Kultur

– Det holder ikke å snakke om at vi trenger kvinnelige komponister. Man må programmere dem.

Jeg er lei snakket om at kjønnsbalanse begrenser kvalitet, sier Peter Meanwell.

Bilde: Magnus Haaland Sunde/Borealis

Før snakket ikke kunstnerisk leder for Borealis om kjønn. Nå er 50 prosent av festivalprogrammet komponert av kvinner.

Da han flyttet fra London til Bergen for fire år siden, hadde den nye kunstneriske lederen for Borealis Peter Meanwell vært en del av Londons eksperimentelle musikkscene i en årrekke.

I til sammen ti år hadde han vært produsent i BBC Radio 3, hvor han jobbet med Late Junction, et program som i årevis har vært en pionér når det kommer til å vise frem eksperimentell musikk i alle mulige sjangre.

Selv om det kan virke langt fra øst-Londons hektiske nattklubber til værbitte Bergen, var det ikke tilfeldig at Meanwell søkte seg til jobben som kunstnerisk leder for Vestlandets største eksperimentelle musikkfestival. I Late Junction hadde han utforsket norsk musikk lenge og særlig lagt sin elsk på norsk samtidsmusikk.

Når jeg møter ham i Bergen, har 40-åringen nettopp gjennomført sin fjerde utgave av Borealis. Ifølge Morgenbladets Emil Bernhardt var festivalen «grundig og balansert, men også modig og ambisiøs». Den greide visstnok noe som ikke er enhver forunt, nemlig å unngå de forslitte betegnelsene «samtidsmusikk» og «ny musikk» – og dermed rense luften for begrepsforvirring og åpne for potensielt interessante diskusjoner.

Det manglet ikke på lovord fra Morgenbladets anmelder, men Meanwell har ikke fått oppmerksomhet bare for de kunstneriske valgene.

Borealis ble nylig tildelt Komponistforeningens likestillingspris. 50 prosent av musikken på Borealis er nemlig komponert av kvinner.

Som Minerva har vist de siste dagene, er ikke det hverdagskost i norsk kulturliv, hvor over 8 av 10 komponister er menn, og hvor over 90 prosent av repertoaret til de største orkestrene er skrevet av menn. Ved Den Norske Opera & Ballett har bare én av operaene på hovedscenen de siste 10 årene vært komponert av en kvinne.

Hva ligger bak britens radikale innstilling til kjønn?

Avdekke fordommer

– Det er først og fremst en kuratorisk avgjørelse.

Meanwell svarer med én gang.

– Hvis du vil sprenge grensene for publikums opplevelse, må du også utfordre dine egne ideer om hva «briljans» eller «eksellens» er, og ideen om hva en festivalopplevelse kan være. I det ligger også å jobbe hardt for å avdekke hvilke fordommer du selv har.

– Hvis jeg som festivalsjef sier at jeg er opptatt av mangfold, deretter blir spurt hvem som er de beste komponistene jeg vet om, og så svarer Cage, Berio, Boulez og Nordheim – er ikke det et lite paradoks? Det bør i alle fall ringe en bjelle et sted.

Men det er så mange briljante stemmer der ute at vi ikke bør begrense oss til bare disse navnene, sier han.

– For å forme en ny virkelighet må vi se tilbake i historien og forsøke å skrive den om – nå for tiden snakker jeg ofte om komponister som Pauline Oliveros, Kaija Saariaaho and Eliane Radigue, for å nevne noen.

Les også: – Myten forteller oss at komponisten er en gammel mann med skjegg

Ville ikke snakke om kjønn

Da Meanwell kuraterte sin første utgave av Borealis i 2015, var omtrent halvparten av musikken skrevet av kvinner. Men da gjorde de ikke noe nummer ut av det.

– Vi tenkte at alle først og fremst er komponister og at kjønn ikke er viktig. Vi ville legge vekt på at komponistene er valgt ut fordi de skriver god musikk, ikke på bakgrunn av kjønn.

Men innstillingen forandret seg.

De to komponistene Jessie Marino og Natacha Diels hadde konsert med Ensemble Pamplemousse på åpningen av Borealis 2018.

Xin Li/Borealis

– Vi skjønte at kjønnsbalansen ikke blir bedre av seg selv. Når den ellers i det klassiske musikklivet er like skjev som for 100 år siden, gir det en pekepinn på at det å tro at man bare må være tålmodig, så jevner det seg ut, ikke er nok.

