Politikk

Det motsatte av individuell frihet og likhet?

Mangfold som begrep er svært svakt begrunnet, og postulatet om at det er et gode og en rettighet likedan.

Mangfold som begrep er svært svakt begrunnet, og postulatet om at det er et gode og en rettighet likedan.

Er det viktig for å vurdere mine evner og kvalifikasjoner at jeg er kvinne? Totalt irrelevant, etter min vurdering, og jeg kjenner meg selv bedre enn de fleste. Det eneste relevante er at jeg hadde barselspermisjon fire ganger mens jeg konkurrerte mot mannlige forskere som ikke hadde noen. Det satte jeg også på min CV. Men ellers: er kjønn veldig viktig? Nope. Og jeg har alltid arbeidet i et mannsmiljø, fra olje og gass til sikkerhetspolitikk, så jeg vet hva jeg snakker om.

Tidens tale er i Orwellsk ånd: Det er mangfold som er  «Newspeak ». Men mangfoldspolitikken fører til det motsatte, til statlige gruppekategorisering på bekostning av individuell forskjellighet, talent og frihet. Dette dreier seg om meget sentrale ting i et demokrati:

Da Lønning-utvalget, som jeg var medlem av, skulle utforme paragrafen om menneskerettigheten  «likhet for loven » til Grunnlovsforslaget vårt, fikk vi post fra flere interessegrupper som ville ha en opplisting av gruppekarakteristika som diskrimineringsgrunn:  «ingen må diskrimineres på grunnlag av kjønn, alder, rase, seksuell orientering, etc. etc. ». Vi sa nei til dette fordi premissen da er at borgerne i et samfunn tilhører permanente grupper, at de ikke er like, men primært sett det motsatte. Enhver gruppe ville da påberope seg diskrimineringsbeskyttelse, som om  «alle er like for loven » ikke gjaldt. Videre ville borgerbegrepet forfalle til medlemskap i en gruppe og en slik opplisting ville bli uendelig. En borger som er kvinne ville for eksempel lett ty til diskrimineringspåstander på grunnlag av kjønn, og enhver forpliktelse til å være like som borgere i den offentlige sfære ville forsvinne.

Ideen om at vi alle tilhører grupper er både anti-demokratisk og ødeleggende, fordi individets plikter forsvinner i en grupperettighetstenkning, som individets naturlige mangfold:

Derfor kan det synes at regjeringes moreriktige mangfoldspolitikk er et skritt i retning av å erkjenne tingenes tilstand, nemlig at kvinner ikke har så mye felles med andre kvinner at det er noe poeng i å sette dem i en gruppe, og at samer eller innvandrere heller ikke har det, slik at gruppetenkningen nå kan opphøre og vi kan få det reelle individuelle mangfold frem. Men nei — under skal jeg argumentere for at den fører til mer ensretting.

Men først en liten ekskurs om mangfold som maktens ansikt: da leger ville påberope seg reservasjonsrett mht å henvise pasienter til abort nylig, var det ikke noe mangfold å spore fra helseministeren. Tvert om, her skal alle tenke likt og kommandere sin samvittighet til å holde kjeft. Det er ikke rom for menneskerettigheten samvittighetsfrihet. Selv ikke Høyre oppdaget det prinsippielle ved denne saken, noe som både overrasker og bekymrer.

Ideen om at gruppekarakteristika gir spesiell kompetanse tar form: kun kvinner kan vite hvordan kvinner har det, kun samer kan vurdere samers situasjon, kun barn kan være eksperter på barn, etc.

Men gjelder det ting som er politisk ønskverdige, tar regjeringen frem mangfoldsbegrepet, som utelukkende assosiseres med tiltak som er i partiprogrammet. Men alt kan gis merkelappen  «mangfoldig » – er det mange etniske forskjellige kriminelle gjenger i Oslo, er også det et utrykk for mangfold, n’est pas?

Naturlig mangfold og statens legitime behov
Er ikke alle samfunn pr. definisjon mangfoldige? Individer er jo ikke like. Er ikke mangfold noe som er helt naturlig i et samfunn, og noe som sikres med den demokratiske styreform? Selv om nasjonalstaten har formet borgerne i en retning mht. ett felles språk og et felles verdisett innenfor staten, har den samtidig skilt klart mellom stat og samfunn. I sivilsamfunnet finnes det mangfold som ikke er direkte relatert til det politiske borgerskaps uniformitet.

Hele poenget med borgerretten en mann, en stemme er likhet, dvs. at all forskjellighet opphves når man er i den politiske sfære. Der skal det ikke være forskjell på oss uansett kjønn, hudfarge, sosial status, etc. Kampen for kvinners stemmerett er et eksempel på at denne likheten realiseres: kvinner var utelukket fra stemmeretten fordi de var kvinner, men ved å bli borgere på like linje med menn, ble reell likhet etablert. Man kan si at ved å eliminerere mangfoldet mann-kvinne fikk man realisert likhet.

Det liberale demokratis likhetsideal er den sentrale politiske norm, og ved å nulle ut forskjeller som kjønn og sosial klasse, hudfarge og etnisitet, fikk man realisert dette. Mangfoldet var selve hindringen for likheten i demokratisk forståelse av borgerbegrepet. Diskriminering var det samme som å holdes utenfor dette fordi man var annerledes enn den hvite, mannlige og velstående borger som først fikk stemmerett.

Med allmenn stemmerett ble diskrimineringen opphevet: vi ble alle likeverdige som borgere, men fortsatte selvsagt å være ulike på alle andre måter i sivilt og privat liv. Her utfoldet det naturlige mangfold seg, upolitisk, uten statlig regi, uten politisering. Men hva skjer? I vestlige liberale demokratier som alle har realisert denne likheten i borgeridealet og som har frie, mangfoldige samfunn, begynner interessegrupper å kreve grupperettigheter i den politiske sfære.

Et mangfoldig samfunn er et fritt samfunn hvor mennesker utfolder sin kreativitet spontant; ikke et samfunn hvor kvoterte grupper instrueres i å være mangfoldige.

Først ut er kvinner, som krever kvoter eller andre former for grupperepresentasjon i politikk, universiteter, arbeidsmarked, etc. Dernest følger etniske grupper som amerikanske indianere, og vi får en stor debatt i USA og senere i Europa om affirmative action.

Det demokratiske likhetsideal hvor forskjeller nulles ut i borgersfæren, blir modifisert ved at forskjeller bringes inn som vektige igjen, denne gang som krav om spesielle tilleggsrettigheter for visse grupper. Ideen om at gruppekarakteristika gir spesiell kompetanse tar form: kun kvinner kan vite hvordan kvinner har det, kun samer kan vurdere samers situasjon, kun barn kan være eksperter på barn, etc. Denne tankegangen, som på ingen måte er underbygd med fakta, blir etter hvert ansett som den eneste legitime. Det er ingen som ser mangfoldet knyttet til evner, personlighetstrekk eller usynlige variable ved personen, i stedet blir samfunnet mer og mer klassifisert i grupper

Mangfold oppstår naturlig der mennesker ikke er sosialisert i en retning, men hvor frihet hersker. Et mangfoldig samfunn er et fritt samfunn hvor mennesker utfolder sin kreativitet spontant; ikke et samfunn hvor kvoterte grupper instrueres i å være mangfoldige. Mennesker er like gjerne enfoldige som mangfoldige, og hvem som er hva har intet med kjønn eller etnisitet å gjøre.

Det platte og grunne, og uuttalte, menneskesynet som synes å ligge til grunn for alt det politisk korrekte snakket om mangfold, er faktisk problematisk for demokratisk likhet og frihet. Tesen om at mangfold er noe som skal innføres i alle samfunnsinstitusjoner, blir en legitimering av kvoter, indirekte eller direkte. Det blir da ikke lenger meritokrati (å ansettes etter utdannelse og andre kvalifikasjoner) som gjelder, men en påtvunget gruppetilhøringhet. Dessuten blir hensikten med en institusjon lett sekundær: ingen tør spørre om denne type mangfold har noen vektig eller reell relevans for for eksempel Forsvaret eller politiet.

Jeg er redd man ikke kommer mangfoldtrenden til livs med mindre dens premisser problematiseres. Det betyr at den som fremmer tesen om at mangfold er nødvendig overalt, og at mangfold oppstår gjennom gruppekarakteristika, må utfordres. Dette betyr at den offentlige vanetenkning om dette må adresseres.

Vi aner ikke om det blir bedre skole av at lærerne og elevene kommer fra mange land, eller om en etat med mange samer fungerer bedre enn en med bare etniske nordmenn.

Denne egentlig primitive tenkningen om mennesket, som primært tilhørende en eller annen gruppe, blir konsolidert gjennom pressgrupper for de samme gruppene. Jo større grad av organisering, desto flere krav til deltagelse og rettigheter. Når nasjonalstaten dertil blir multietnisk, religiøst og kulturelt, blir ideen om det harmoniske mangfold basert på grupperepresentasjon løsningen: Postulatet blir at man tar alle grupper med i flest mulig fora i samfunnet. Gjennom en form for korporativ representasjon blir samfunnet presumptivt mer harmonisk, bedre og mer effektivt. Postulatet inneholder en tese om at dette lovbestemte mangfoldet er både en rettighet, altså normativt riktig; samt mer effektivt og optimalt for vekst, utvikling, etc.

Som sagt er ingen av disse postulatene begrunnet eller belagt, og ingen av dem er diskutert av dem som fremsetter dem. Vi aner ikke om det blir bedre skole av at lærerne og elevene kommer fra mange land, eller om en etat med mange samer fungerer bedre enn en med bare etniske nordmenn. Mangfoldet som begrep er altså svært svakt begrunnet, og postulatet om at det er et gode og en rettighet likedan.

Hijab i Politiet?
I 2009 tillot justisministeren politiet å ha hijab til uniformen.   Denne avgjørelsen var det ingen debatt om i Stortinget, enda den angikk en prinsipielt viktig sak for enhver stat, nemlig hvordan dens representanter som forvalter statens voldsmonopol skal fremtre. Enda viktigere var det at saken primært gjaldt tolkningen av religionsfriheten, en annen helt fundamental menneskerett. Er det i tråd med denne at kvinner kan bære hijab til en slik uniform, eller er det ikke det?

Men det viste det seg at det var kun en pragmatisk prosess som lå til grunn. Ikke ett prinsipielt argument ble tilbudt offentligheten. I stedet var det kun et postulat om at tillatelse til å bære hijab kan føre til at flere muslimske kvinner søker Politihøyskolen. Det var ingen debatt om prinsipper i regjeringen, faktisk ingen debatt i det hele tatt. Vi opplevde en politisk nesten-ulykke hvor presse og opprørt opposisjon fikk tvunget saken til å bli på agendaen. Justisministeren trakk tillatelsen tilbake. Det viste seg imidlertid at saken også hadde vært behandlet i regjeringen, men at dette ble fortiet da saken førte til politisk orkan. Nå, i 2012, ser vi at saken kommer tilbake på norsk dagsorden etter at et utvalg har arbeidet med mangfold og kommet til samme konklusjon som i 2009.

Bør kvinner kunne bære hijab til politiuniformen? Og den logiske implikasjon: Bør kristne kunne bære et stort kors i snor rundt halsen til uniformen? Hva med jødiske politimenn med kippa? Eller en human-etisk variant av uniformen? Er det ikke post-moderne pluralistisk at alle kan få utrykke sin personlighet med et personlig preg på uniformen? Uniform a la carte høres veldig demokratisk ut.

Som samfunnsmenneske og privatperson er jeg mangfoldig eller enfoldig, og det har ingen noe med — aller minst politikerne.

Jeg skal argumentere for at svaret på dette er nei. Når vi er borgere i et samfunn, er vi alle like og skal alle være like. Vi skal kunne legge bort dominerende religiøse insignia, tegn, når vi opptrer som borgere eller er på jobb. Dette er ikke noe absolutt, jeg mener for eksempel at en munk, nonne eller prest alltid bør vise verden hva man er, fordi man er geistlig og ikke legmann, man er alltid prest, hele døgnet. Men presten og munken er unntakene i et samfunn. De kan heller ikke være soldater eller politi. Er de i Forsvaret, er de feltprester.

Vi andre som er legfolk, er primært lege, ikke geistlige. Vår tro har forhåpentligvis konsekvenser for hva slags mennesker vi er, men vi representerer ikke vår religion i offentligheten eller på jobben. Det er derfor uriktig å bære religiøse tegn i denne sfæren.   Det klassifiserer mennesket religiøst som om det skulle være en representant for sin religion. Her har franskmennene er klar og konsekvent linje som kan være en modell. Men viktigere enn konklusjonen er argumentasjonen:

Det er ingen fasitsvar på hvordan en menneskerettighet skal balanseres mot andre rettigheter, men ved å se på alle menneskerettighetene under ett, som et hele, får vi ett sett kriterier for å vurdere: man har rett til fri religionsutøvelse og en religion har rett til indre selvstyre og misjonsvirksomhet, men alle har rett til å delta i det politiske liv på sekulære premisser, dvs. at det er implisitt i menneskerettighetene at det er et skille mellom religion og politikk. Videre ser vi at foreldre har rett og plikt til å oppdra sine barn også i religiøse anliggender, og at det derved er et implisitt skille mellom politikk og privatsfære, hvor det religiøse er en del av samfunn fremfor stat.   Vi har også ytringsfrihet, tanke- og trosfrihet og andre liberale friheter, hvilket betyr at menneskerettighetene sikrer pluralisme i et liberalt samfunn.

Siden vi alle er like som borgere må det bety at religiøse insignia ikke er relevante i den politiske sfære, men at de likevel kan bæres som en del av ens personlige frihet og valgmulighet ettersom samfunnet er pluralistisk.

Men jobber man som statens representant, er man bundet av dette spesielle mandatet. Dette må særlig gjelde dersom man forvalter statens voldsmonopol. Borgerne har krav på at statens representant opptrer nøytralt og upartisk, og det er nettopp derfor han eller hun bærer uniform. Når man er i uniform, er man ikke privatperson. Det ville være korrupsjon om man forfordeler folk fra egen etnisk gruppe, landsdel eller religion, og likheten for alle sikres gjennom at statens representanter fremtrer nøytrale og like.

I sum: Som borger er jeg lik alle de andre, uansett reell ulikhet — dette er demokratiets ideal. Som statlig representant for voldsmonolet, som i politi eller forsvar, eller som upartisk dommer, er jeg mest mulig nøytral og skal vise minst mulig av min personlige individualitet, inkludert den religiøse. Som samfunnsmenneske og privatperson er jeg mangfoldig eller enfoldig, og det har ingen noe med — aller minst politikerne.

(Deler av denne artikkelen er basert på mitt kap. 10  «Mangfold og liberalt demokrati: En kritisk diskusjon » i boken Uniformitet eller mangfold? Norsk militærprofesjon i endring, (red. H. Edstrøm, N.L. Lunde og J.H.Matlary), Abstrakt forlag, 2010.)

  • Janne Haaland Matlary  (f. 1957) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden