Minerva Debatt

Det liberale demokratiets rettigheter

Hvor "islamistisk" og "reaksjonært" er det å anse at navngitte enkeltpersoner ikke bør sjikaneres for sin hudfarge?

Hvor «islamistisk» og «reaksjonært» er det å anse at navngitte enkeltpersoner ikke bør sjikaneres for sin hudfarge?

Det har noen solide doser villskap over seg når Hans Rustad forsøker å tegne et bilde av at Antirasistisk Senter har blitt radikalisert inn i islamistenes klamme favn. Vi står akkurat der vi har stått hele tiden, nemlig på det menneskerettslige fundamentet som ble etablert etter annen verdenskrig, med et forbud mot hatefulle ytringer som verken er særnorsk eller særsvensk, men en grunnleggende del av det internasjonale vernet mot ekstremhat. Det er heller ingenting nytt i at vi er kritiske til personer som støtter nazistiske partier eller som finner postere med lynsjinger av navngitte personer «roliga» (morsomme, i Dan Parks ord).

Det som er nytt, er at Rustad tilsynelatende har mistet evnen til å gjenkjenne nazisme. Rustad forholder seg overhodet ikke til Dan Parks nære forbindelser med svensk nazisme, noe man heller ikke fikk høre mye om da Lars Vilks snakket på Deichmanske bibliotek med Document og Rustad som vert. Hvor mange forbindelser det er mellom Park og blant annet Svenskarnas parti, har vi allerede redegjort for, men det er mer enn nok til at man kan stadfeste at Park som et minimum er en nazisympatisør og en støttespiller for svensk nazisme. At dette skal være så kontroversielt å påstå, er merkelig. Hvis noen uttaler at de støtter Arbeiderpartiet, donerer «kunst» til dem, deltar i deres demonstrasjoner, reklamerer for medlemsbladet deres og deler artikler fra dem, vil ingen anse det som kontroversielt å påstå at vedkommende trolig er sosialdemokrat.

Å dra ”nazikortet”
Park avslørte selv Lars Vilks’ forsvar som spekulativt da Park i Morgenbladet 31. oktober stadfestet at det ikke var en del av et kunstprosjekt da han gikk i en demonstrasjon i regi av Svenskarnas parti, men som takk fordi de hadde støttet ham. Rustad mener at vi ved å påpeke slike forhold drar «nazikortet». Er det å dra et «nazikort» å stadfeste de mange konkrete forbindelsene mellom en person og organisert svensk nazisme? Er det til og med «det absolutt groveste og mest ondsinnede man kan tenke seg», slik Rustad hevder? Det blir en underlig situasjon hvis ondskapen ikke ligger i å støtte nazisme, men i å påpeke at noen som gjør det, faktisk må kunne regnes som en nazist.

Vi har derimot aldri hevdet at Lars Vilks er nazist. All den tid Vilks unnskylder, rettferdiggjør og forsvarer en person som er nazist, eller i beste fall en aktiv nazisympatisør, må det kunne stadfestes at det er det han faktisk gjør. Lite tyder på at Vilks er antisemitt, men en felles grunn finnes tenkelig mellom Vilks og Park i det fiendtlige synet på muslimer.

Står Rustad for det kanskje mest diskrediterte av alle moralske prinsipper, nemlig at hensikten helliger middelet?

Rustad forholder seg simpelthen ikke til essensen i denne saken. Det svenske politiet grep inn fordi en vesentlig del av det Park bedrev, var grov personsjikane mot navngitte personer, i tillegg til mer generell hets. Mener Rustad virkelig at grov personsjikane bør være del av et liberalt demokrati, eller mener han at det er akseptabelt utelukkende hvis personsjikanen er av rasistisk art? Sagt annerledes: Er alt akseptabelt hvis formålet er å bekjempe «det politisk korrekte»? Står Rustad for det kanskje mest diskrediterte av alle moralske prinsipper, nemlig at hensikten helliger middelet? Hva er det i så fall med akkurat denne kampen som gjør at alle prinsipper om det individuelle vernet borgere i et demokratisk samfunn skal nyte, plutselig kastes ut av vinduet? Selvsagt må noen gjerne bemanne barrikadene for retten til å være politisk ukorrekt. Spørsmålet er om midlene for å utfordre det politisk korrekte bør omfatte angrep på medborgeres grunnleggende rett til frihet fra hets og personsjikane, og simpelthen deres rett til trygghet. Hvis man sjikanerer jøder og afrikanere fordi de er jøder og afrikanere, er det ikke bare det politisk korrekte som rammes, men også menneskene som nå engang er jøder og afrikanere.

Det glade vanvidd
Det er noe svært spesielt over at nettstedet som i sin tid hadde Breivik blant sine følgere, nå forsvarer en mann som både har tegnet lederen av svenske AUF innenfor en skyteskive, og som i utstrakt grad flørter med Breivik. Mener Document virkelig å slå et slag for at dette skal være veien videre for det norske samfunnet? Som Dan Park sa til Morgenbladet: «Breivik slåss også mot en makt.» At Rustad med flere vil assosiere seg med dette, er forbausende.

Rustad skriver at Dan Park «bruker mange av effektene i punken. Som nazisymboler. Det er ikke vanskelig å påvise i punken, så hvorfor utløser de slikt raseri når han bruker dem?» Det har utløst raseri når punkere har brukt dem også. Ellers kan det være greit å huske at det ved siden av den venstreradikale punken også finnes en subkultur med nazistisk punk. Man kan eventuelt kalle Parks bruk av disse symbolene ironisk, men ironien er ikke rettet mot nazismen, men dens motstandere. Fordi Parks meningsmotstandere forakter disse symbolene og også kan skremmes av dem, jamfør beholderne med Zyklon B, trykker han dem opp i ansiktet deres.

Å sammenligne bildet av lynsjingen av de tre svarte mennene med Kjartan Slettemarks avbildning av barn som brennes levende av napalm, grenser til det glade vanvidd. Mens Slettemark dokumenterte et fysisk overgrep på uskyldige ofre, gjør Park dem han sjikanerer til ofre. Park dokumenterer ikke et overgrep; han begår et.

Det bildet Rustad gir av Sverige er i seg selv ekstremt. Man må gjerne være kritisk til sider ved svensk offentlighet, men bildet som noen har begynt å dyrke fram av Sverige som et nærmest totalitært samfunn, er uansvarlig, og langt på vei antidemokratisk. Det svenske samfunnet responderte på Parks hets og sjikane med å beskytte sine innbyggere, akkurat slik det norske gjør. Vi godtar faktisk ikke grov personsjikane her til lands heller. Dan Park er aggressoren i denne saken, og derfor grep politiet inn mot ham. Voldsofferet han «lynsjet» hadde gjort ingenting for å rettferdiggjøre denne fornedrelsen, ei heller organisasjonslederen som hadde bistått ham.

Ikke knebling av ytringsfriheten
Når vi ikke har nevnt at mennene som sto bak det rasistiske angrepet hadde kurdisk bakgrunn, er det fordi det Park gjorde er uakseptabelt uansett hvem angriperne var. Vi er selvsagt helt enige i at et rasistisk angrep skal ha samme fokus uansett hvem angriperne er. Det har imidlertid ingenting å si i denne saken om det var kurdere, marsmenn, nazizombier eller hvem det skulle være som angrep en afrikansk mann og hans 18 måneder gamle sønn. Man kan uansett ikke utsette et voldsoffer for rasistisk sjikane for å få fram et poeng. Vi vil prøve å si dette svært tydelig, så det kanskje når igjennom: Man kan under enhver omstendighet, uansett hvilket poeng man ønsker å komme med, ikke utsette et voldsoffer for rasistisk sjikane med bakgrunn i at han er et voldsoffer. Hvis vi ikke engang kan enes om dette, da er det mindre som er felles menneskelig enn vi lenge har trodd.

Hvis det er et angrep på ytringsfriheten å stadfeste fakta, eksempelvis om Dan Parks mange nazistiske bånd, er ytringsfriheten ille ute.

Hvis det er et angrep på ytringsfriheten å stadfeste fakta, eksempelvis om Dan Parks mange nazistiske bånd, er ytringsfriheten ille ute. At det utgjør «knebling av ytringsfriheten» å argumentere for at man ikke skal sjikanere jøder ved å minne dem på hvordan man drepte familiemedlemmene deres, eller visuelt å lynsje et voldsoffer og slik hundse og fornedre ham ytterligere, er meningsløst. Den typen ytringsfrihet som Rustad forsvarer er hobbesiansk. Den påkaller et mørkt kaos som har ingenting å gjøre med et liberalt demokrati. En vesentlig del av fundamentet for ytringsfriheten er at de som ytrer seg, er beskyttet. Det betyr eksempelvis at en svart mann skal kunne ytre seg fritt uten å bli utsatt for grov sjikane av en nazistisk «kunstner», og påfølgende trakassering og hets fra «kunstens» konsumenter.

Høyreradikal skrivebordskriger
Rustad og undertegnede har nok aldri vært enige om mye, men vi pleide å oppleve hans artikler som redelige, prinsipielle og nøkterne, fra et annet utsiktspunkt. Hans engasjement mot antisemittisme fortjente respekt. Den negative oppmerksomheten Document fikk etter 22. juli, hadde de heller ikke fortjent, og vi fant det riktig ikke å gå etter dem den gangen. Etter den tid har Rustad i økende grad drevet bygging av fiendebilder og leflet med fordommer. Nå slår Rustad oss i hartkorn med islamister på usedvanlig tynt grunnlag. De færreste vil forfatte en reisebeskrivelse fra Kina uten å ha satt sin fot der. Når det er snakk om den politiske sfæren, ser noen derimot ut til å mene at det er fritt fram for diktning og fri fantasi.

Den ene av de undertegnede, Berglund Steen, har brukt ganske mange år på å bistå folk som har flyktet eksempelvis fra Taliban og det iranske teokratiet. Den andre av de undertegnede, Kohn, er flyktning fra den gamle Østblokken og medlem av det ikke så venstreradikale Høyre. Ingen av oss har sansen for høyreradikale skrivebordskrigere som ser seg berettiget til å kjøre ut den ene påstanden drøyere enn den andre, eksempelvis om hvor islamistiske og venstreradikale man blir simpelthen fordi man er mot rasisme.

En spade er fortsatt også en spade når den stilles ut som et kunstobjekt. Vi kommer derfor til å fortsette å kalle en nazist for en nazist uansett kunstferdigheter. Vi gjør det imidlertid ikke uten at det finnes et faktuelt grunnlag for å gjøre det. At vi er forbundet med islamister fordi vi ikke godtar at jøder eller svarte blir sjikanert, utgjør derimot en forbindelse med islamister kun i Rustads hode. Hvis det finnes en forbindelse, er det snarere mellom Ubaydullah Hussain som har truet den jødiske menigheten i Oslo, og Dan Park som har sjikanert den jødiske menigheten i Stockholm.

Vi er for alltid forelsket i det liberale demokratiet. Dette demokratiet er ikke maktesløst mot ekstremhatet, ei heller er demokratiets borgere rettighetsløse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden