Debatt

Det nye forsvaret – mann, maskin eller begge deler?

Photo: Knut J. Støvne.

Kan Donald Trumps nye nasjonale sikkerhetsrådgiver tvinge Norge tilbake til den balanserte forsvarsstrukturen den norske forsvarssjefen vil ha?

Litteraturhuset i Oslo, september 2016: Sikkerhetspolitisk utvalg, en kadettorganisasjon på Krigsskolen, har invitert til debatt. På podiet sitter to generaler. Den ene er Sverre Diesen. Den andre er Herbert McMaster, mannen som i dag er Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådsgiver. Temaet for debatten er fremtidens krigføring – mann eller maskin? Langtidsplanen for Forsvaret er på dette tidspunktet ikke vedtatt.

Nå er langtidsplanen for Forsvaret behandlet i Stortinget. Landets tre største partier er enige om å satse på maskin, heller enn mann. Mens marinen og luftforsvaret finansieres etter operative behov, designes landmakten etter en fast sum penger. Ambisjonen om en balansert forsvarsstruktur er for lengst forlatt. Planen representerer kanskje den største kursendring i norsk sikkerhetspolitikk siden andre verdenskrig. Den gjør oss mer avhengige av NATO og USA enn vi noen gang har vært. Vår selvstendige, nasjonale handlefrihet til å gjøre sikkerhetspolitiske valg, er i ferd med å bli marginal.

Men hvor avhengig kan vi gjøre oss av USA dersom regjeringens forsvarspolitikk er på kollisjonskurs med Washingtons grunnleggende ideer om hvordan småstater bør innrette sine forsvar?

”I en forsvarsstrategi basert på avskrekking, er troverdige landstyrker ikke bare nødvendige, de er essensielle”, sa Herbert McMaster under Army Summit i Oslo i fjor høst. Mannen som nå skal gi Donald Trump sikkerhetspolitiske råd, er ingen hvem som helst. I 2014 kom han på magasinet Times liste over de 100 mest innflytelsesrike personer i verden. Nå kan han tvinge Norge til å ta de sikkerhetspolitiske utfordringene i vårt nærområde på alvor.

I NATO fremheves betydningen av landstyrker som det sterkeste beviset på politisk vilje til å betale en pris for å forsvare eget territorium. Robuste landstyrker vil tvinge en motstander til å gå til virkelig krig. Derfor er de avgjørende for å oppnå avskrekking. Terskelen må være høy nok. Hvis en motstander ikke risikerer motstand på bakken, kan han operere under terskelen for å utløse NATO-støtte. Krisen kan bli for stor for Norge, men for liten for NATO. Denne logikken synes ikke å inngå regjeringens sikkerhetspolitiske tilnærming.

Går i rette med Diesen

”I en konflikt, er det å holde terreng og beskytte befolkningen neppe noe man kan velge bort”, sier McMaster. Men den nye norske sikkerhetsstrategien bygger på en forutsetning om at krig i Norge ikke vil bli utkjempet på bakken, men ved hjelp av avstandsleverte presisjonsvåpen.

«Norske styrker som skal holde norsk terreng mot en fiende som rykker frem over åser og gjennom daler, er basert på historiske og til dels nostalgiske forestillinger om hvordan militære konflikter arter seg», skrev forsvarsministeren i en kronikk i juli i fjor. Utsagnet beskriver tenkningen som ligger til grunn for en langtidsplan som prioriterer kampfly og ubåter, og nedprioriterer landmakt. Og det er liten grunn til å tvile på hvor dette idégrunnlaget kommer fra. Det er som om Sverre Diesen skulle skrevet det selv, hvilket han kanskje også har.

Under debatten på Litteraturhuset gikk McMaster kraftig i rette med Diesens premisser for hvordan fremtidige konflikter vil arte seg. Han understreket at helt grunnleggende forhold ved krigføring ikke har endret seg, og ikke kommer til å endre seg. ”Krig er en fortsettelse av politikk, krig er mellom mennesker, og krig preges av kaos, usikkerhet og interaksjon mellom partene”, sa han.

”Mennesker fører kriger og kjemper av de samme årsakene i dag, som den greske hærføreren og historikeren Thucydides identifiserte for 2500 år siden”, sa McMaster til en fullsatt sal i Litteraturhuset. ”Frykt, ære og interesse. De som hevder at man kan løse de komplekse utfordringene en krig innebærer bare med sofistikerte våpensystemer og avstandslevert presisjonsild, neglisjerer disse motivasjonsfaktorene”, hevdet McMaster. Dette vil kunne forlenge og forverre konflikten i stedet for å løse den, sa han, og brukte Libya som et godt eksempel. ”Alle konflikter vi ser rundt i verden i dag fra Ukraina til Midt-Østen har én ting felles, de er tvekamper, om kontroll av territorium, befolkning og ressurser”.

Alle kriger er asymmetriske

I Litteraturhuset sa McMaster også at alle kriger er asymmetriske, og avviste Diesens premiss om det er fundamentale forskjeller mellom krigene vi har sett i Midt-Østen og Asia, og fremtidige konflikt mellom statlige aktører. ”Det er to måter å utkjempe krig på: Det er asymmetrisk eller dumt”, sa han litt spøkefullt. Asymmetrien kommer av mottiltak som begrenser effekten og fordelene en av de krigførende partene vil ha av avanserte kapabiliteter.

McMaster peker på tre fundamentale forhold som er avgjørende for å håndtere dagens trusler. For det første må sterke allianser og sikkerhetssamarbeid videreføres. Dette er gode nyheter for Norge. McMaster er ingen isolasjonist, og vil utfordre og motsette seg Trumps innadvendte og proteksjonistiske verdensbilde. Sammen med forsvarsminister James Mattis vil McMaster være den beste garantisten for at USA vil videreføre hele eller deler av den utenriks- og sikkerhetspolitikk supermakten har ført siden andre verdenskrig. Denne politikken har gått ut på å bygge allianser og koalisjoner, og å bidra til at partnere over hele verden har kunnet samarbeide med amerikanske styrker på en troverdig måte.

Det andre forholdet McMaster peker på, er realistiske forsvarsstrategier. I det legger han strategier som både kan avskrekke mulige motstandere, og vinne kriger dersom avskrekking mislykkes. På dette området synes USAs nye sikkerhetsrådgiver å mene at Norge er på ville veier. Under besøket i Oslo i fjor høst var han tindrende klar på at en forsvarsstrategi som er basert på avskrekking, og som ikke understøttes av en balansert forsvarsstruktur, står i fare for å mislykkes. Hovedargumentet hans er at en ensidig satsing på presisjonsstyrt ildkraft levert fra luften eller sjøen, vil skape uforholdsmessig store sårbarheter som en motstander vil kunne utnytte.

På Litteraturhuset plukket McMaster Diesens argumenter fra hverandre bit for bit.

Alle kriger er dynamiske i form av at motstanderne vil tilpasse seg hverandres styrker og utnytte hverandres svakheter. Slaget om Atlanterhavet under andre verdenskrig, hvor tyske ubåter ble bedre og bedre til å unngå de alliertes antiubåtvåpen, og kampen mot Talibans veibomber i Afghanistan er gode eksempler. Tiltak og mottiltak går i spiral. ”De krigende parter vil lære å tilpasse seg motstanderens strategi og unngå hverandres styrker”, sa McMaster.

På Litteraturhuset plukket McMaster Diesens argumenter fra hverandre bit for bit. På en mild og diplomatisk måte uttrykte han uenighet med Diesens forutsetning om at krig mellom stater, og krig som involverer opprørsgrupper, er to fundamentalt forskjellig type konflikter. Han avviste også Diesens teori om at kontroll av territorium ikke ville være viktig i fremtidens konflikter.”Å kontrollere terreng og beskytte befolkningen blir enda viktigere enn i dag. Man kan ikke forsvare noe land uten landstyrker”, sa han.

Men kampen om innretningen av landmakten er ikke over.

McMaster er ikke kjent for bestandig å være mild og diplomatisk. Han er også beryktet for å ha temperament, og ikke minst er han kjent for å tale sjefen midt i mot, dersom han mener det er det riktige å gjøre. Som oberst i Irak ignorerte han direktiver fra høyere myndigheter om å samle styrkene i store, robuste og godt beskyttede leire. I stedet tok han fram gamle og velprøvde teknikker i opprørsbekjempelse.  De gikk ut på å spre styrkene i mindre leire ute i byer og landsbyer, og fokusere på å beskytte befolkningen mot vold fra opprørernes side.

Vilje til finansiering

Den tredje faktoren McMaster trekker fram, er nasjonal og kollektiv vilje til å finansiere og implementere forsvarsstrategiene. Den er like innlysende som den er avgjørende. Trumps forsvarsminister James Mattis har levert en tindrende klar melding til USAs europeiske allierte. Bruk 2 prosent av BNP på forsvar, eller ta risikoen på at USA vil moderere sine sikkerhetsgarantier. Norge bruker et sted mellom 1,5 og 1,6 prosent i dag. 2 prosent ville i dag betydd 15 milliarder mer i året. Siden marinen og luftforsvaret synes å være fullfinansiert, er det logisk at en økning opp mot 2 prosent må komme landmakten til gode.

Resultatet av landmaktsutredningen skal være klar i løpet av våren. Regjeringens plan er å holde den utenfor offentlighetens innsyn til etter valget. Men kampen om innretningen av landmakten er ikke over. Frontene hardner til. På den ene siden står regjeringens, og Diesens, linje. Dersom utredningens løsning skal ligge innenfor det finansierte forsvarsforliket, vil det uansett utfall innebære en nedprioritering av Hær og HV til fordel for strategiske kapasiteter som jagerfly og ubåter. Det er ingen tvil om at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har lyttet til den avgåtte forsvarssjefens logikk om at det beste for Norge er et lite høyteknologisk forsvar, hvor tradisjonell landmakt uansett ikke vil ha en rolle, verken i avskrekking eller i konflikt.

På den andre siden står et overveldende antall bekymrede offiserer fra alle forsvarsgrener, inkludert dagens forsvarsjef, som i sitt fagmilitære råd anbefalte å videreføre en balansert forsvarsstruktur. Spørsmålet som stilles er hvorfor Norge, som eneste NATO-land, skal gå bort fra et balansert forsvar med en troverdig landmakt. Hvorfor har ingen andre land gjort dette, hvis det er så lurt? Denne gruppens syn støttes trolig av USAs nye nasjonale sikkerhetsrådgiver.

”Drømmene til de som trodde at teknologiutviklingen ville bringe en ”Revolution in Military Affairs”, og endre krigens natur, har kollidert med krigens virkelighet, slik vi har erfart det blant annet i Afghanistan og Irak”, sa McMaster i et intervju da han besøkte Oslo i september i fjor. Han har gjennom hele sin karriere vært kritisk til ideen om at kriger kan vinnes med et smalt utvalg av militære kapasiteter, som avstandsleverte presisjonsvåpen. ”Krig er aldri rask og effektiv”, sier McMaster og viser til situasjonen på den koreanske halvøya. ”Det vil bestandig være behov for å konsolidere situasjonen og sikre det man har oppnådd”.

Skyhøy risiko

Hvor lenge kan regjeringen fortsette å vende det døve øret til når forsvarssjefen (og fagstatsråden) beskriver behovene landet vårt har når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikk? Hvor lenge kommer Erna Solberg unna med å hevde at NATOs 2 prosent-mål er tull? Også etter at hennes eget parti har skrevet det inn i sitt program? Det hjelper ikke at vi når NATO-målet om at 20 prosent av forsvarsbudsjettet skal gå til investeringer. Det gjør det heller verre. Faren for å investere i kapasiteter som ikke kan driftes bør være åpenbar.

Risikoen regjeringen tar gjennom å gå bort fra ambisjonen om en balansert forsvarsevne er allerede skyhøy. Å gamble på at den nye administrasjonen i Washington ikke vil sette makt bak kravene om økte forsvarsinvesteringer, vil være å skru den risikoen enda ett par hakk opp. Valget av Herbert R. McMaster som Donald Trumps nye nasjonale sikkerhetsrådgiver betyr at regjeringens strategi er på kollisjonskurs med Washington, ikke bare om størrelsen på europeiske forsvarsbudsjetter, men også om hele grunntanken om hva som bidrar til å avskrekke en motstander og vinne kriger.

Kan vi tro at sikkerhetsrådgiver McMaster vil være en annen enn general McMaster? Han vi selvfølgelig få et annet fokus, men hans erfaring fra slagmarken, hans verdensbilde, hans intellekt og hans personlighet, vil være den samme. Og hans personlighet vil ikke endres. Gjennom hele sin karriere har han vært kjent for å utfordre det etablerte, for å si sin mening og for å argumentere på en logisk og overbevisende måte om det han mener er riktig.

Sånn sett er han på en måte klipt over samme lest som Sverre Diesen. Forskjellen er at mens McMaster har omfattende kamperfaring, har ikke Diesen deltatt i skarpe operasjoner, verken i Norge eller i utlandet. Relevant eller irrelevant? Døm selv.

Dramatisk kursendring

Forsvarets oppgaver er Stortingets og regjeringens oppdrag til Forsvaret. Det er oppgavene som definerer ambisjonsnivå og struktur. Oppgave 1 har tradisjonelt definert forsvarets krigsforebyggende funksjon. Det er i formuleringen av denne oppgaven den store kursendringen ligger. Det er her regjeringen setter ord på den sterkt økende avhengigheten av NATO og USA. Teksten i oppgave 1 i forrige langtidsplan lød:

Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press. I den nye planen er formuleringen: Sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar.

Det er i denne formuleringen langtidsplanen og forsvarsforliket blir en dramatisk kursendring. Selv om NATO og amerikanske garantier har vært bærebjelken i vår sikkerhet, har det i bunnen ligget en selvstendig nasjonal evne, som har betydd handlefrihet til å gjøre valg. Den handlefriheten forsvinner hvis regjeringen velger å nedprioritere landmakten til fordel for strategiske kapasiteter.

I Afghanistan kostet denne politikken 43 unge dansker livet.

Hvis vi ikke har noen troverdig landmakt, betyr det at noen andre må sende sine unge kvinner og menn til Norge for å dø for vår frihet, skulle det bli nødvendig. Det vil ikke være gratis, hvis noen i det hele tatt vil ta jobben. Nasjoner som har prøvd utenforskap og prinsipprytteri betaler ofte dyrt, og det henger ved.

Danmark betaler enda for sin unnfallenhet under andre verdenskrig, og tiden som fotnote-medlem i NATO. I tillegg har landet bevisst valgt et forsvarskonsept hvor dets forsvar verken har intensjon om, eller kapasitet til, å forsvare Danmark. Det får noen andre gjøre. Danmark sender styrker til utenlandsoperasjoner som betaling. I Afghanistan kostet denne politikken 43 unge dansker livet. Ingen annen europeisk småstat er i nærheten av den danske tapsraten pr capita i ISAF-perioden.

Den norske regjeringen er nå på vei inn i samme spor. Allianseintegrering er bra, men hvis avhengigheten blir for stor, forsvinner den nasjonale handlefriheten. Det kan for eksempel bety at Norge ikke kan velge om vi skal delta i NATOs rakettskjold eller ikke. Det kan bety at vi ikke kan velge om vi vil ha amerikanske styrker permanent stasjonert på norsk jord.

En president Hillary Clinton ville betydd business as usual, og forsvarsforliket kunne sett tilforlatelig ut. Men det var før Donald Trump vant presidentvalget. Selv om både forsvarsminister Mattis og sikkerhetsrådgiver McMaster er sterke tilhengere av NATO og USAs allianser i Europa, Asia og Midt-Østen, er det grenser for hvor lenge de greier å tøyle Trumps forretningsmessige tilnærming til byrdefordeling i alliansen. Og hvorfor skulle de? Hvis det er noen del av hans politikk de virkelig støtter, så er det jo den.

Så det er situasjonen. En kan bli fristet til å tro at regjeringen, som de fleste andre, var så sikre på at Clinton ville vinne, at den sikkerhetspolitiske retningen langtidsplanen og forsvarsforliket representerer var god politikk. Nå er alt, om ikke snudd på hodet, så i hvert fall forbundet med en betydelig større grad av usikkerhet.

Alle sitater fra Herbert McMaster er hentet enten fra hans deltakelse i Army Summit og debatten på Litteraturhuset, eller fra et intervju artikkelforfatteren gjorde med ham i Oslo den 20. september 2016.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden