Kommentar

Brexit: Det kan neppe bli verre

Et vanlig argument mot folkeavstemninger er at de ikke bare splitter, men forfører velgerne til å tro at det finnes enkle svar på komplekse spørsmål. Men med Brexit er ingenting lenger «vanlig», skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Jim Mattis / Wikimedia Commons / CC. BY. 2.0

Mange er bekymret for at en ny Brexit-avstemning vil ødelegge tilliten til politikerne. Frykten har mye for seg, men det kan neppe bli verre enn det allerede er.

I’m worried that we won’t be able to heal. Ordene kommer fra Craig Oliver, sjefen for den britiske Remain-kampanjen. I den nye HBO-filmen Brexit: The uncivil war møter Olivers karakter den eksentriske sjefen for Leave-kampanjen, Dominic Cummings, på en pub i Westminster.

De to kampanjesjefene skuler slitent på hverandre. Snart er valgkampen over. Begge er synlig preget av stundens alvor. Til og med Leave-generalen Cummings, som sto bak en kampanje med mål om å spille mest mulig på folks følelser, er overrasket over hvor skittent spillet i valgkampen var blitt.

Vel vitende om drapet på Labours parlamentsmedlem Jo Cox, som skjedde rett før avstemningen, føles samtalen ekstra mørk. Snart skal britene stemme for eller mot skilsmissen med Europa, og det er ikke lenger noe spinndoktorene kan gjøre fra eller til.

Will we ever be able to heal?

To og et halvt år etterpå er det verdt å stille spørsmålet igjen. Den nevnte scenen fra filmen er visstnok fiksjon, men den giftige kulturen som preget Brexit-valgkampen, den er der fremdeles:

En kultur der løgn og sannhet presenteres side om side, der du ikke lenger vet hvem du kan stole på. Der det er mulig å selge inn enkle løsninger på komplekse problemer, før du fraskriver deg ansvaret når det kommer til stykket. Bare tenk på alle statsrådene i Mays regjering som har gått av underveis – for deretter å skylde på statsministeren for alt de selv ikke fikk til.

Om tiden kan lege sårene hos britene, er derimot umulig å spå før spillet om Brexit er over, i alle fall før vi vet hva som skjer i første omgang: Om britene ramler ut av EU uten en avtale, om Theresa May likevel får den etterhvert så upopulære avtalen sin gjennom, eller – mer sannsynlig – om vi får en mykere Brexit eller ny folkeavstemning.

Tillitskrise

Frykten for at demokratiet ikke vil kunne friskmeldes på lenge, har vært den største motforestillingen mot en ny folkeavstemning. Det er en legitim frykt. Tenk deg at du har stemt, kanskje for første gang på årevis, og stemmen din faktisk var med på å snu vektskålen. Hvis det nå likevel ikke blir noen Brexit, er det lett å se for seg en cocktail bestående av avmakt, sinne og konspirasjoner: Eliten bestemmer uansett. Politikere er ikke til å stole på, vi ble lurt, punktum.

Det er både Theresa May og Jeremy Corbyn klar over. May har hele tiden måttet håndtere et parti som er splittet i synet på EU, og har hele tiden vært motstander av ny avstemning. Den samme splittelsen må også Corbyn tenke på. Selv om målinger viser at 85 prosent av Labours velgere i dag ville stemt Remain, har Corbyn fremdeles mange Leave-velgere fra nord å ta hensyn til, ikke minst velgere som vingler mellom Labour, Ukip og de konservative.

Likevel åpnet Labour i går kveld for at parlamentet skal stemme over ny avstemning, noe som kan tyde på at Corbyn er i ferd med å snu.

Digitalt demokrati

Med filmen Brexit: The uncivil war får vi noen etterlengtede perspektiver på spørsmålet om ny folkeavstemning. At det digitale demokratiet er i sin spede begynnelse, har mye av skylden for det som gikk galt under valgkampen. Leave-general Cummings var en av de første til å utnytte folks persondata til å spre politiske budskap, data som senere viste seg å være ulovlig innhentet.

Men valgløfter med tvilsomt hold i sannheten er ikke noe nytt i politikken, vil du kanskje innvende. Og persondata har blitt brukt før, blant annet av Obama.

Men i Brexit-valgkampen brukte man bevisst løgner for å få folk «på kroken» i sosiale medier, løgner som ikke en gang var skapt av politikere, men av kampanjen som hadde fått i oppdrag å vinne kampen om algoritmene, koste hva det koste ville.

I stedet for å komme med egne budskap, ble plutselig det å tilbakevise løgner, Remain-kampanjens viktigste jobb.

De vanlige mekanismene i demokratiet ble satt ut av spill: Først ble ikke løgnene plukket opp. Leave-kampanjens budskap gikk først og fremst ut til de som ikke pleide å stemme ved valg, og var målrettet mot enkeltpersoner, gjerne i mindre sentrale strøk. Westminster-eliten fikk ikke engang med seg at budskapene eksisterte – før de allerede hadde festet seg i befolkningen.

I en scene i filmen står noen av de ansatte i Westminster og vrir hjernene: Hvorfor snakker alle om at millioner av tyrkere skal komme flyttende til Storbritannia? Om at alle pengene man har betalt til EU skal overføres til NHS? Remain-kampanjen var allerede bakpå.

HBO-filmen gir nye perspektiver på Brexit-valgkampen. På bildet: Benedict Cumberbatch som Brexit-general Dominic Cummings.

HBO

Heller ikke statskanalen BBC, som hadde i oppdrag å gi en balansert dekning, klarte å forholde seg til det som ble sagt. Igjen rev Remain-sjefene seg i håret: Var det å la rene og skjære løgner få plass i beste sendetid, det samme som å være balansert?

I stedet for å komme med egne budskap, ble plutselig det å tilbakevise løgner, Remain-kampanjens viktigste jobb.

En ny mulighet?

HBO-filmen gir et sårt innblikk i den følelsesmessige reisen valgkampen ble for mange Leave-velgere. Fra å føle seg glemt, fremmedgjort fra politikken, usikre på hva fremtiden ville bringe, var de plutselig med på å bidra til en forandring. Og i motsetning til ved parlamentsvalg i et fastlåst britisk valgsystem, telte hver enkelt stemme like mye.

Når vi nå diskuterer hvilke konsekvenser en ny folkeavstemning – i tilhengernes sjargong nå omtalt som en people’s vote vil ha for demokratiet og tilliten til politikerne, er det verdt å tenke over hvilke muligheter som ligger i den følelsesmessige oppvåkningen mange faktisk fikk. Følelsen av å ha vært glemt, og plutselig kunne påvirke, det er er tross alt en demokratisk impuls.

En people’s vote kan, nå som vi vet mer om hva som løp løpsk i forrige runde, gi partiene en ny mulighet til å ta eierskap til debattene, sørge for å være bedre forberedt når algoritmekrigen tar over – kort sagt, ta tilbake det digitale demokratiet.

En people’s vote trenger ikke fortsette å bryte ned tilliten til politikerne.

Først må de naturligvis klargjøre hva de vil med Brexit, anstrenge seg for å koble det opp mot velgernes helt reelle bekymringer. Det gjelder både Toryene, som i forrige valgkamp ikke greide å bli enige med seg selv, men ikke minst gjelder det Labour:

Selv om det at Labour havnet i skyggen i Brexit-valgkampen sist, nok skyldes at Corbyn selv er en langvarig EU-skeptiker, må det ha vært vanskelig for Labour helhjertet å støtte rivalen Camerons Remain-kampanje.

Kanskje er ikke tiden moden helt enda. Kanskje må vi få noen andre enn May og Corbyn ved roret, kanskje bør britene få kjenne på konsekvensene av å være ute av EU en periode før de avholder en ny avstemning.

Men med tiden bør de få det, og det før det er gått alt for lenge, rett og slett fordi Brexit – uansett om det blir Mays avtale, en mykere EØS-løsning eller No Deal – ikke blir det Leave-kampanjen lovte.

Et vanlig argument mot folkeavstemninger er at de ikke bare splitter, men forfører velgerne til å tro at det finnes enkle svar på komplekse spørsmål. Men med Brexit er ingenting lenger «vanlig». En ny valgkamp kan knapt bli mer splittende og forenklende enn den forrige.

En people’s vote trenger ikke fortsette å bryte ned tilliten til politikerne. Den kan tvert imot gi politikerne en sjanse til å gjenvinne den – og, for å si det med en tynget Remain-sjef i samtale med sin argeste motstander – make us able to heal.   

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden