Skråblikk

Det skal være trellkvinne i byvåpenet!

Oslo kommune skal få ny logo, med en forenklet St. Hallvard, men uten trellkvinnen han reddet. Ivar Staurseth grynter og savner henne.

Bilde: Ivar Staurseth

Moderniseringen av Oslos byvåpen er høy på OsloMeth.

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet etter klesvask på Sogn. Med et IKEA-bærenett med skitne strømper på denne studentby som ingen forlater uten å ha merket hvor vanskelig det er å finne en ledig vaskemaskin.

Slik var det i alle fall for ti år siden. Kanskje var det dagen etter dette traumet jeg satt i terminalstuen i Vilhelm Bjerknes’ hus på Blindern og ble konfrontert med St. Hallvard?

– Kjenner du ikke historien, spurte min innfødte venn forskrekket.

Han hadde gått på Katta og var full av dannelse. Jeg var ny i Oslo, men sulten på alt som kunne assimilere meg inn i det eneste Norge har av by med anselig størrelse.

Joda, vi har Bergen – med syv fjell, buekorps, kjegleklubber, Bergen Høyre, lange 17. mai-sløyfer og et durabelig selvbilde. Men det er nå Oslo som er hovedstaden, og på Blindern var forelesningen og integreringsarbeidet i gang over bordet.

Hallvard fløt opp og var hellig

Snille, modige og oppofrende Hallvard var fra Thorbjørn Jaglands eget Lier. For snart tusen år siden tok han en gravid trellkvinne ombord i båten og ville redde henne fra drapsmenn. Drittsekkene greide å skyte Hallvard og drepe kvinnen, men Hallvards lik fløt opp, til tross for at de hadde bundet en kvernsten til kroppen og dumpet ham i sjøen.

Hadde de båret med seg denne kvernstenen mens de jaget kvinnen? Var det så flust med kvernstener på denne tiden at de kunne sløse dem bort på denne måten? Det vet vi ikke. Men Hallvard fløt opp og var hellig.

Logoen er en manifestasjon av OsloMet-kulturen.

Slik ble Hallvard til St. Hallvard. Han ble Oslos skytshelgen og en del av byvåpenet. Der har også kvinnen vært representert, helt til noen tok for mye OsloMeth og fant ut at byen ikke lenger trenger et byvåpen, men en logo. Eller rettere sagt en helhetlig visuell identitet på alle flater. I den helhetlige konsulentflaten er det ikke plass til trellkvinnen.

Men selvsagt må damen med. Det er hele poenget med St. Hallvard. Han satte livet på spill for å redde en jaget kvinne. Det var derfor liket løftet kvernstenen opp. Hadde han bare stått der og tøffet seg med pilene (han ble truffet av), ville kvernstenen vunnet og latt liket bli mat for dypvannsfisker.

Post-it-lapp-kultur

En av mine tippoldemødre skal ha advart mot kortspill og sagt at det verste ikke er kortene, men «det som følger med». Hun tenkte sikkert på fyll, hor, havarert privatøkonomi og sult. Slik er det med den nye logoen også. Det følger en del med.

Logoen er en manifestasjon av OsloMet-kulturen, hvor man ikke lenger skammer seg over historieløshet, skrivefeil og en fantasiløs parodi på post-it-lapp-miljøer, hentet ut fra en sketsj av Harald Eia & co, men tvert imot er stolt av flosklene.

Har noen i kommunen fakturert Holgersen og Tversnes?

hjemmesiden til kommunen kan vi lese at «Oslo kommune får en ny helhetlig visuell identitet i 2019.» Det står at «målet med én felles visuell identitet er å tydeliggjøre opplevelser, tjenester og tilbud fra Oslo kommune, slik at du ser hva fellesskapets midler går til.»

Hva betyr dette? Skjønner vi ikke hva fellesskapets midler går til hvis den sagnomsuste trellkvinnen ligger nederst på byvåpenet? Og hjelper den nye krusedullen? Hvor dumme er vi skattebetalere, herr kemner?

Språklig konkursbo

Det er denne svadaen jeg får assosiasjoner til når jeg ser den nye logoen, helt uten trellkvinne. Logoen er et brudd med et gammelt, detaljert og tradisjonsrikt byvåpen – men det er først og fremst sugd ut av et svadabryst som helst burde ammet et privat PR-byrå.

Å ta trellkvinnen fra St. Hallvard er like overfladisk og historieløst som det språklige konkursboet som begrunner den nye logoen. Eller byvåpenet. Eller hva det nå er.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden