Fra papirutgaven

Det udødelige

Bilde: Pixabay

Trenger vi en norsk kulturkanon? 

«Finnes det i det hele tatt en kanon lenger? Man kan jo lure når man blar seg gjennom egen brukerprofil på Netflix», skriver Fett-redaktør Hanne Linn Skogvang i den siste papirutgaven av Minerva. Nå gir algoritmene deg mer av det du selv foretrekker. For Skogvangs del er det stort sett serier med kvinner, skeive og melaninrike i hovedrollene. 

Problemet er bare at det ikke er de samme seriene som foreslås for andre. Skogvang er redd for at den eneste serien som når så bredt ut at den står i fare for å bli kanonisert i dag, er Game of Thrones. Det synes hun blir mer og mer deprimerende for hver episode hun ser. 

Selv skulle jeg gjerne beroliget Skogvang, for hvor ille er egentlig algoritmestyring? Det er ikke nytt at vi oppsøker det vi vet vi vil ha, og det kan også diskuteres om det å appellere bredt er et viktig kriterium for å bli en del av kanon. Det er vel heller det smale som har vært synonymt med kvalitet, i alle fall i noen sjangre. Her beskriver Vilde Aurora Eriksen opplevelsen av å kjempe seg gjennom de første 100 sidene av Don Quijote før romanen endelig åpner seg: «Du må gjøre deg fortjent til en god bok.»   

Men den algoritmestyrte offentligheten truer likevel den kunnskapen, eller «elitismen» om du vil, som er nødvendig for å vurdere kvalitet. Som Skogvang skriver, ser heller ikke de med høy utdanning nødvendigvis de samme seriene lenger. Når kritikken i tillegg taper terreng i det offentlige rom, forsvinner flatene der vi diskuterer kvalitet – og dermed også hva som bør få plass i en kanon. 

Samtidig har ikke debatten om kanon de siste årene først og fremst handlet om kvalitet. Kanon skal være en tidsmaskin, en inngang til samfunnet der verket ble til, noe som igjen fører til spørsmålet om hvem som hadde makt til å ytre seg og til å definere kvalitet da verket ble skapt og kanonisert. Med andre ord, hvem sto bak den kulturen verket har vært med på å forme? 

I dag er perspektiver fra alle kjønn, legninger og bakgrunner endelig på full fart inn i det offentlige rom, men den vestlige kulturkanonen har tradisjonelt vært vestlig, hvit og mannlig. Det gir kanondebatten to dimensjoner. Det ene er hvordan vi skal vurdere kunsten som lages i dag, med så mange flere perspektiver i omløp. Det andre er hvordan vi forholder oss til den kanonen som allerede er der. Hva skal vi beholde, hva skal omskrives og hva skal kastes på historiens skraphaug? Hvor mye av den debatten skal være estetisk og hvor mye skal være politisk? Og ikke minst, hvordan kan vi unngå at debatten blir alt for stygg og karikert? I det fjerne hører jeg «vekk med Ibsen» og «nå vil de kvitte seg med Kant», men er det bare det dette handler om? 

Som Knut Ljøgodt skriver, fremstår krav om å fjerne kunstverker fra museer, eller litteratur fra pensumlister, som sensur. Det burde være såre enkelt å supplere, diskutere og kontekstualisere dem, og det slår meg at den visuelle kunsten kanskje er flinkere til å gjøre nettopp det enn andre sjangre: Museenes utstillinger fornyes stadig. De ansatte kunsthistorikerne er vant til å forske på hvilke mekanismer som definerer historien, for så å presentere den med nye blikk.  

Selv skulle jeg ønske at vi brukte noe av energien som legges ned i avkoloniseringsdebatten til å sørge for at debatten om kunstnerisk kvalitet overlever den algoritmestyrte og digitale tiden vi lever i. Uten evnen til å diskutere og definere kvalitet, blir det helt sikkert ingen kanon heller.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden