jeg gleden av å møte mennesker som på ulikt vis kjemper for en fremtid som er både lysere og mer liberal.

Der – i et land der mange ikke akkurat preget av fremtidstro – fikk jeg en viktig påminnelse: Det liberale demokratiet kan ikke taes for gitt. Det må fremdeles bygges, sten for sten; og dag for dag. Og det må kjempes for. Mot stadig nye motstandere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden