Nyhet

– Det norske bistandsparadigmet har spilt fallitt

- Det norske bistandsparadigmet har spilt fallitt, sier avtroppende leder i Norfund, Kjell Roland til Minerva.

Bilde: Tore Sætre / Wikimedia

Når Kina blir viktigere for utvikling i Afrika enn det Vesten er, er det et uttrykk for at vi holder på å tape verdikampen, mener avtroppende leder i Norfund, Kjell Roland.

Denne måneden skrev Minerva om hvordan et norsk bistandsprosjekt for utbygging av vannkraft i Etiopia ble utredet til en kostnad på flere millioner kroner, men aldri lot seg realisere fordi at landet i stedet bestemte å bygge et annen og langt dyrere og svært kontroversielt megaprosjekt.

– Ingenting overraskende i det, sier avtroppende leder i Norfund, Kjell Roland til Minerva. Sosialøkonomen, som gir seg etter 12 år som leder i Statens investeringsfond for utviklingsland, mener vestlig bistand i stor grad er et paradespill for å tilfredsstille egne selvbilder. Han peker samtidig på den betydelige utviklingen Kina har lyktes med å skape i Afrika det siste tiåret.

Megaprosjekt

Megaprosjektet som etiopiske myndigheter valgte fremfor det norske bistandsprosjektet, koster 4,8 milliarder dollar. Med kapasitet til å demme opp 74 milliarder kubikkmeter med vann, og å oversvømme et område som er fire ganger så stort som Oslo kommune, blir «The Grand Renaissance Dam» den syvende største demningen av sitt slag i verden.

Prosjektet finansieres hovedsakelig lokalt, men kinesiske banker finansierer turbiner og det elektriske utstyret, som utgjør én tredjedel av kostnadene.

At etiopiske myndigheter allerede i mars 2011 inngikk en kontrakt med det italienske entrepenørselskapet Salini Costruttori, tyder på at det norske prosjektet ikke var vurdert som et reelt alternativ da ingeniørselskapene Norplan AS og Multiconsult i 2010 fikk i oppdrag å gjøre et mulighetsstudium for to dammer i samme område. Det mislykkede prosjektet ble ikke evaluert av UD.   

At mulighetsstudien ikke gir grunnlag for mer selvkritikk og læring, overrasker heller ikke avtroppende leder i Norfund, Kjell Roland.

– Å bruke penger på utredningsprosjekter som aldri blir noe av, er en komfortabel måte å bruke penger fra bistandsbudsjettet uten å måtte holdes ansvarlig for noe i ettertid.

– På samme måte er det å sende pengene langt bort til multilaterale organisasjoner en annen måte å pulverisere ansvaret for resultater, tilføyer han. 

Feilslått og ideologisert

Vestlig bistand har dominert i Afrika siden begynnelsen på 1970-tallet.

Men den har vært alltid vært tilbudsstyrt og basert på våre normer. Og det etnosentriske utgangspunktet har blitt forsterket med årene, mener Roland. Han peker på et fokus på demokrati -og institusjonsbygging, som i senere tid kommer til uttrykk i form av kondisjonalitet overfor afrikanske bistandsmottakere om at de adopterer alle våre verdier og holdninger i saker som likestilling og LHTB-rettigheter.

– På 1980-tallet brukte Verdensbanken og andre krav knyttet til den økonomiske politikken; dere får ikke lån eller bistand hvis dere ikke privatiserer statsbedrifter, fører en ansvarlig økonomisk politikk etc. Så flyttet kondisjonaliteten seg til å kreve at de måtte akseptere våre verdier, bygge våre institusjoner og akseptere at vi bygget deres sivilsamfunn.

– Problemet er at man ikke klarer å se at disse målsetningene er tett knyttet opp mot vestlige erfaringer, men tar det for gitt at dette er universelle forutsetninger for samfunnsutvikling som kan overføres utenfra og ned på helt andre samfunn.

Med unntak av organisering av kristne trossamfunn, er det imidlertid svært få eksempler på at vestlige institusjoner virkelig har blitt opptatt og integrert i afrikanske samfunn. Og ettersom kirkene fikk selvstyre, fikk de også fått et sterkt afrikanske preg som vi ikke alltid er like komfortable med, påpeker han.

Roland mener at denne strategien med bistand i bytte mot lovnader fra lokale myndigheter om å bygge samfunn etter modell av vestlige liberale demokratier, har vært lite effektiv.

Dette har blitt særlig tydelig i lys av Kinas investeringsiver i Afrika de siste ti årene, sier han. 

– Istedenfor å prakke på dem én modell, har kineserne spurt afrikanerne hva de har behov for. Det har i hovedsak vært utbygging av infrastruktur. Det speiler Kinas erfaring med å løfte eget land ut av fattigdom, ved å muliggjøre industriutvikling, utnyttelse av naturressurser og handel.

Utdatert

– Selv om vestlige NGO-er fortsetter sitt arbeid på kontinentet, bidrar den vestlige bistandens normative påprakning til lite annet enn å spille afrikanerne i hendene på Kina. Det hele er et uttrykk for et bistandsparadigme som på mange måter har spilt fallitt, sier Roland til Minerva.

Han mener likevel at ikke all vestlig involvering har mislykkes. Han peker på at bistanden åpenbart har gitt langvarige og viktige bidrag til bedre helse og utdanning. I nyere tid er kontroll med HIV og AIDs epidemien en stor seier for bistanden. Vestlig næringslivsinvesteringer er dessuten viktige og blir godt mottatt. Innenfor bistanden er Norfund, som Roland har ledet i en årrekke, et eksempel på noe som virker og er sterkt ønsket av afrikanske land, mener han.

– Vi er business og investeringsorientert og opererer i stor grad på lik linje med en hvilken som helst privat investor, sier han om det statlige investeringsselskapet som får sin investeringskapital over bistandsbudsjettet.

Med utgangspunkt i utbygging av vannkraftverk i Etiopia, der etiopiske myndigheter valgte (og åpenbart var i stand til å realisere) andre prosjekter enn det vi ville finansiere: Betyr det at de ler av oss?

Ja, jeg er redd det ofte skjer. Eller de rister litt oppgitt på hodet over hvor lite praktiske og resultatorientert vi er.

Nytt stormaktsspill?

Selv om kinesiske banker kun finansierer én tredjedel av det etiopiske storprosjektet, har Kina indirekte muliggjort den etiopiske folkefinansieringen. Med investeringer på over 12 milliarder dollar i årene 2000-2014 har landet bidratt til en årlig økonomisk vekst på 10 prosent i Etiopia i samme periode.

Riktignok har Etiopia vært spesielt attraktivt for Kina, men investeringsviljen er stor på hele det afrikanske kontinentet. I 2015 øremerket President Xi Jinping 60 milliarder dollar i økonomisk bistand og investeringer til afrikanske land. Da statsledere fra mer enn 50 land var i Beijing ved Forum on China-Africa Cooperation sist uke, lovet den kinesiske presidenten å doble beløpet.

Samtidig fosser Kina frem som en viktig politisk og økonomisk aktør. Såpass at Øystein Tunsjø ved IFS mener at landet nå er istand til å utfordre USAs globale hegemoni. Det gjør at mange anser Kinas generøse fremstøt i Afrika som geostrategisk motivert.

At kinesiske investeringer sjeldent er organisert på samme måte som vestlige bistandsorganisasjoner, institusjoner og bedrifter, brukes av mange som bevis på at bistanden egentlig er del av en slik skjult strategi.

I den kalde krigen ble Afrika og Midtøsten gjenstand for geo-politisk rivalisering mellom Sovjet og Vesten. Ser vi nå konturene av et lignende stormaktsspill i Afrika?

Det er elementer av slik stormakts-rivalisering. Forskjellen er at denne gangen har rivaliseringen i første rekke ført til at mottakerne har fått mer makt. De kan velge hvem de vil ha som partnere. Før var det våpnene som bestemte, og både land og regjeringer i Afrika ble overkjørt av begge sider.  

Roland mener det nye nå er at Kinas enorme økonomiske vekst har økt omfanget av riskovillig investeringskapital som ikke er styrt av en vestlig finansieringsstruktur. Dette har ført til at Verdensbankens dominerende stilling har blitt svekket. Vestlige prosjekter i Afrika har i stor grad kommet som bistand fra statlig hold på våre betingelser, enten som stat-til-stat-samarbeid, eller i økende grad som NGO-til-stat-samarbeid. Kinesisk kapital og bistand følger andre logikker.

– Men kombinasjonen av generøse lån og stor risiko danner vel også grunnlag for fremtidige avhengighetsforhold?

– Kina har geopolitiske interesser som er forunderlig like våre geopolitiske interesser. Kineserne er dessuten selvsagt interesserte i å tjene penger på investeringene. Fremtiden vil vise hvordan de opptrer når betalingsproblemene med feilslåtte prosjekter oppstår. I Vesten gis oftest lånene med garantier fra fattige lands myndigheter. Da må mislykkede prosjekter betales av disse i form av budsjettkutt til helse og utdanning. I et mislykket kinesisk styrt og finansiert havneprosjekt på Sri Lanka tok kineserne over  eierskapet til det mislykkede prosjektet, og de prøver nå etter beste evne å drive havnen selv. Om dette blir modellen vet ikke enda. Men fra et utviklingsperspektiv ville det vært mye bedre.

Sivilisasjonsfall

Jeg tolker deg som at afrikanerne ler av oss, mens vi bruker penger på imaginære prosjekter for å tilfredsstille vår samvittighet. Samtidig pågår det et felles krafttak mellom Kina og afrikanske land for å utnytte de enorme ressursene på kontinentet. Hvorfor vedvarer dette?   

– Det er å overforenkle. Den avgjørende forskjellen er at kineserne ser ut til å bli bedre partnere i kampen mot fattigdom og for vekst. Vi driver tradisjonell gavefinansiert bistand til de fattigste som lindrer nød, men som ofte er lite bærekraftig. I tillegg har vi som mål å eksportere våre institusjoner og verdier, uavhengig av om mottakeren ønsker dem eller ikke. Bistandsmaskineriet vårt er lite sensitivt for den virkeligheten som preger fattige land og i for stor grad styrt av våre prioriteringer. Samtidig svarer den på forventninger og en konsensus her hjemme, som har tro på at man i dette paradigmet faktisk hjelper afrikanske land til utvikling og fattigdomsbekjempelse.  

– Den paternalistiske bedreviterholdningen vi møter andre land med, sammen med kritikk av at nesten alt er galt i disse landene, er feil i seg selv, men også kontraproduktiv til å fremme våre verdier.

– Realiteten er at Vesten har mistet utrolig mye innflytelse i Afrika i senere år. Ikke bare er det mange som ønsker en kinesisk utviklingsmodell, men tiltroen til vestlige verdier som demokrati og menneskerettigheter er svekket.

Slik blir det som skjer i Afrika snarere et uttrykk for at Vesten holder på å tape verdikampen, fremfor en rivalisering, mener Roland.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden