DEBATT

Tilslørt brorskap

Flere talsmenn for Rabita-moskeen nekter for at den har tilknytning til Det muslimske brorskapet. Unntatt Basim Ghozlan selv, som i et intervju med Minerva nylig fortalte at Rabita støtter den islamistiske bevegelsen.

Publisert Sist oppdatert

Moskeen i Torggata er stadig i medias søkelys. I sommer gikk stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand i Høyre ut og pekte på moskeens relasjon til Det muslimske brorskapet. Farahmand, som selv har bakgrunn fra Iran, har studert arabisk og tilbrakt tid i Egypt, skriver at moskeen «ved flere anledninger [har] vist en heller ytterliggående forståelse av islam».

Rabita-moskeens daglige leder Imen Hasnaoui kom raskt på banen og anklaget Farahmand for å spre konspirasjoner og muslimhat. Her avviser hun også Farahmands påstand om at Rabita «tilhører» Det muslimske brorskapet, og skriver at «[d]ette er en påstand som er blitt avvist flere ganger før, og vi gjentar at dette ikke medfører riktighet». Også Linda Noor avviser koblingen mellom Rabita og Brorskapet.

Mahmoud Farahmand (H)

Mange bånd

Men denne avvisningen er pussig og tilslørende. Kanskje er det upresist å si at Rabita tilhører Det muslimske brorskapet. Men for å se at det finnes viktige bånd, trenger man ikke gå lenger enn til styreleder og talsperson Basim Ghozlan selv. I vinter intervjuet jeg ham for Minerva i forbindelse med råd som ble skrevet på hans nettsted Islam.no på begynnelsen av 2000-tallet. I samtalen kom vi også inn på Rabitas forhold til Brorskapet. Denne delen av intervjuet endte med ikke å bli med i den publiserte saken – men Ghozlan godkjente i sitatsjekken følgende sitat derfra:

– Alle avgjørelser tar vi her, uten innblanding fra noen. Men vi kjenner folk og aktivister, og vi har bøker skrevet av de lærde i Brorskapet. Vi støtter dem og deler av tankesettet i stedet for en streng retning.

Ghozlan sammenlignet dette med å delta i norsk partipolitikk: – Det er som Arbeiderpartiet, mange retninger, men partiet er likevel forskjellig fra Fremskrittspartiet. Vi får inspirasjon fra den retningen, men anser oss som åpne og moderne. Vi er i endring og skifter mening.

Brorskapet ble etablert i Egypt på 1920-tallet, og ønsket seg en politisk og religiøs reform med sunni-islamske verdier. I 2016 kom Myndigheten för samhällsskydd och beredskap i Sverige med kunnskapsoversikten Muslimska Brödraskapet i Sverige, forfattet av Magnus Norell, Aje Carlbom og Pierre Durrani. Rapporten tegner opp et bilde av at Brorskapet jobber internasjonalt i det stille for å nå sine mål om en islamsk stat tuftet på sharia. Ifølge rapporten er den svenske moskeen Rabita i realiteten en avdeling av Brorskapet. Den svenske moskeen bidro ifølge rapporten i sin tur til oppbygging av den norske Rabita-moskeen. (Rabita betyr «forbund», og organisasjonens formelle navn er Det islamske forbundet, og tilsvarende i Sverige.) Både det svenske og det norske islamske forbundet er dessuten medlemmer av Council of European Muslims, en paraplyorganisasjon som ble opprettet av Det muslimske brorskapet i 1989.

Hvorvidt alt dette betyr at Rabita tilhører Brorskapet, kan selvsagt diskuteres. Medlemmer av moskeen kan sikkert ha ulike syn på både Brorskapet og teologien som forbindes med organisasjonen. Den teologiske utviklingen i Rabita må kanskje også sees i lys av utviklingen hos sentrale personer som Basim Ghozlan. Men at det finnes forbindelseslinjer, er ganske åpenbart, ikke minst fordi Ghozlan selv har bekreftet det on record.

Viktig med åpenhet

En vedvarende kritikk av organisasjoner som er assosiert med Brorskapet, er at det foregår en grad av dobbeltkommunikasjon. Dette punktet er også berørt i den svenske rapporten: Utad presenterer organisasjonene seg selv som mer liberale enn det de forkynner internt.

Slik sett er det positivt at Ghozlan svarte åpent om forbindelseslinjene til Brorskapet i intervjuet med meg. Noors og Hasnaouis uttalelser om dette, derimot, tilslører snarere enn å opplyse. Når de i stedet er raske med å beskylde Farahmand for islamofobi, snarere enn å diskutere med større alvor hva båndene til en organisasjon som Brorskapet betyr, er det også problematisk. Og dette problemet er ekstra alvorlig fordi slike anklager – igjen ifølge den svenske rapporten – er en strategi Det muslimske brorskapet bruker for å underminere kritikernes moral og intensjon i stedet for å diskutere sak.

Kanskje har Rabita beveget seg langt fra Brorskapets teologi når det gjelder for eksempel kvinnesyn og syn på homofili. Det er for eksempel positivt at det er flere kvinner i ledelsen i Rabita. Men det er ikke et fullgodt svar på at moskeen har en egen kvinnesal der kvinnene kan lytte til imamen over lydanlegg og hvor kvinnene må bruker en egen inngang for å komme dit. Hvilket teologisk syn på kvinnen ligger under her? Hvordan forholder det seg til den teologiske tradisjonen Brorskapet står i? Hvis Rabita har beveget seg bort fra Brorskapets teologi, fortjener offentligheten å få se det: Hva er man uenige i, hvordan begrunnes endringen, og hvordan argumenterer man eventuelt mot tidligere ståsteder?

Islam er ikke den eneste religionen med problematiske syn på (hunn)kjønn, men det er kanskje den religionen i Norge hvor det er vanskeligst å få til en god offentlig debatt om spørsmålene. Det samme kan sies om synet på homofili. I intervjuet i Minerva uttalte Ghozlan at «religiøst sett er homofili feil». Det er vel ikke akkurat noe sjokk å støte på et slikt syn i en moské, og Espen Ottosen hadde nok svart det samme. Men Ottosen kunne ikke like enkelt vridd seg unna kritikk om at dette bidrar til forakt for homofile, ved å slenge ut anklager om kristofobi.

Når Rabita så raskt kontrer relevante kritiske innvendinger med anklager om å være islamofob eller rasist, er det problematisk også fordi det er effektivt. Og det er effektivt nettopp fordi det vestlige samfunnet er tuftet på demokrati og likeverd. Rasisme er et tabu i Vesten. I en slik kontekst er det ofte mer produktivt å fremstille seg selv som offer enn som en viktig og kanskje mektig aktør: Hvis offentligheten synes synd på deg, vil den kvie seg for å kritisere eller frykte din makt og innflytelse. I en oppfølgerrapport til 2016-rapporten fra 2018 advarer Aje Carlbom mot at islamofobi-beskyldninger brukes for å sette til side de spillereglene som gjelder i et demokrati for debatt og for å unnslippe diskusjon om visse spørsmål eller problemer. Men slike beskyldninger vil kun fungere så lenge vi går med på moskeenes premiss om at uenighet av den typen Farahmand fremmer, er patologisk.

Det er på tide at Rabita selv, og gjerne de andre moskeene i Norge, trekker fra sløret, slipper til luft og åpent viser fram hvilke verdier de har og står for. Offentligheten bør følge opp og kreve det.

Powered by Labrador CMS