– Så tenkte vi at vi som festival faktisk har en politisk rolle, ved at vi får offentlig støtte og er en av få festivaler som bestiller og fremfører nye verk. Derfor bestemte vi oss for å begynne å snakke om kjønnsbalanse og formalisere 50/50-delingen av repertoaret.

Kvalitet

– Er ikke kvoteringen en begrensning?

– Jeg er veldig lei av snakket om at kjønnsbalanse begrenser kvalitet. Det er ikke sånn at man enten har mangfold eller kvalitet. Man jobber med begge deler samtidig. Kriteriene henger sammen fordi mangfoldet gir flere perspektiver, mener Meanwell.

Dessuten er det en kjønnsbalanse i publikum, påpeker Meanwell.

– Og det er jo dem vi lager festivalen for.

Selv om det er flere menn enn kvinner som komponerer også i dag, er utvalget rikelig når du tross alt bare må fylle 28 konserter i programmet, understreker han. Det gjør spørsmålet om å kompromisse på kvalitet enda mer meningsløst.

– Av e-postene som dumper ned i innboksen min, kommer ikke 50 prosent fra kvinner. De fleste er fra menn.

Flere Minerva har snakket med i artikkelserien om kvinnelige komponister, sier det samme: Det er vanskelig å finne nok repertoar av kvinner. Vi kan ikke forandre historien. Særlig Operaen og orkestrene svarer slik.

Briten er bare delvis enig:

– Operaen og symfonien kan sammenliknes med museer. Men da er det også en jobb å finne ut hvorfor repertoaret er som det er, og å fortelle de ulike historiene som ligger bak. Store deler av den symfoniske tradisjonen ble komponert mens kvinner ikke hadde mulighet eller lov til å virke som komponister.

Meanwell sammenlikner kvinners posisjon i den symfoniske tradisjonen med svarte i USA. Da han selv bodde i USA ble han bevisst på at en av grunnene til at vi sjelden hører afroamerikansk musikk er at den ikke ble regnet som passende i en konsertsal og at svarte komponister dermed har blitt nektet tilgang til den plattformen, både når det kommer til infrastruktur og estetikk.

Hardt arbeid

Selv om det er lettere å skape kjønnsbalanse når man driver med ny og eksperimentell musikk, erkjenner Meanwell at man må gjøre en innsats for å få det til.

Uten andre forbilder enn Brahms og Beethoven er det vanskelig for jenter å forestille seg at det er mulig å komponere.

– Av e-postene som dumper ned i innboksen min, kommer ikke 50 prosent fra kvinner. De fleste er fra menn. Det er heller ikke sånn at femti prosent av de som studerer komposisjon på Griegakademiet ved UiB er kvinner. Hvis man ikke går aktivt inn for å finne nye stemmer, er det lett å se hva som skjer: Det blir automatisk en overvekt av menn.

Handling

I samtalen kommer Meanwell stadig tilbake til det med å utfordre egne vaner og fordommer. Når jeg tar en titt på bokhyllen hans, er det tydelig at han har satt seg fore nettopp det: Her står filosofene og musikkteoretikerne på rekke og rad.

Kanskje får han mer tid til å fordype seg i de eksistensielle spørsmålene her i Sandviken i Bergen, hvor regnet mot ruta er det eneste som skiller ham fra stillheten i gatene utenfor, enn hva han fikk i de trange, myldrende gatene i øst-London?

Meanwell forteller at da han først flyttet til Bergen, var han veldig begeistret fordi han rakk å gå på fire arrangementer på én kveld. I London må man reise halve byen rundt, noe som tar hele kvelden, og man rekker knapt å delta på noen ting.

Selv om vestlandsbyen noen ganger føles liten, er det bra for produktiviteten, sier Meanwell: Man kan få utrettet mye. Han tar frem en bok han leser for tiden. Den handler om utopier, og forskjellen på en konkret og en abstrakt utopi:

– Det er først når man faktisk handler at en utopi blir konkret. Uten andre forbilder enn Brahms og Beethoven er det vanskelig for jenter å forestille seg at det er mulig å komponere. Derfor holder det ikke snakke om at vi trenger kvinnelige komponister. Man må programmere dem.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden