Politikk

Det muliges kunst

I kjernen av hennes politiske prosjekt står en oppfatning av at politikk er det muliges kunst, skriver Minervas redaktør Nils August Andresen.

Photo: Hans Kristian Thorbjørnsen

Hvis man skal berette historien om Solberg-regjeringen som et helteepos, ville man begynt ved valgnederlaget i 2005.

Da slet Høyre med stempelet «kalkulatorparti», og hadde lav politisk troverdighet utenfor kjernesaker som skole og skatt. Samarbeidet på borgerlig side lå i ruiner, også kjent som «borgerlig kaos». Sentrum og Fremskrittspartiet utelukket hverandres regjeringsalternativer gjensidig.

Etter det historisk dårlige valget gjorde Erna Solberg noen avgjørende grep som har formet Høyre og norsk politikk i det etterfølgende tiåret. For det første gjorde hun Høyre bredere. Satsingen på helsepolitikk, ledet av Bent Høie, skiller seg ut, men også samferdsel er blitt et sterkere kort for partiet.

For det andre beveget hun partiet forsiktig inn mot sentrum. De mest upopulære utgiftskuttforslagene, de som angikk flest velgere – som sykelønn – forsvant stille ut av programmet. Og for det tredje gav hun Høyre en lederrolle i å bygge samarbeid på borgerlig side. Før valget i 2009 signaliserte Høyre tydelig at Fremskrittspartiet er en naturlig del av et bredt borgerlig samarbeid. Det holdt ikke helt inn ved valget: Lars Sponheim var fortsatt av den gamle skole.

Men ved valget i 2013 fikk Norge endelig en borgerlig regjering med en form for avklart flertall i Stortinget, for første gang siden 1985. I en tid der Europa ellers opplever politiske omveltninger vi ikke har sett på lang tid, er norsk politikk fortsatt herlig kjedelig. Vi kom oss helskinnet gjennom flyktningkrisen, som flerret i stykker politikken i så mange andre land. I stedet krangler vi om fraværsgrense i skolen, og den evigvarende føljetongen om åpning for oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen kommer ennå ut med nye episoder. Skattelette har vi fått på kjøpet! Og best av alt: Regjeringen kan ennå gjenvelges.

Hvis man skal fortelle historien om Solberg-regjeringen som en tragedie, ville beretningen se ganske annerledes ut. Den ville begynne med en bunnsolid enighet mellom styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet om at vi stod overfor store fremtidige problemer knyttet til eldrebølgen, og med et Høyre som hatt som sin historiske misjon å hindre at både offentlige utgifter og staten eser ut.

For å vinne makt gav Solberg opp å forklare betydningen av begrensede offentlige utgifter for velgerne.

For å vinne makt gav Solberg opp å forklare betydningen av begrensede offentlige utgifter for velgerne. Og for å få de øvrige borgerlige partiene til å samarbeide, har hun også delvis gitt opp ansvarlig økonomisk styring. For å si det litt stygt: Her finnes penger både til Venstres tiltak for mindre privatbilisme og til Fremskrittspartiets tiltak for mer privatbilisme.

Den blåeste regjeringen i historien har dermed endt opp med en høyere offentlig andel av BNP enn vi har hatt på over tyve år. Skattene er rett nok gått ned, og kostnaden har vært en rekordstor bruk av oljepenger, på tross av økonomers advarsel. Unnskyldningen har vært motkonjunkturpolitikk som følge av oljeprisfall og nødvendige investeringer i omstilling vekk fra oljeavhengigheten. Men store deler av pengene har gått til permanente utgiftsøkninger som økte pensjoner og en rekke tiltak med uklar omstillingseffekt.

På toppen av det hele illustrerer de utakknemlige samarbeidspartiene at kjærlighet ikke kan kjøpes selv for milliarder av penger. Borgerlig samarbeid har alltid vært som å bære sprikende staur. Men det kan synes som det er blitt verre. Fremskrittspartiets identitet ligger i motstand mot innvandring, og store deler av partiets grunnfjell reagerer aggressivt mot ethvert klimatiltak. Venstres sjel ligger i en rausere innvandringspolitikk og i klimasaken. Noe samlende borgerlig prosjekt er det vanskelig å få øye på. Nylig gikk Venstre ut og avskrev dagens samarbeidsmodell, og brakte borgerlig kaos tilbake som et kraftfullt argument for Arbeiderpartiet før valget til høsten. Det har neppe hjulpet at statsministeren ikke har kunnet kontrollere de ulike utspillene fra sin innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, som øker avstanden til sentrumspartiene for hvert utspill hun kommer med.

Begge disse historiene har noe for seg, og sier noe om Solbergs som politisk leder. I kjernen av hennes politiske prosjekt står en oppfatning av at politikk er det muliges kunst.

Hun er en pragmatisk politiker, som ikke lar seg distrahere av luftig ideologisk snakk, og som fokuserer på de utfordringene hun til enhver tid stilles overfor.

Hun er en pragmatisk politiker, som ikke lar seg distrahere av luftig ideologisk snakk, og som fokuserer på de utfordringene hun til enhver tid stilles overfor. Disse egenskapene gjorde det blant annet mulig å få på plass et samarbeid med Fremskrittspartiet, og de gjorde det mulig for henne å bredde ut partiet uten å skjele for mye til ideologisk motstand fra partiets liberalistiske falanks. Ikke minst bidro denne holdningen til det som kanskje kan regnes som hennes største suksess i denne regjeringsperioden: Håndteringen av flyktningkrisen i 2015.

Her klarte hun kombinasjonen av å stramme inn tilstrekkelig, å skape en form for bred politisk enighet, og å tillate nok rom for at Fremskrittspartiet fikk markere seg til at det partiet holdt sammen. Under behandlingen av statsbudsjettet i 2016 tillot hun økt oljepengebruk for å håndtere krisen. Fra et økonomisk perspektiv var det uklokt; fra et politisk perspektiv var det noe av det som skulle til for å hindre at flyktningkrisen skapte enda større spenninger i norsk politikk. Som et resultat ble Norge et av landene i Europa som kom desidert best gjennom krisen, selv om man kan stille spørsmål ved om vi endte opp med et system som egentlig er vesentlig mer robust, dersom innvandringen igjen skulle øke.

Samtidig kan fokuset på hva som til enhver tid er mulig, gå på bekostning av hva som er nødvendig på lang sikt. Spesielt gjelder det i et land der det politiske presset i hvert fall siden slutten på forrige store lavkonjunktur i 1993 alltid har gått i retning av økte utgifter, og der den politiske kostnaden ved å stille nødvendige kritiske spørsmål ved effekten av ulike satsninger, til tider er betydelig.

Derfor er det vanskelig å se spor av at det langsiktige arbeidet med skape forståelse for en reduksjon av mange offentlige utgifter, har vært spesielt høyt prioritert. Men det er helt nødvendig, ikke først og fremst av hensyn til idealistiske økonomiske liberalister, men på grunn av eldrebølgen og etter hvert en mindre petroleumssektor. Disse realitetene kan bare i begrenset grad møtes av festtaler om investering i kunnskap og innovasjonskraft, selv om begge deler er nødvendig.

Mitt borgerlige instinkt forteller meg derfor at regjeringen Solberg i en viss forstand ble en misbrukt mulighet. Men når man går tilbake og prøver å finne ut hvor muligheten ble forspilt, er det vanskelig å finne et punkt der det enkelt kunne vært gjort vesentlig bedre valg. Det henger i stor grad sammen med begrensningene som ligger i både opinionen og i samarbeidspartiene.

Basert på hva som har vært mulig, har Erna Solberg spilt sine kort godt. Problemet er at det som er politisk mulig, ikke duger som løsning på fremtidens finansieringsutfordringer; og det undergraver langsomt det som fortsatt bør være et borgerlig mål: Idealet om en tross alt begrenset stat, selv i verdens rikeste land.

En del av arven etter Erna er derfor at det langsiktige arbeidet for å gjøre det umulige mulig, er blitt viktigere enn før.

Artikkelen publiseres også som leder i Minervas papirutgave med temaet Arven etter Erna, som slippes på Kulturhuset 6. mars kl. 19.30. 

 

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden