En kunstmusikal for middelklassefamilien og deres politisk korrekte tante

Snøkvit på Det Norske Teatret mangler en god historie.

Publisert   Sist oppdatert

Av og til lurer jeg på om jeg ikke tar norsk humor. Ofte konkluderer jeg med at jeg ikke er i målgruppen. Et slikt øyeblikk hadde jeg da jeg så urpremieren på den nye musikalen Snøkvit på Det Norske Teatret.

Jeg ville svært gjerne like musikalen. Det er prisverdig at teateret setter opp en nyskrevet musikal, og det i tillegg på hovedscenen. Det Norske Teatret har etablert seg som det mest nyskapende institusjonsteateret i Oslo. Og selv om jeg ikke er overbegeistret når det hengir seg til ren kommersialisme med skattebetalernes penger og forsøker å utkonkurrere privatteatrene med The Book of Mormon, er det en real oppreising at teateret også satser på nytt norsk musikkteater.  

Det er også mye bra ved Snøkvit, som er skrevet av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar. I teateret ble jeg begeistret for Skars musikk, som varierer fra ballader, jazz og samtidsmusikk til klassiske musikalsanger. Genreblandingen er sømløs og styrker historiefortellingen. Og den blir fremført med overbevisning av ensemblet, som er ledet av Charlotte Frogner (Snøkvit).

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her