Kan en selvhjelpsbok bli teater?

Skal vi tro «Operasjon Sjølvdisiplin» på Det Norske Teatret, er svaret nei.

Publisert Sist oppdatert

En god venn av meg har «Agnes Ravatns harde bud», som skal hjelpe deg med å unngå prokastinering og få ting gjort, hengende på veggen på kontoret sitt.

Han trenger dem, sier han. På tunge dager uten motivasjon er budene redningen. Redningen fra utsettelser og all verdens lumske fallgruver.

Jeg bestiller boka på biblioteket sporenstreks. «Operasjon Sjølvdisiplin»! Jeg elsker selvdisiplin. Elsker å lage nye regler for meg selv. Elsker nye regimer, opplegg, treningsprogram, dietter. Jeg er spent på hva denne boka kan gjøre for meg. Hvilke nye dører kan den åpne? Kan jeg bli et helt ekstraordinært perfekt menneske om jeg bare leser den?

Jeg gleder meg. Og når det endelig blir min tur til å låne den på Deichman, er jeg spent. Jeg liker tonen og språket til Ravatn, hvordan hun setter ting på spissen. Teksten er morsom og saklig på én gang. Den er basert på andre selvhjelpsbøker, på hjerneforskning og psykologiske studier av menneskets viljestyrke – og ikke minst, hennes egne erfaringer.

Mesteparten av forskningen kjenner jeg til fra før, men via Ravatns humoristiske filter, og hennes fortelling om egne svakheter og forsøk på forbedring, blir alt enda mer konkret. Å lese hennes lister og forslag til hvordan man bør organisere livet sitt (og seg selv) for å spare viljestyrken sin til de viktige tingene, gjør meg gira. Jeg klistrer fargerike post-its på de sidene jeg liker best, tar notater, lager egne lister og skjemaer.

Jeg er i gang!

Så kommer jeg til kapittelet der hun skriver om at viljestyrkemuskelen har sine begrensninger. At det er lett å bruke opp viljestyrken sin allerede tidlig på dagen, dersom man må ta for mange valg. Trene eller ikke trene? Havregrøt eller granola? Lue eller caps? Når jeg begynner å kjenne etter, er det som om viljestyrken nærmest renner ut mellom fingrene på meg.

I hodet mitt avbrytes tankene av hvit støy. Jeg føler meg stressa. Hvordan skal jeg klare å gjennomføre noe som helst, når jeg konstant går og kjenner på hvor mye viljestyrke jeg egentlig har igjen..?

Her er det kanskje på sin plass å si litt om meg. Jeg er utdannet klassisk musiker, og brukte størsteparten av ungdomstida og tjueåra på å øve 8-10 timer om dagen. Jeg løper maraton. Jeg er veganer. De fleste jeg kjenner vil si at mangel på viljestyrke ikke er mitt største problem.

Jeg forstår plutselig at dette absolutt ikke er en bok for meg. Enda flere regler, enda mer fokus på disiplin, enda mer dårlig samvittighet. Det er kanskje det siste jeg trenger. Jeg river ut alle de fargerike postit-lappene, kaster notatboka og leverer boka tilbake på biblioteket. (Takk og lov for at jeg ikke hadde kjøpt den!).

Nå har Operasjon Sjølvdisiplin blitt teater. Idet jeg går inn i Sal3 på Det norske teatret tar jeg meg selv i å lure på hva teaterversjonen kan gjøre med mitt ambivalente forhold til boka. Vil jeg igjen måtte kjenne på den ubehagelige følelsen, eller kan teatrets tolkning tilføre noe nytt?

Det skulle dessverre vise seg at de gangene jeg følte ubehag, var det av helt andre grunner enn innholdet i Agnes Ravatns harde bud. Etter at skuespiller Charlotte Frogner av ukjente årsaker trakk seg fra prosjektet rett før den opprinnelige premieren 14. februar i år, har Kjersti Aas Stenby lært seg en imponerende mengde tekst utenat på to uker. Men det er vel omtrent det eneste positive jeg kan si om denne ikke-forestillingen. Forestillingen går rett og slett går ut på at skuespilleren resiterer store deler av boka. Ordrett – om min hukommelse ikke svikter helt.

Forestillingen er delt opp i bolker på 25 minutter med fem minutter pause mellom – noe som forsåvidt er er morsomt grep; forskning viser nemlig at det er så lenge den menneskelige hjernen klarer å konsentrere seg i ett strekk.

Og det virker som om de fleste i publikum koser seg. Ravatns tekst er unektelig morsom og «too the point» (det er en morsom bok) og det er mye man kan kjenne seg igjen i. Jeg vil anta at latteren, som sitter løst blant folk i salen, kommer av selve teksten og at man kan se for seg seg selv i de ulike situasjonene som blir skissert – ikke på grunn av forestillingen i seg selv.

For kan dette i det hele tatt kalles en forestilling?

Det er tre deler. Den første delen består for det meste av monolog/resitering fra boka, uten andre sceniske virkemidler. Unntakene er et par litt kleine illustrasjoner av neandertalerversjonen av mennesket, og Oddysevs sine proaktive grep for å unngå å følge Sirenenes sang. Deler av teksten er også akkompagnert av dansetrinn og en rundtur i salen – noe jeg ikke forstår grunnlaget for overhodet.

Det er helt klart en tøff oppgave å stå helt alene på en scene og forsøke å gjøre en selvhjelpsbok om til teater, og det er ikke bare Stenbys skyld at det ikke fungerer. Hun hoppet tross alt inn i forestillingen to uker før premieren. Men hva er det egentlig som gjør at noe er teater og ikke bare høytlesning av en bok?

Kunne man ha beveget seg litt bort fra teksten i boka? Brukt flere skuespillere?

Forholdt seg mer direkte til publikum? Stilt noen spørsmål eller reflektert rundt hva slags typer publikum er?

Del to oppleves litt mer som teater. Teksten er fortsatt direkte hentet fra boka, men her har det kommet noen rekvisitter på scena. En lenestol, et trommesett, en vinflaske, en skål med oppskjærte grønnsaker og en kurv med usorterte sokker. Stenby benytter disse og flere for å illustrere en eskalerende indre strid og et stadig økende kaos i forsøket på å følge alle regler og beholde selvkontrollen. Jo større kaoset blir, og jo mer skuespilleren også «mister seg selv», jo mer troverdig blir det. Dette er forestillingens høydepunkt.

Den siste delen er kanskje et forsøk på å gå inn i «selvhjelpslitteraturens estetikk». Jeg håper for all del at det er ironisk ment. Akkompagnert av særdeles «cheesy» musikk (vibrafon og strykere) beveger Stenby seg svært langsomt, som i sakte film, en slags abstrakt dans, ned på gulvet og opp igjen, mens det på en gigantisk skjerm bak henne vises en tekst som jeg vil klassifisere som typisk for en slags affirmativ «vær den beste versjonen av deg selv» – selvhjelpssjanger. For meg har dette overhodet ingen sammenheng med resten av forestillinga.

Før jeg gikk inn i sal3 på Det Norske Teatret, var jeg nysgjerrig på om en selvhjelpsbok kunne bli teater. Etter å ha sett Operasjon Sjølvdisiplin, er svaret nei..

Burde dette blitt en forestilling i det hele tatt? Burde ikke selv de store institusjonene av og til ombestemme seg og avlyse når de ser at noe ikke holder mål? Til tross for tapte billettinntekter og penger ut av vinduet?

Som nevnt satt latteren løst i publikum. Jeg er likevel helt sikker på at alle i salen hadde ledd minst like mye dersom de hadde lest boka selv i stedet for å få den lest høyt av en skuespiller.

Og det er her vi møter oss sjøl i døra. Ironien i hele prosjektet er jo nettopp at de færreste blant oss har nok viljestyrke til å sette seg ned i sofaen, slå av TV’en og faktisk lese en hel bok.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS