Ideer

Det imperfektes politikk

Fordi konservatismen tar utgangspunkt i det reelt eksisterende samfunn, ikke utopier eller abstraksjoner, kan det hevdes at det slett ikke er en ideologi i normal forstand.

Fordi konservatismen tar utgangspunkt i det reelt eksisterende samfunn, ikke utopier eller abstraksjoner, kan det hevdes at det slett ikke er en ideologi i normal forstand.

Konservatisme ble kalt «the politics of imperfection» av den britiske akadmikeren Anthony Quinton 1978. Ordet konservatisme kommer fra det latinske conservare. Vi har åpenbart å gjøre med en idéretning som ikke har endring som sitt primære mål, men ønsker å bevare deler av det bestående. Men begrepet bevare er ikke umiddelbart klargjørende. For hva skal bevares og hvorfor? Det mest åpenbare stedet å starte er å se på hva konservative opp gjennom historien har ønsket å bevare. Til forskjellige tider og i forskjellige land har konservative forsvart eneveldig monarki, konstitusjonelt monarki, aristokratiet, representativt demokrati og republikansk diktatur; høye tariffer og fri handel, nasjonalisme og internasjonalisme, sentralisme og føderalisme; et samfunn hvor landadelen spilte en sentral rolle, kapitalismen og forskjellige versjoner av velferdsstaten. De har forsvart religionen generelt, spesielle trossamfunn og statens behov for å forsvare seg mot religiøse ekstremister. Listen kunne fortsatt, men vi hadde neppe blitt klokere.

Konservatismen er ikke en fasttømret ideologi i betydningen et sett med absolutte mål som gjelder uavhengig av historisk kontekst

Jeg skal i stedet kort beskrive en annen innfallsvinkel, nemlig å se på konservatismen ikke som en fasttømret ideologi i betydningen et sett med absolutte mål som gjelder uavhengig av historisk kontekst, men snarere som et sett antagelser og predisposisjoner.

De tilbakevendende konservative antagelser og predisposisjoner utgjør et slags minste felles multiplum for konservativ tankegang gjennom historien. I et slikt perspektiv forstås konservatisme som en slags «åndsfamilie»: det er en bred idéstrømning med noen felles kjennetegn, men også til dels store interne motsetninger. Det er for eksempel stor forskjell på liberale konservative og autoritære konservative, men de deler like fullt noen felles innfallsvinkler.

Dette gir samtidig en klar avgrensning til en mer allmenn form for konservatisme som skepsis til enhver endring, en holdning som til en viss grad deles av de aller fleste mennesker, men som innfallsvinkel er så generell at den neppe kan brukes til si noe substansielt om konservatismen som politisk filosofi. Jeg tar utgangspunkt i fem slike antagelser: Menneskelig imperfeksjon, begrenset fornuft, institusjoner, tradisjon og kulturell egenart.

Menneskelig imperfeksjon.For det første antar konservative at mennesket er imperfekt fra naturens side, og på grunn av dette er utopier om det gode samfunn uoppnåelige. Dette synet har røtter i den kristne ideen om arvesynden som tilsier at mennesket fra fødselen av er disponert for både godt og ondt.

Begrenset fornuft. For det andre er menneskets fornuft begrenset. Ikke bare er samfunnet for komplekst til at noen enkeltperson kan få fullstendig oversikt, men vår fornufts virkeområde er begrenset av natur. Det finnes noen absolutte barrierer for hva vi kan oppdage, finne ut og få oversikt over. Denne epistomologiske beskjedenheten i konservatismen kan være basert på filosofisk skeptisisme som hos Hume, religiøst basert som hos Burke eller de Maistre, eller på en generell følelse av feilbarligheten i menneskets fornuft, som hos Hayek.

Verdien av institusjoner. For det tredje har konservative en tro på at oppsamlet visdom hviler i samfunnets institusjoner, «vevet inn i nedarvede lover og institusjoner» (A. Quinton). Bare gjennom å ta til seg samfunnets etablerte tradisjoner og normer kan det som kalles menneskets «annen natur» foredles. Menneskets første natur er naturlig og drevet av instinkter, og det ville fått uholdbare konsekvenser om den fikk utfolde seg fritt. Først gjennom å ta til seg de tradisjoner og normer som ligger i samfunnets institusjoner, kan mennesket kultiveres slik at de kan leve i relativ fred og fordragelighet.

Tradisjon, vane og fordommer. Edmund Burke bruker begreper «for-dommer» for å refere til regler for som er et produkt av historisk erfaring, og som tilegnes gjennom vane. Han argumenterer for at mennesket bør sette sin lit til vaner også når de ikke har blitt underlagt fornuftens kritiske lys. Ikke bare mangler den enkelte tid, energi og mulighet til å evaluere hver eneste situasjon som unik, men vanene og tradisjonene inneholder oppsamlet kunnskap som den enkelte ubevisst får tilgang til. Derfor står også begrepet plikt sterkt i konservativ tankegang, som et uttrykk for de sosiale reglene som styrer et samfunn.

En rendyrket rettighetsliberalisme vil hevde det motsatte: det finnes noen verdier som er ukrenkelige uansett tid, sted og geografisk beliggenhet.

Respekt for historien og kulturell egenart. Mange verdifulle institusjoner er verken resultat av kontrakter eller naturlige rettigheter, men av historisk utvikling. I den grad grupper og samfunn utvikler seg ulikt, vil også institusjonene være forskjellige. «I møte med andre institusjoner enn sine egne vil den konservative, til forskjell fra den ortodokse eller liberale, ikke anta at det må være noe galt med institusjonene, men at de reflekterer en annen historisk erfaring, og kan være nyttige i den konteksten.». Dersom disse institusjonene gis en eller annen normativ verdi basert på et resonnement om at forskjellige løsninger kan være riktig til forskjellige tider, så bryter ikke det bare med store deler av liberal universalistisk tankegang – men åpner for en viss relativisme. En rendyrket rettighetsliberalisme vil hevde det motsatte: det finnes noen verdier som er ukrenkelige uansett tid, sted og geografisk beliggenhet.

Utfra skissen blir det veldig klart hva konservative ikke kan støtte. Både radikal liberalisme og radikale sosialisme er motsetninger til konservatismen. Samtidig er det ikke nødvendigvis enkelt å utlede et reformprogram av disse antagelsene. Det synes ikke åpenbart hva som skal være en ”konservativ fremskrittspolitikk”, som det står i Høyres prinsipprogram ført i pennen av Lars Roar Langslet. Det er heller ikke denne korte artikkelens oppgave å drøfte. La meg nøye meg med å konstatere at dersom mennesket er feilbarlig, og menneskets fornuft begrenset, legger det føringer på både synet på marked og stat. Hverken byråkraten eller kapitalisten er uten feil.

  • Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er samfunnsredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre. Hjemmeside:  www.konservativ.no

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden