Det tapte multikulturelle paradis

I begynnelsen av forrige århundre var Smyrna (Izmir) trolig den mest multikulturelle byen i verden, og et økonomisk lokomotiv på Tyrkias vestkyst. Var det multikulturen eller nasjonalismen som ødela Smyrna?

Publisert Sist oppdatert

Var det multikulturen eller nasjonalismen som ødela Smyrna?

Giles Milton Paradise Lost - Smyrna 1922, The Destruction of Islam's City of Tolerance Basic Books (2008)
Giles Milton Paradise Lost - Smyrna 1922, The Destruction of Islam's City of Tolerance Basic Books (2008)

Giles Milton Paradise Lost - Smyrna 1922, The Destruction of Islam's City of Tolerance Basic Books (2008)

I begynnelsen av forrige århundre var Smyrna (Izmir) trolig den mest multikulturelle byen i verden, og et økonomisk lokomotiv på Tyrkias vestkyst. Byen hadde dobbelt så mange innbyggere som Aten. Selv om den var en del av Tyrkia, var nesten to tredjedeler, eller 320 000 av innbyggerne, grekere — mange av dem greske statsborgere. 140 000 var tyrkere, omkring 10 000 var armenere. Det fantes også en jødisk gruppe, etterkommere av dem som ble forvist fra Spania i 1492.

Tusenvis av andre europeere, også kjent som levantinere, hadde bodd i byen i mange generasjoner, og dominerte sammen med grekerne byens økonomiske liv, mens den politisk var dominert av tyrkerne, eller rettere sagt den tyrkiske guvernøren.

Giles Milton beskriver i sin Paradise Lost. Smyrna 1922. The Destruction of Islam’s City of Tolerance (Sceptre, 2009) en relativt idyllisk tilværelse. Den amerikanske konsul Horton beskrev byen som et enestående sted — en kombinasjon av klimaet i Sør-California og arkitekturen på den franske Cote d’Azur. Intet sted ble øst og vest blandet på en så spektakulær måte.

Den tyrkiske guvernøren Rahmi Bey var en opplyst og vestvendt mann. Men han var ikke alene. Ifølge Milton hadde byen lenge vært styrt etter rettsstatsprinsipper, og siden tidlig på 1860-tallet vært en av de mest opplyste byene i verden.

Den levantiske eliten snakket gjerne fem-seks språk og oppdro sine mange barn til det samme. De omgikk grekere og tyrkere som likemenn, og oppførte seg gjerne som ansvarlige kapitalister med klare innslag av filantropi. De to fremste familiene, Giraud og Whittall, hadde begge et sekssifret antall ansatte, som de tok vel vare på.

Store deler av boken fortelles gjennom levantinernes nedtegninger, noe som gjør den svært lettlest. Det er ikke vanskelig å tenke seg at en hel TV-serie kunne lages på basis av disse personlige skildringene.

Alt gikk tapt i 1922, da Kemal Atatürks nasjonaliststyrker inntok byen og satte fyr på alt, bortsett fra den tyrkiske enklaven. Forferdelige scener utspilte seg på den brede kaien som alle, både byens egne innbyggere og mange flyktninger fra omlandet, søkte mot for å komme vekk. Flammene dannet en vegg, vannet den andre, og tyrkiske soldater sto i sidegatene og hindret flukt, eller bedrev regelrette massakre. Særlig armenerne var utsatt.

Når "bare" omkring 100 000 omkom, skyldtes det snarrådighet fra en amerikaner som jobbet for YMCA, som i siste liten fikk hentet en flåte av greske skip til å frakte ut omkring 350 000 flyktninger. Det tyrkiske regimet innså etterhvert at det var tjent med å tillate slik hjelp til å gjennomføre sin etniske rensning. Voksne menn fikk ikke dra. De ble marsjert inn i landet — mer enn 100 000 av dem, og de fleste døde.

Smyrna var ikke alene. Krigen mellom Hellas og Tyrkia endte med Lausanne-traktaten av 1923, som betydde tvangsflytting av de resterende 1,2 millioner grekerne i Tyrkia og 400 000 tyrkerne i Hellas. En eldgammel gresk kultur i Anatolia ble utradert. Heller ikke de internasjonale institusjonene fikk lov til å vende tilbake til Izmir etter gjenoppbyggingen.

Miltons bok er full av eksempler på tyrkiske grusomheter, og omtaler også kort det enda verre tyrkiske folkemordet på armenerne i 1884—86 og under den første verdenskrig.

Men grusomhetene skjedde ikke uprovosert eller bare på den ene siden. Milton gjør seg flid med å fremstille grekernes fremferd og krigsforbrytelser som omtrent like ille.

Gresk nasjonalisme begrenset seg ikke til å danne en nasjonalstat i de greske områdene i Europa. Mens de greske bosetningene i Tyrkia mot slutten av 1800-tallet mange steder var temmelig assimilerte, i den grad at mange hadde sluttet å snakke gresk, førte den nasjonale gjenfødelsen til at intellektuelle fra Aten dro til Tyrkia for å spre kulturarven og etablere greske skoler i enhver landsby. Nasjonalismen fikk en særlig ekspansiv innretning under statsminister Venizelos (1910—20), sterkt støttet av britenes statsminister Lloyd George.

Som i mange etniske konflikter er det vanskelig å fastslå hvem som startet den sekteriske runddansen. Hellas hadde i en lang periode frem til 1830 vært okkupert av ottomanene. Også etter dette var en betydelig del av Balkan ottomansk. Da grekerne og andre presset dem tilbake og nesten ut av Europa i 1912—13, flyktet mange tyrkere tilbake til moderlandet.

Da 1. verdenskrig brøt ut, benyttet disse anledning til å begå bestialske overgrep mot grekerne i Tyrkia. Mange greske bosetninger, med 200 000 innbyggere, ble tvangsflyttet til innlandet i 1916. Dette ga igjen næring til hevn da grekerne rykket inn etter tyrkernes nederlag, og så videre.

Smyrna ble spart for alt dette helt til den greske okkupasjonen i mai 1919. I starten lot okkupantene lov og orden bryte sammen. Anslagsvis tre hundre tyrkere ble myrdet. Grekerne hadde tydeligvis mye uoppgjort med sine tyrkiske naboer, noe som ikke henger så godt sammen med Miltons skildringer av perioden før den første verdenskrig.

Grekernes guvernør Stergiadis, en av bokens helter, fikk imidlertid raskt orden på ting. Han ble fort upopulær fordi grekerne mente at han diskriminerte dem til fordel for tyrkerne. Noe av det første han gjorde, var å henrette greske anførere for mordene på tyrkere.

Tyrkernes hevn i 1922 fremstår uansett som uforholdsmessig. Men som Milton observerer: Fra Konstantinopel hadde Smyrna alltid vært de vantros by. Den nasjonalistiske og religiøse flammen hadde ulmet lenge, og slo nå ut i full fyr, bokstavelig talt.

Smyrnas fall kan leses på minst to måter: som et eksempel på at multikulturelle episoder ender i forferdelse til slutt, eller som en fortelling om langvarig kosmopolitisk harmoni ødelagt av konkurrerende nasjonalistiske prosjekter.

Artikkelen er publisert i Minerva nr. 3/2011.  Du kan bestille abonnement på Minervas papirutgave  her.  

  • Jan Arild Snoen er journalist i Minerva. Twitter: @jasnoen
Powered by Labrador CMS