Fra papirutgaven

Det som skjer på internett, skjer i virkeligheten – selv om du er tolv.

Bilde: Pixabay

Hva gjør foreldrene når barnas verden på internett føles ugjennomtrengelig?

Det er 1520 år siden jeg var en av de få på min alder som levde store deler av livet på internett. Dette var tiden før google. Tiden før Facebook. Vi hadde ikke Nettby eller Myspace engang, og internett gikk på telefonregningen til irriterte foreldre, basert på ​hvor mye jeg brukte

​Det kan nesten ikke overdrives hvor annerledes denne internettverdenen var fra dagens tilkoblede tilstand. Jeg satt på messageboards og diskuterte film, fant tips om hvordan jeg skulle spille spill mest mulig effektivt. Det var ingen andre folk i spillene mine. Og det viktigste: Jeg var ikke i barneskolen da jeg fant det digitale livet, jeg var over 13.

Jeg var heller ikke belemret med mitt offline liv. Jeg kunne bygge en ny identitet, flere nye identiteter, under pseudonymer. Det var i de sirkler jeg vanket, nærmest forbudt å dele ekte navn, en streng sosial konvensjon. Skillet mellom tilkoblet og “IRL” (in real life) var et ekte skille, og jeg var så langt fra offline-livet mitt som jeg kunne komme.

Likevel, noen folk smatt gjennom skillet. Man fikk en romanse eller to, traff noen av dem ute i verden. I det virkelige liv, men fremdeles separat. Fremdeles venner man hadde skaffet seg som et annet menneske. I et annet liv. Med en digital identitet vi hadde skapt selv, der man fikk leve ut ting som kanskje omverdenen ikke så. Interesser, språk, seksualitet og seksuell identitet, kreativitet og subkulturelle estetiske uttrykk. Den populære jenta i klassen og han med snøballen med grus i var i alle fall ikke der.

Vi fant en oase, vi første digitalt oppdratte. Og ble til dels tatt inn i de digitale urinnvånernes kultur. Sosiale regler og normer var allerede etablert. Man ble raskt irettesatt for brudd på nettiketten.

Jeg drar frem dette fordi det er et ekstremt skifte fra denne tiden, med skillet mellom nettlivet og det avkoblede livet, til i dag. Det er ikke lenge siden skiftet skjedde heller. Det var ikke naturlig for meg å bruke ekte navn på noe sted i det hele tatt før twitterkontoen min ble opprettet desember 2008. Det store jordskjelvet sto facebook for, sammen med en eksplosjon i antall og bredde i hvem som var “på internett”.

Det var et demografisk skifte av en annen verden i takt med at det ble mer og mer umulig å forholde seg til samfunnet uten internett. På godt og vondt, og til fortvilelse for de få som ikke er tilkoblet: Det er nærmest antatt at du skal bruke internett til å levere selvangivelse, bytte fastlege, søke om foreldrepenger, betale regninger, sjekke hva kommunestyret holder på med, og søke jobb.

Og innenfor internett er det sosiale presset til å ende opp som facebook-bruker nær umenneskelig. Jeg kjenner folk som driver med IT-sikkerhet og var sterkt imot det hele av nær paranoide årsaker, som til slutt måtte bøye seg for overmakten: De ble foreldre, og alt som ble arrangert i foreldregruppen ble arrangert via facebook-grupper.

Et tilkoblet folk

Resultatet er at alle nå har et tilkoblet liv: Fra 2000 (da jeg var 14) til 2015 gikk andelen internettbrukere i Norge opp fra 52 % til 96,8 % ifølge FN-sambandets statistikk1). Et tilkoblet liv som er nærmest sømløst sammensmeltet med det avkoblede. Internett-fronten, internett-personligheten vår er blitt en del av internett-personligheten vi har ute i verden.

Hovedvirksomheten vår på sosiale medier (det vi bruker nettet til når vi ikke leser aviser eller betaler regninger) er ofte hverdagsliv, samhandling med venner og kolleger, og FAU på ungens skole. Livet har trengt seg inn på skjermen i form av barnebilder, bursdager, politisk aktivitet, og grupper dedikert rasekatt og motocross. Det som skjer der, hvem som kranglet med hvem i kennelklubbens grupper, hva som ble diskutert i kommentarfeltet under en delt Dagblad-artikkel om kulturhusutbygging. Alle disse tingene blør også inn i vårt daglige liv, og blir en debatt i hjem og i lunsjpauser. Du kan bare prøve deg å slutte å være facebook-venn med noen venninner fra det virkelige liv, og se de sosiale konsekvensene selv.

Jeg hadde en gang en post-it-lapp på skjermen med beskjeden “det som skjer på internett, skjer på ekte”. En påminnelse etter en av gangene noen hadde endt i en avis for å ha vært rasistisk eller sexistisk på facebook i privaten til sine 2000 venner eller eventuelt de 10 000 medlemmene av en privat gruppe. Om du sier noe rasistisk eller truer noen på livet på facebook, kan det altså få konsekvenser for deg i det virkelige liv. Du kan komme i lokalavisa. Eller få politiet på døra.

Barn på nettet

Grunnen til at jeg terper på dette med det ikke-eksisterende skillet mellom det digitale og det virkelige, er fordi det er viktig for å forstå hva som skjer når åtteåringer har smart-telefon.

De av leserne utenfor foreldregenerasjonen eller skoleverdenen får sjokk av den opplysningen der. Det gjorde undertegnede og. Selv som tidenes teknologioptimist og et menneske som virkelig så på et digitalt liv som redningen fra noen litt stussligere sider ved oppveksten. Det har gått så fort. Og lenger enn jeg forestilte meg.

Et raskt spørsmål på twitter om når barna fikk sin første smart-telefon (og med det en internett-oppkoblet enhet) ga svar som gikk fra 2.-klasse til 4.-klasse. Mellom syv og ti år ca. Man skulle kanskje tro det var en stor investering for de voksne, men når man er to foreldre med hver sin smart-telefon som byttes ut hvert annet eller tredje år (selv om de antagelig virker fremdeles, om enn tregere enn før), er det lett og ikke den store utgiften å gi barn en litt avleggs telefon.

Den digitale verdenen vi får tilgang til med internett, er enorm. Dette er ikke den digitale versjonen av å løpe uten foreldre i skogen bak huset, dette er den digitale versjonen av å være alene på ferie i Los Angeles. Foreldre er selvfølgelig klar over det, og setter grenser.

Tiltakene for å begrense barnets digitale vandring ut fra en trygg radius er mange. Noen har ikke datapakke, så barnet er avhengig av Wi-Fi-en hjemme for å kunne henge på internett. Nummer kan reserveres. Noen av de mer teknologikyndige installerer programmer som begrenser skjermtid, og forbyr alle andre apper enn forhåndsgodkjente. Andre insisterer på å kunne titte på barnets mobil.

Den andre aldergrense-avhengige mobil-bruken er sosiale medier. Sosiale medier er pr. definisjon et sted der man treffer folk og viser seg frem. Å treffe folk er langt mer modenhetskrevende enn å bruke barne-YouTube-appen eller spille spill, og de mest brukte sosiale mediene har aldergrenser på 13 år. Disse aldersgrensene brytes jevnlig og ofte med foreldrenes velsignelse. Her er det naturligvis også mulig å kontrollere barnets bevegelser på ulikt vis. Du kan se hva barnet gjør på Instagram, insistere på å ha tilgang til appene selv (altså å kunne lese meldinger, se hva som skjer) og tillate visse apper og ikke andre.

Oppdragelse i motbakke

Foreldrenes samarbeid for å holde på aldersgrensene, som diskutert på de utallige foreldremøtene landet rundt, er en kamp i motbakke. Ikke bare mot barnas insistering om at “alle andre” har mobil og sosiale medier, men mot en følelse av at barns tilkoblethet er nødvendig i hverdagen.

Og foreldre og barn ser på mobil som strengt tatt nødvendig. Det er et maksime på internett angående hva brukere er villige til å ofre for hva: “Personvern taper alltid mot bekvemmelighet”. Bekvemmelighet vinner også over det foreldrepuritanske idealet om barn som har begrenset skjermtid. Når barna er for gamle for AKS, begynner å bevege seg mer fritt, og har en haug aktiviteter etter skoletid, er mobil en måte å få barnas hverdag til å gå opp på.

Det er lett for meg å sammenligne med min oppvekst på nittitallet, der foreldrene mine ikke visste hva jeg holdt på med annet enn skole mellom 07.00 og 17.00 (eller senere). Men det var heller ikke mulig for meg å ringe og si til mamma at jeg skulle hjem til en kompis etter skolen for å leke med kanin eller lage boller. Friheten var innskrenket av mangelen på kommunikasjon. Det samme var sosial omgang med skolekamerater: Det var ingen i praktisk gangavstand fra småbruket.

Barns frihet og rett til personvern

På den annen side er barnas frihet også innskrenket av det å ha mobil med seg til enhver tid. Min tid alene i skogen i Modum var totalt utenfor mine foreldres kontroll. Jeg var inkommuncado ved en bekk og laget konglefigurer, men jeg kunne vært hvor som helst. At barnet har mobil med seg gir foreldre en tilstedeværelse langt ut over det de før har hatt. Bekvemmeligheten her griper også totalt inn i barnets privatliv i form av noen av appene som brukes av foreldre: Flere av dem lar oss spore barna rent fysisk via GPS. En totalovervåking som var totalt utenkelig før den teknologiske muligheten kom, selv hos de strengeste foreldrene i bygda.

Det er også en viss sikkerhetsrisiko med disse sporingsappene: Forhåpentlig er de nær 100 % sikre, så ikke en hacker kan bryte seg inn og med ett ha full oversikt over hvor dine barn befinner seg. Total overvåking kommer alltid med en sikkerhetsrisiko. Det er ikke mer enn ett år siden en av de populære sporingsklokkene for barn ble avslørt å ha alvorlige sikkerhetsfeil av sikkerhetsfirmaet mnemonic på oppdrag av Forbrukerrådet..

For foreldrene er det naturligvis viktigst å beskytte barnet. Barn har rett til beskyttelse, og det er primært foreldres ansvar. Det er nødvendig og fornuftig å ha restriksjoner på barnas friheter.

Samtidig har barn rettigheter som kan komme i konflikt med foreldrenes ønske om beskyttelse og kontroll. En av disse konfliktene som ofte er tema, er barns rett til personvern. Inngripen som at foreldre kan logge seg inn og se på meldingene barn sender til venner, griper ikke bare dramatisk inn i barnets private sfære, men også i andre barns privatliv. Det samme gjelder GPS-sporing via enheten. Det er ingen fasit for hvor grensen går her, som Anine Kierulf beskrev i en facebook-post for politiets nettpatrulje 5. februar 2016:

«Avveiningen mellom barns rettigheter på den ene siden, og god utøvelse av foreldreansvaret på den annen, har få fasitsvar – enda færre enn ved rettighets- og ansvarsavveininger generelt. Svarene beror på barnets modenhet og alder, hva slags kommunikasjon barn og foreldre har, og de avtaler som passer i de ulike familier. Åpne samtaler og informasjon om nettets muligheter og farer er et godt utgangspunkt; krangling om regler og rettigheter er omtrent like lite fruktbart overfor barn som mellom voksne.”

De største bruddene på barns rett til privatliv er det uansett foreldrene som står for, via sin nettaktivitet: Å legge ut bilder av barnet og morsomme historier om hverdagslivet kan oppleves som et overgrep for barnet, og det har mange foreldre fått høre: “Mamma, du spurte ikke om lov før du la ut det bildet”. De grovere bruddene her er slike ting som å legge ut barns sykdomshistorier eller barnevernssaker. Eller kommersielle blogger der barnas liv er det sentrale.

Sosialt liv på nettet

Med et nettliv totalt sammensmeltet med hverdagslivet er tilgangen til internett også viktig for det interpersonlige. Vi er i en verden der teknologi er en møteplass, der barn treffes like ofte på nett, enten det er inne i et dataspill eller sporadisk daglig kontakt for å opprettholde en snap-streak med meningsløse bilder merket “streak”. Å være en del av gjengen her fordi “alle andre gjør det”, handler ikke om at alle andre har den samme kule buksen – det er noe dypere. Etterhvert er det blitt mer som å være den eneste voksne på jobben uten e-post.

Jeg snakket en gang med en barnevernsansatt som hadde måttet kjempe for at ungdom i en institusjon skulle få internett. Avveiningen hadde til da vært at det var viktigere at ungdommen ikke så på porno. Men uten fri nett-tilgang i institusjonen ble jo ungdommen mer satt til side, mer oppfattet som sær og underlig og mindre deltagende i samspillet med andre ungdommer på skolen.

Men det digitale samspillet med andre barn er ikke bare fryd og gammen. Tilkoblingen er ikke lenger et fristed fra mobbing, for eksempel. Samspillet med resten av barna har ingen pauser, det er ikke noe fristed. Det kan være slitsomt å måtte opprettholde så mye kontakt (snap-streak-ene tar mye energi), men systematisk mobbing får enda flere kanaler.

“Om du opplever noe ubehagelig, så må du lukke vinduet og skru av datamaskinen”, var rådet fra gamledager. Det er ikke lenger mulig. Den som utsetter en for noe ubehagelig, er mer sannsynlig en klassekamerat eller en hel gjeng av dem enn en ukjent ekkel eldre mann. Om du ikke inviteres til en bursdagsfest, ser du at de andre spiser kake, live. Å avslutte digital kontakt vil ha drastiske sosiale konsekvenser i skolegården.

Til tider handler mobbingen mer om hva noen IKKE har gjort. Hva skal man som forelder eller lærer gjøre når en av jentene i klassen ikke får noen “likes” og blir dypt ulykkelig? Skal den populære gruppen få en kvote med tomler opp de må gi? Å innskrenke barns ytringsfrihet ved å nekte dem å være ufine er ikke en kontroversiell inngripen i barns ytringsfrihet. Men hva med å regulere de positive kommentarene?

Barns ytringsfrihet

Den norske pressens strenge beskyttelse av barn går på tvers av barnas ytringsfrihet langt opp i alderen. Det er en praksis at barn ikke intervjues uten foreldrenes tillatelse. Det er en praksis som med rette er kritisert, blant annet i Dagbladet. Gjennom sosiale medier kan barn uttrykke seg om hverdagen, livet og hverandre. Barn får skrivetrening og får utvikle andre kreative uttrykk som foto, kunst og hobbyer.

Barn har også rett til å tilegne seg informasjon, og det gjør de: En ikke ubetydelig del av barn og unges internett-konsum er kurs i hvordan man spiller minecraft, lager slim, lager loom-bands, eller legger en perfekt eyeliner. YouTube-kanalen “Crash Course” (laget av brødrene Green, noen av YouTubes større stjerner særlig blant tenåringsjenter) har 8 millioner abonnenter, og er en samling kurs med grunnleggende pensum i alt fra verdenshistorie til statistikk. Barnekulturen har en egen læringskultur.

Igjen er det innimellom behov for å kontrollere informasjonen barn tilegner seg, både for å hindre ubehagelige inntrykk og for å sørge for alderstilpasning. En av løsningene for dette har vært internettfiltre. Disse har ofte en del svakheter. Personlig har jeg opplevd et artig utslag av at listen over “forbudte” områder var satt i en annen kultur, mest sannsynlig USA: Nettsiden til et merke med bind og tamponger, beregnet for jenter 1013 år, var blokkert på grunn av seksuelt materiale.  Å kontrollere og overvåke et barns nettaktivitet kan i ytterste konsekvens avsløre barnets indre liv til deg på en overskridende måte, som kan bli sent tilgitt: barns første par google-søk på om det er greit at jenter liker jenter, for eksempel. Og det er uheldig om nettsidene til diverse organisasjoner som jobber med opplysning for barn ikke er tilgjengelige, eller om barn opplever at de ikke kan oppsøke hjelpende organisasjoner for psykiske helsevansker eller bestefars rusproblemer uten at det blir avslørt.

Balansegang

Det er mange flere vanskelige områder å navigere i, og jeg skal la noen av dem ligge til en annen gang. Men dette er situasjonen: At virkeligheten har trengt inn i det digitale, og at det digitale har trengt inn i virkeligheten, skaper en vanskelig balansegang for foreldre. Det er ikke til å stikke under en stol at det ikke finnes en lett løsning eller et enkelt svar. Man er et sted mellom lovverk, sosiale normer, samfunnspress, etikk, folkeskikk og egne verdier. Mange av stedene er ikke normene eller etiketten formet ennå. Nye normer skapes, og det er steder vi ikke har etablert noen grenser. Det er flere problematiske situasjoner der foreldre og barns rettigheter krasjer, som muligens kommer til å komme opp for domstoler en gang. Som eksempler kan nevnes overvåkingsteknologi brukt av ekstrem sosial kontroll av minoritetsjenter eller bloggbarnas inntekter og privatliv.

Barnas verden er ikke ugjennomtrengelig selv om den er på en skjerm. Det er mulig for oldingene over 25 å trenge inn, å dekode kulturen og forstå kodene. Og det er mulig og nødvendig å sette grenser og skape normer.

For å kunne gjøre det trenger vi å forstå hva som skjer: Å ikke få en like, å misse en snap-streak, å forlate kompisene midt i en viktig kamp har videre sosiale betydninger. Å bli utsatt for mobbing, å få fri internett-tilgang for tidlig eller ikke å få ha privatliv har reelle konsekvenser.

Det som skjer på internett, skjer på ekte. Selv om du er tolv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden