Debatt

Det som binder oss sammen

Bilde: Lolowaro

Er det virkelig slik at 800 år med kulturarv gikk opp i røyk da Notre Dame brant 15. april?

Reaksjonene etter brannen i Notre Dame er naturlig nok sterke. En usedvanlig vakker gotisk katedral, et sterkt minnesmerke for europeisk kristendom på vei inn i senmiddelalderen, og en kjent og kjært turistmål for mennesker fra hele verden, så på et tidspunkt ut til å bli totalskadd. Utsmykning i katedralen er skadet i et omfang vi fremdeles ikke kjenner, mye er trolig brent helt bort. Det positive er at ingen menneskeliv gikk tapt, og det kan se ut som om skadene totalt sett er mindre enn det vi fryktet mens brannen fremdeles ikke var under kontroll.

Slikt utløser følelser. I Paris brøt befolkningen ut i spontan salmesang. Fra ledere verden over kom meldinger som minnet om kondolanser. Sosiale medier strømmet over av bilder fra ferieturer. Alle var vi rystet over nyheten om at en bygning vi kjenner så godt – enten vi har vært der eller ei – så ut til å kunne brenne ned i løpet av en ettermiddag og en kveld. Vi kjente noe gå tapt, og vi trodde det var for evig.

Men var det egentlig det som skjedde?

Det er ikke bygget Notre Dame som er selve kulturarven. Bygget og materialene det var bygget av kan (og vil, håper jeg) bli erstattet. Det vil bli bygget opp igjen. Det vil reise seg fra asken, som Fønix. Minnesmerker som er gått tapt innvendig vil også erstattes, enten gjennom ny og tilsvarende utsmykking eller gjennom andre kunstverk.

Kulturarv handler ikke først og fremst om fysiske ting. Det essensielle med kulturarv er ikke materialer et kulturminne er bygget av, men om den åndelige og kunnskapsbaserte beretningen om hendelser som går mange generasjoner tilbake. Det handler om hva som binder oss sammen. Den felles kulturarven forteller oss hvor vi kommer fra og hva som gjør at «vi» er noe annet enn «dem» – selv med beslektede elementer. Kulturarven er overføringen av sivilisatoriske trekk ved vår historiske utvikling som dypest sett er ikke-materiell.

Paradoksalt nok vil kulturarven rundt Notre Dame bli sterkere av dette. Reaksjonene har minnet oss om viktigheten av fellesskap og samhold, som i en verden som mange kjenner bekymring i, vil være stabiliserende. Når katedralen skal restaureres og gjenoppbygges vil det i fortellingen om Notre Dame legges til nye kapitler som vil være viktige i vår kulturarv. Dette vil gjøre kulturarven sterkere og binde oss tettere sammen.

Nå vil historien ikke bare være hvor vakker katedralen er eller at den var der på Jean d’Arcs tid, den vil også handle om hvordan patrisierne – trolig både kristne og ateister – brøt ut i spontan salmesang, der de sto og holdt rundt hverandre og så spiret falle.

Dette kan høres ut som en relativisering av hva som faktisk skjedde, eller som at det kan være lurt å ødelegge minnesmerker i ny og ne, slik at vi skjerper oss og blir mer omtenksomme på felles kulturarv. Det er det ikke. For kulturarv kan gå tapt. Den kan utviskes fra folks bevissthet, det har skjedd mange ganger opp gjennom menneskehetens historie. Bygg har blitt rasert, tradisjoner har blitt forbudt og etniske grupper blitt utryddet eller så sterkt assimilert at minnet om hvem de var og kom fra er forsvunnet.

Selv om dette er noe som først og fremst gir grunnlag for arkeologisk arbeid, skal vi ikke så langt tilbake i historien for å finne forsøk på å utviske et lands kollektive bevissthet og felles kulturarv. Taliban sprengte i mars 2001 de historiske Buddha-statuene i Bamiyan i Afghanistan fordi de representerte avgudsdyrkelse. Statuene ble hugget inn i fjellet i det 6. århundre e. Kr., da buddhismen var den dominerende religionen i Afghanistan og skulle vokte ruten mellom Bamiyan og Balkh på Silkeveien.

Statuene vil trolig aldri erstattes. Det er nær sagt ingen mennesker igjen i området hvor de sto som kan fortelle hvorfor de var der og hva de betydde. Fellesskapet statuene representerte finnes ikke lenger i Afghanistan, og minnet og kulturarven eksisterer først og fremst i bevisstheten til mennesker andre steder i verden – historisk interesserte mennesker som ikke har så mye med området å gjøre. Det er selvsagt noe, det også, men som levende kulturarv er dette dødt.

Ødeleggelsen av Buddha-statuene i Bamiyan var sånn sett irreversible, både materielt og kulturelt. Ødeleggelsene i Notre Dame vil trolig være midlertidige materielt og forsterkende kulturelt.

De vil binde oss mere sammen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden