Nyhet

– Det hele har vært en tragedie, men spillet er enda ikke over

Spillet om Syria er enda ikke over, mener Syria-ekspert Jonathan Spyer.

Bilde: India Foundation

Obama ofret Syria for en atomavtale med Iran. Slik ble demokratiopprøret til en humanitær katastrofe, sier Syria-ekspert Jonathan Spyer til Minerva.

– Assad-regimet har i praksis blitt en lakei av Iran i dag. Iran er uten tvil den største vinneren i Syria-krigen, sier Syria-ekspert Jonathan Spyer når Minerva møter ham i Oslo.    

Syv og et halvt år har gått siden våren 2011 da den syriske borgerkrigen startet. Minerva har tatt et tilbakeblikk på krigen med Syria-ekspert Jonathan Spyer.

Da Minerva intervjuet ham i Jerusalem i januar 2012, var det fortsatt snakk om vanlige folk som demonstrerte i gatene for en demokratisering av landet.

Demonstrasjonene mot president Bashar al-Assad hadde spredt seg fra Daraa til Damaskus og Aleppo.

Etter ti måneders opprør var rundt 6000 drept. FSA (Free Syrian Army) var den viktigste koalisjonen av opprørere som hadde begynt å organisere seg militært, og som kriget mot den syriske regjeringshæren.

Den syriske opposisjonen hadde gjentatte ganger, forgjeves, tryglet det internasjonale samfunnet om å iverksette en flyforbudssone, etter modell av militærintervensjonen i Libya året tidligere.

Siden har over en halv million syrere blitt drept og rundt 13 millioner blitt flyktninger. Da USA og en vestlig koalisjon involverte seg militært fra 2014, var det utelukkende for å stanse fremveksten av Nusra Fronten og Den Islamske Stat. I 2015 gikk også Russland aktivt militært inn i Syria. I tillegg til å bidra i kampen mot jihadistgruppene har Russland tatt side med, og støttet Assad-regimet militært.

I tillegg har Assad helt siden begynnelsen i 2011 fått utstrakt militær støtte fra Iran. I følge Spyer har det, som han tilbake i 2012 omtalte som Assads forsikringspolise, gitt uttelling for et Iran, som de siste årene har engasjert seg bredt militært i Midtøsten med hensikt om å bli en regional stormakt.

Regionalisering

– Utenfra kan det kanskje se ut som at Assad har vunnet krigen. Men det er en sannhet med modifikasjoner, utdyper imidlertid Spyer.

Selv om de verste krigshandlingene er over, har Syria nå blitt en kamparena for regionale stormakter, mener han.

– Sannheten er at regimet kun har kontroll over 60 prosent av landet, og ca. 70 prosent av befolkningen. Det omfatter ikke den kurdiskkontrollerte regionen og tyrkiskstøttede sunniopprørere nordvest i landet, forklarer han.

President Assad er i seg selv er også svært svekket. I Damaskus er det for eksempel styrker kontrollert av Iran som opprettholder lov og orden. Iran har sin egen agenda og de bryr seg egentlig lite om Assad i seg selv. De jobber blant annet aktivt med å bygge en egen militær infrastruktur i landet, forklarer Syria-eksperten.

Regionale interesser dominerer forøvrig det meste i Syria i dag, forklarer han.  

Iran bruker Syria for bedre å kunne utfordre Israel militært. Sunni-opprørerne støttes av Tyrkias president Erdogan. Selv om USA i stor grad har vært fraværende i krigen, har de i det siste gitt en tydelig støtte til kurderne. Ved siden av strategiske interesser har Russerne har både brukt krigen til å beskytte sine strategiske interesser, i form av marinebasen i Tartus, men også som et utstillingsvindu for å vise frem Putins nye og militært sterke Russland. Dette for å markere seg som en aktør i verdenspolitikken og for å selge våpen.

– Det er altså snakk et svært fragmentert land. Det er slett ikke snakk om å gå tilbake til det tidligere Syria, sier han.

Hva skjedde?

Da Minerva sist snakket med Jonathan Spyer var det nesten en forventning om at en vestlig koalisjon skulle komme inn med en flyforbudssone, og støtte en demokratisk koalisjon med et påfølgende regimeskifte. Etter en halv million drepte, den Islamske Stats grusomheter og alt det andre Syria har vært gjennom er det nesten absurd å se tilbake til 2012.

– Hvordan kunne det gå så galt?

– Den store forskjellen fra tidligere handlet vel om at USA unnlot å engasjere seg og å ta lederskap i Syria. Daværende president Barack Obamas uvilje til å involvere seg ble for alvor åpenbar sommeren 2013, da han unnlot å håndheve sin egne «rød linje» om å blande seg inn etter et angrep med kjemiske våpen mot sivilbefolkningen.

– På den tiden trodde alle at Obama unnlot å involvere seg på grunn av erfaringene fra USAs tidligere engasjement i Irak. Men i ettertid har vi jo sett at den virkelige grunnen var Obamas ambisjon om å få til en atomavtale med Iran. Og at han holdt USA ut av Syria for ikke å provosere Iran. Iran-avtalen, som ble signert i 2015, var i seg selv en elendig avtale. Og når Trump trakk seg fra den i vinter, er den jo irrelevant, legger Spyer til.

– Hadde USA gått inn i konflikten ville alt sett svært annerledes ut i dag. Ikke at jeg tror at Syria ville blitt et demokrati, men man ville sannsynligvis ha fått et regime som var alliert med Gulf-statene og Vesten. Og vi ville sannsynligvis ikke sett fremveksten av jihadistgrupper som Islamske Stat og Nusra fronten, fortsetter han.

Spyer mener også at europeiske land har vært vant til å la USA håndtere denne formen for sikkerhetspolitiske vurderinger på vegne av Vesten. Mens de selv er vant til å fokusere på økonomiske aspekter og handel.  

Det forklarer hvordan europeiske land har kunnet støtte Iran-avtalen, til tross for åpenbare svakheter som at den ikke også adresserte Irans aggressive fremferd i Syria.

– Hva vil skje fremover?

– Jeg tror det er en økende bevissthet i USA og Europa rundt farene ved Iran og Russlands økende innflytelse i Syria. Det hele har vært en tragedie, men spillet er enda ikke over.

USA har fortsatt innflytelse i 30 prosent av landområdene. Det er et svært strategisk viktig område, som gjør at man er istand til å bryte Irans territorielle kontinuitet inn til Libanon og Irak.

– Ved å benytte seg av proxy-militser har Iran hatt den luksusen at de har sluppet unna å bli stilt til ansvar. Men det er i ferd med å endre seg nå, mener Spyer.

– Men hvordan er Trump-administrasjonens tilnærming til Syria? Sist i april gikk han jo høyt ut og sa at han «raskest mulig» ønsket å trekke ut de siste amerikanske styrkene fra landet.

Selv om retorikken deres er diametralt forskjellig har Trump i utgangspunktet ført en nokså lik politikk overfor Syria som Obama gjorde. Altså med en uvilje til å blande seg inn, men det er stadig store utskiftninger i Trump-administrasjonen. Med innsettelsen av John Bolton som sikkerhetsrådgiver og Mike Pompeo som utenriksminister, har vi den siste tiden sett et markant skifte i USAs tilnærming til Midtøsten, med et tilsynelatende ønske om igjen å ta lederskap i regionen.

– Det så vi allerede med beslutningen om å trekke USA fra Iran-avtalen sist vinter. Når olje-sanksjonene trer i kraft 4. oktober, vil det være viktig for å sette et økonomisk press på Iran til å redusere sine militære fremstøt i Syria og i regionen forøvrig.

Men i det store og hele er dette en tragedie, avslutter Spyer.

– Syria var den arabiske sivilisasjonens høyborg. Ingen av de som kjemper i ruinene snakker arabisk, men kurdisk, engelsk, persisk, tyrkisk, russisk og hebraisk.

Det vitner om kollapsen den arabiske verden, avslutter Spyer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden